Personalia

– Aina hadde en personlig tilnærming til sitt fag, og i alle sine arbeider har hun hatt åpent blikk for medisinhistoriens sosiale side

  • Nekrolog

Lørdag morgen 31. oktober sovnet Aina fredfullt inn etter noe tids sykdom. Hun ble 73 år.

Vi møtte Aina midt på 1970-tallet og har siden vært hennes nære kolleger og venner. På Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, fant vi sammen i en felles interesse for historiefaget og for kvinnenes plass i historien. Ainas faglige orientering ble klar allerede i hovedoppgaven. Det var en solidarisk og sosialhistorisk undersøkelse av prostitusjonen i Kristiania på slutten av 1800-tallet, og de sosiale og økonomiske krefter som drev kvinner ut i prostitusjon. Tre temaer ble knyttet sammen: det sosialhistoriske, det kvinnehistoriske og det medisinhistoriske. Det var temaer som hun aldri slapp og som ble bestemmende for hennes faglige valg og yrkesmessige orientering.

Det sosiale og kvinnepolitiske engasjementet tok Aina med seg videre i en mangfoldig karriere og et innholdsrikt liv. Hun har arbeidet i forlag, i museumssektoren, i forskningsrådets kvinneforskningssekretariat. Men hun kom tilbake til universitetet og ble professor i medisinhistorie ved Universitetet i Bergen. Innenfor det medisinhistoriske feltet har hun skrevet standardverk om distriktslegenes historie, det offentlige helsevesenets historie og oversiktsverket over medisinhistorien, Viljen til liv. Aina hadde en personlig tilnærming til sitt fag, og i alle sine arbeider har hun hatt åpent blikk for medisinhistoriens sosiale side, enten det gjelder legenes, pasientenes eller kvinnenes plass i historien.

Aina var et varmt menneske, en nær og kjær venn med et stort nettverk. Hennes interessefelt var vidt og spente fra litteratur, kunst og kultur, estetikk og ikke minst natur og friluftsliv. Aina etterlater seg et stort tomrom, både faglig og menneskelig. Vi vil savne henne.

Professor dr.philos. Aina Schiøtz døde 31. oktober etter flere års sykdom, 73 år gammel. En sentral medisin- og helsehistoriker er gått bort.

Hun var den første professoren i medisinsk historie ved Universitetet i Bergen. Hun etterlater seg et betydelig faglig forfatterskap. Foruten mange artikler og bokkapitler har hun skrevet fyldige bøker som er velskrevne og vitner om stor oversikt og grundige kildestudier. Hovedoppgaven i historie fra 1977 om prostitusjonen i Kristiania ca. 1870–1890 er et sosialhistorisk arbeid som pekte frem mot mange av hennes senere faglige bidrag. Etter et variert arbeidsliv vendte hun i 1990-årene tilbake til historieforskning. Hun var medlem av gruppen som i 1997 la frem planene for et nasjonalt medisinsk museum.

Faren var distriktslege og moren sykepleier i en tid da distriktslegearbeid var en familiebedrift. Hennes store fritidsinteresse var friluftsliv, hun var en ivrig skiløper og turgåer, og som yngre også svært aktiv i Den Norske Turistforening, i styret, i byggekomiteen og som leder av redaksjonsrådet for årboken.

I 2009 ble Aina alvorlig syk, men i 2017 kunne hun gi ut Viljen til liv, som hun hadde arbeidet med i syv år. Syv år der mannen ble syk og døde, syv år preget av egne helseproblemer, men med den optimisme som hele tiden preget henne. Så sent som i april publiserte hun to artikler med medisinhistoriske perspektiv på koronapandemien. Hun hadde et feministisk grunnsyn, som av og til kunne føre til skarpe faglige meningsutvekslinger. De tok hun med godt humør.

Vi har mistet en god og inspirerende venn, det medisin- og helsehistoriske miljøet en av sine viktigste stemmer.

Vår gode kollega Aina Schiøtz døde etter lengre tids sykdom 31. oktober. Aina var professor i medisinhistorie ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen fra 2005. Vi lærte henne å kjenne som en skarp intellektuell som møtte både mennesker og fag med kloke innspill, varme og vennlighet.

Aina hadde en god og produktiv penn og publiserte lærebøker, forskningsartikler, avisinnlegg, foredrag og bokanmeldelser. Forskningsinteressen lå i samfunnsmedisinske problemstillinger, inkludert legeprofesjonens historie, fremveksten av rettsmedisinen og forholdet mellom jus og medisin. Verket om det offentlige helsevesenets historie (2003) og læreboken Viljen til liv (2017) vil forbli referanseverk i norsk medisinsk historie.

En rød tråd i forfatterskapet er interessen for hvordan samfunn og helsevesen har forholdt seg til svake grupper. Arbeidene har et tydelig kvinneperspektiv og inkluderte andre helseprofesjoner enn legestanden, som sykepleiere og jordmødre. For Aina var historie et spørsmål om endring over tid, brudd og kontinuitet, ikke nødvendigvis en historie om stadige fremskritt. Fortiden skulle ikke skjønnmales, men forstås i all sin kompleksitet.

Aina var en dedikert fagperson og forsker, men også et varmt menneske med mange interesser, godt humør og stort engasjement og omsorg for mennesker rundt seg. Hun takket alltid ja til å gi tilbakemeldinger på andres arbeider, og tilbakemeldingene var bestandig grundige og kritiske, men vennlige. Sykdommen satte de siste årene begrensninger, men hun forble et aktivt fagmenneske inntil det siste. Aina vil bli dypt savnet som en sterk forsker og en fantastisk kollega. Vi lyser fred over hennes minne.

Les hele saken med abonnement