Med ham har Den norske kirke mistet en varmhjertet prest som fylte sine viktige stillinger med evangelisk glød og sjelesørgerisk omsorg. I 1961 ble han ansatt som norsk prest og ambassadeprest med ansvar for virksomheten knyttet til den store norske kolonien i Stockholm. Leif Ottersen satte gode spor etter seg og fikk god inngang både blant norske i storbyområdet og hos ambassadepersonalet.
I 1972 ble han utnevnt til residerende kapellan i Vestre Aker, hvor han gikk gradene til sogneprest og prost for det store Vestre Aker prosti. Et varig minnesmerke etter ham ble reisingen av det vakre menighetshuset, tett inntil kirken. Leif Ottersen arbeidet iherdig, både med reguleringsmyndigheter og finansielle kilder, og kunne glede seg over at bygget kunne avleveres fullfinansiert ved innvielsen i 1983.
I 1988 ble Leif Ottersen utnevnt til domprost i Oslo, og han fikk sine siste åtte aktive år knyttet til Domkirken med dens sentrale rolle i byens offentlige liv. Han bidro til å sette Domkirken på kartet, og sammen med dyktige medarbeidere la han grunnlaget for den fornyelse i kirkens utadrettede virksomhet som hans etterfølgere har ført videre.
Han var en pålitelig organisator av de større kirkelige begivenheter som fant sted i Domkirken, og hans trygge ledelse ved tilretteleggelsen av kong Olav Vs begravelse bidro til den roen og varmen som preget denne vemodige begivenheten. For meg, som biskop, var Leif Ottersen en god støtte. Som biskopens stedfortreder var han en oppdatert og klok samtalepartner i drøftinger om aktuelle utfordringer, og han var en god venn å ty til når det kunne røyne på i arbeidet.
Andreas Aarflot, biskop emeritus