Klokken har akkurat bikket elleve i det morgentåken letter over Picos de Europa. Lite bryter stillheten, bare den fjerne lyden av fjellgeitenes bjelleklang og sporadiske ras i dalsiden over meg.

Jeg minnes advarselen til Clara Gonzalo, den vennlige osteselgeren fra Arenas de Cabrales. «Hold ørene åpne» sa hun. «Alle er redde for å falle ned i kløften, men det er en stein i hue du bør bekymre deg mest for.»

Selv om Ruta del Cares er en enkel tur å gjennomføre, gjelder standard fjellvettregler. Husk også både medbrakt vann og solkrem med høy faktor.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Ikke at et fall er noe å kimse av langs Cares-ruten. Et malplassert skritt betyr i verste fall en umiddelbar slutt for spaniaferien, men ikke før et par hundre meter med skrekkslagen betenkningstid. I det minste kan man føle seg litt barsk, tenker jeg, litt som Indiana Jones her man vandrer alene langs et stup på en smal sti i fjellet.

Før tanken får utvikle seg, forbigås jeg av et eldre ektepar i matchende joggedresser og en kortpustet labrador på slep.

– Buenas! roper de og vinker over skulderen.

– Buenas, svarer jeg. Hilsener mellom fremmede er rutine, også i den spanske fjellheimen, og Ruta del Cares er så enkel og grei at folk lufter bikkja si her i matchende joggedresser.

Hostal Poncebos ligger ved begynnelsen av Cares-ruten, og er et godt alternativ om du vil overnatte i fjellheimen. Landsbyen Caín de Valdeón i enden av ruten har også flere steder som tilbyr sengeplasser.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Avhengig av hvor fort du går, tar Ruta del Cares mellom tre og fem timer fra ende til ende. Den første timen fra Poncebos går stort sett i oppoverbakke, og er derfor den mest krevende.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Den andre halvdelen av Ruta del Cares er langt frodigere enn det første partiet fra Poncebos.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Et mekka for friluftsliv

Før Clara Gonzalo nevnte dette med steiner i hodet fortalte hun om sommeren som var.

– Spinnvilt, sa hun.

– Du kunne knapt krysse gaten, så mange folk var det her.

Nå i oktober er det vanskelig å se for seg en søvnig landsby som Arenas de Cabrales yrende med aktivitet. Men slik har det blitt, ettersom fjellkjeden Picos de Europa oppdages av flere og flere som et mekka for friluftsliv.

Misforstå meg rett, pågang er trengt i et område av Spania som fortsatt sliter i kjølvannet av finanskrisen, men et par tusen turgåere betyr likevel hæltråkking hele veien fra Poncebos til Caín. Med både romslig intimsone og moderat høydeskrekk var jeg bekymret.

– Slapp av, sa Clara og rakk over et hissig stykke med asturiansk blåmuggost.

– Både høst og vår er rolige tider på Cares-ruten.

Populært reisemål

Ruta del Cares har med årene blitt et populært reisemål av to grunner. For det første er den – uten å overdrive – spektakulært vakker. Du vil ofte høre kløften bli omtalt som «La Garganta Divina», eller den guddommelige halsen, og det er lett å se hvorfor.

For det andre er turen gjennomførbar for de aller fleste. Etter en moderat stigning og nedgang fra Poncebos strekker stien seg jevn og paddeflat hele veien til landsbyen Caín, hvor du kan bestille ost, bønnestuing og en velfortjent eplesider (alle regionale spesialiteter) etter tre til fem timers gange. Det er i tillegg umulig å gå seg vill på en sti uten avstikkere.

Rob Cunliffe og Sarah Brooke fra England hørte om Cares-ruten ved en tilfeldighet, men anser turen som en av høydepunktene på Spania-turen.
Axel Munthe-Kaas Hærland

– Føles ut som en hemmelighet

Det føles nesten som juks. På alle kanter tårner mektige kalksteinsfjell, men beina forblir befriende tomme for melkesyre. Cares-ruten er ikke flat og tilrettelagt ved en tilfeldighet. Den 12 kilometer lange stien ble hugget ut for drøyt 100 år siden for å muliggjøre vedlikehold og forsyninger til et lokalt vannkraftverk.

Mens jeg beveger meg stadig lengre innover i kløften, skifter landskapet fra tørt og steinete til irrgrønt og frodig. Fjellgeiter gresser stødig langs stien, folkevante, men langt fra kosete.

Jeg møter på det britiske legeparet Rob Cunliffe og Sarah Brooke, som var klarsynte nok til å ta med ekstra vann i sekken til tullinger som trodde en halvliter ville holde.

– Det føles ut som om man har oppdaget en hemmelighet, sier Rob.

– Jeg hadde forventet å måtte dele stien med langt flere.

Geitene langs Cares-ruten er menneskevante, men bør ikke ertes med på noen måte.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Cares-ruten ble opprinnelig skapt mellom 1916 og 1921 for å muliggjøre forsyning og vedlikehold av et lokalt vannkraftverk.
Axel Munthe-Kaas Hærland
90 prosent av Ruta del Cares går langs en dyp og fryktinngytende avgrunn. Heldigvis er stien (stort sett) bred, flat og velholdt fra ende til ende.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Paret, nå halvveis på en biltur fra Bordeaux til Portugal, er begge turvante. Sarah sier de la merke til veiskiltene mot Picos de Europa flere ganger, men at det først var en venns anbefaling som styrte dem i retning av Cares-ruten.

– Det er en type landskap du rett og slett ikke forventer å se i Spania, sier hun.

Sammen rusler vi makelig videre mot sluttstreken, gjennom de første av totalt 71 tunneler, videre over svimlende gangbroer og trange hyller i fjellsiden. Det er umulig å ikke kjenne respekt, beundring og sympati for dem som gjorde søndagsturen vår mulig. 500 arbeidere startet den formidable jobben med å hugge ut den opprinnelige Cares-ruten i 1916. Da den sto ferdig fem år senere hadde 11 mistet livet.

Cares-ruten kan motta så mye som 2000 daglige besøkende i sommermånedene, men forblir passelig populær på høstpartiet. Mot slutten av dagen kan du ha stien helt for deg selv.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Siste partiet før landsbyen Caín går gjennom en rekke tunneler og fossefall.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Tilbake til start

Vi ender til slutt opp i Caín, en fjellinnrammet landsby som godt kunne vært fotokopiert fra de sveitsiske alper. Blomster bugner fra vinduskarmene, uteserveringene er fulle av liv, lukten av husmannskost driver gjennom luften.

– Vi vil absolutt vurdere å komme tilbake til Picos de Europa en dag, sier Rob.

– For naturelskere er det ingen tvil om at det er verdt innsatsen.

De er ikke alene. Hadde det ikke vært for at hotellrommet allerede er betalt i Arenas de Cabrales, ville jeg slått meg ned for en dag eller tre og videre utforsket de enorme turmulighetene dette området har å by på. Men etter hvert er det på tide å gå tilbake samme veien vi kom.

I travlere tider frakter busser turgåere Poncebos og Posada de Valdeón, men nå på høsten er det få andre valg enn å ta beina fatt. Og i det vi setter av gårde langs stien kjenner jeg at det er helt greit. Jeg er klar for å beundre guddommeligheten hele veien tilbake til start.

Når du ser den gangbro nummer to er du bare tyve minutter fra landsbyen Caín.
Axel Munthe-Kaas Hærland