Få minutter før vi ankommer stasjonen begynner jeg å engste meg. Har jeg klart det igjen? Har jeg blingset på tabellen, satt meg på feil tog?

«No senore, Mantova, last stop», hevder kontrolløren. Men noe må ha skjedd, for det bedrøvelige industrilandskapet utenfor lever i liten grad opp til den norditalienske gavepakken som guideboken min lovpriser, med sine «overdådige palasser» og «atmosfæriske, brosteinsbelagte torg».

Så plutselig – som om et forheng blir trukket til side – trer Mantova frem fra sine fargeløse omgivelser. Et oljemaleri av innsjøer, festninger, kirkespir og pepperkakehus.

Til tross for plass på UNESCOs verdensarvliste forblir Mantova en av Nord-Italias oversette småbyperler.
Axel Munthe-Kaas Hærland
At fantastiske Piazza Sordelo ennå ikke er dekket i kafeer, souvenirbutikker og overprisede iskrembarer sier litt om Mantovas status som en av Nord-Italias oversette perler.
Axel Munthe-Kaas Hærland
De tre innsjøene som omgir Mantova har beskyttet byen i nesten 1000 år, og tjener i dag som et avslappende sted å spise piknik eller jogge av seg byens kaloritunge mat.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Som fryst i historien

De tre kunstige innsjøene som omgir Mantova har beskyttet byen fra omverdenen i snart 1000 år. Og ikke bare beskyttet, skjønner jeg så snart toget slipper meg av på perrongen, men i stor grad bevart byen i sin opprinnelige, uspolerte, smellvakre form.

Om innsjøene har beskyttet Mantova fra ytre fiender, har de tilsynelatende skånet den for masseturisme også. Forfatteren og Italia-kjenneren Beth Archer Brombert beskrev sin kjærlighet for byen i et New York Times-essay:

«Til forskjell fra Roma eller Firenze, som etterlater besøkende frustrerte med en overflod av skatter, for enorm og adspredt til å sees selv med et to uker langt opphold, kan Mantova oppleves på to dager», skriver hun.

«Et Firenze i miniatyr»

Selv hørte jeg først om Mantova gjennom reiseekspert Helge Baardseth, som entusiastisk definerte byen som «et Firenze i miniatyr». Tre år etter siste besøk har ikke entusiasmen for hverken byen eller Nord-Italia dempet seg.

– Det er helt klart en av mine italienske favoritter, forteller han.

– Har får du alt man kan ønske seg, fra gode restauranter til spennende museer og variert arkitektur, uten å måtte kjempe seg gjennom mengdene eller slite seg ut på store avstander. Det er en by hvor jeg gjerne kunne dratt tilbake, tatt inn på et hotell ved togstasjonen og bare funnet roen noen dager.

Mantova er røff rundt kantene og til tider melankolsk, men alltid ekte.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Palazzo Ducale – med sine 34.000 kvadratmeter – er hjem til talløse kunstneriske og arkitektoniske skatter.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Det er en helt vanlig torsdag på slutten av året. Jeg starter min egenguidede sightseeing med den mektige Basilica di Sant Andrea i hjertet av gamlebyen. Katedralen har røtter tilbake til 1462 og ble tegnet av Battista Alberti. Den men sto ikke fullført i sin nåværende form før flere hundre år senere.

Jeg tar plass på bakerste benk, knipser et par bilder og føler meg plutselig veldig synlig og utilpass som eneste turist. Kontrasten til nærliggende og langt mer populære Verona kunne ikke vært større: Her finnes ingen skilting på engelsk, ingen liten butikk som selger kjøleskapsmagneter med paven på, ingen billettluke eller audioguider til utlån.

Bare en stor stillhet og dempet hvisking fra skrifteboksene.

«Barene» i Mantova tjener som et samlingspunkt både om morgenen, på dagtid og godt utover kvelden.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Italienske bakverk er som regel laget etter det psykologisk utspekulerte «bare en til…»- konseptet.
Axel Munthe-Kaas Hærland

En unik matkultur

Mantova er et historisk og arkitektonisk skattkammer, men byen er også kjent for sin unike, kaloritunge og avhengighetsskapende matkultur.

De spartanske lokalene hos restauranten Quattro Tette er fulle av latter og samtaler når jeg dukker inn fra den tåkete sidegaten ved Piazza Castiglioni. Vinen helles fra karafler og nyankomne gjester plasseres hvor enn det er ledig.

Den berømte Basilica di Sant’Andrea i kjernen av Mantova ble tegnet av Leon Battista Alberti, en av renessanse-arkitekturens grunnleggere.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Jeg ledes til stol ovenfor to eldre kvinner, begge kledd i tjukke pelskåper og med perleøredobber som svaier for hver munnfull med tortellini.

Jeg krysser fingrene bak ryggen, peker tilfeldig på den italienske menyen og ender opp med flatbanket eselkjøtt på tallerkenen, et valg som mottas med et bredt smil fra mine fnisete bordkamerater. Gammeldagse delikatesser som esel og hest, finner jeg senere ut, er fremdeles populære i Mantova – men erstattes som regel med storfekjøtt på byens mer turistvennlige restauranter.

Palazzo Ducale har utallige mesterverk og uvurderlige kulturskatter spredt rundt sine 500 rom.
Axel Munthe-Kaas Hærland
For å utforske Palazzo Ducale mange kunst og kulturskatter – sett av minst et par timer. Køer er aldri et problem, men å komme seg gjennom 500 rom tar en stund.
Axel Munthe-Kaas Hærland
Ikke glem å se opp når du vandrer gjennom Palazzo Ducales 500 rom.
Axel Munthe-Kaas Hærland

– Verdt å reise 1000 mil

Mens timene går og jeg vandrer videre gjennom Mantovas nettverk av smug og sidegater, dukker det samme spørsmålet opp igjen og igjen.

Hvordan – og hvorfor – har Mantova unngått den enorme pågangen jeg har opplevd i nærliggende byer?

Det er ikke mangel på ting å se her. Mantova har plass på UNESCOs verdensarvliste, selvsagt, og var Italias kulturhovedstad så nylig som 2016. På vei inn til Palazzo Ducale – den gigantiske festningen midt i byen, med sine 500 rom og verdensberømte kunstsamling – står det skrevet et sitat fra dikteren og forfatteren Torquato Tasso, som sa følgende lovord om Mantova i 1586.

«Dette er en vidunderlig by. Det ville vært verdt å reise 1000 mil for å se den.»

Det virker kanskje noe avleggs å referere til en 500 år gammel anbefaling, men i Mantova har faktisk lite endret seg på den tiden. Befolkningen har vokst fra 40.000 til 60.000, og sentrum forblir stort sett fredelig og bilfritt.

Når du ønsker å kjøpe frukt fra det lokale markedet, vit at det er vanlig i Italia å vente på at butikkeieren plukker ut for deg.
Axel Munthe-Kaas Hærland

Mens mørket legger og lysene tennes, fylles barene opp med unge og voksne som nipper lokallaget vin og spiser snitter fra store fat. Jeg tenker for meg selv – mens jeg hopper fra sted til sted – finnes det noe bedre for den reisende enn lyden av lattermilde samtaler på et språk du ikke forstår?

Det er her jeg oppdager den fremste attraksjonen Mantova har å by på, en som blir mer og mer sjelden i et land som mottar over 50 millioner turister i året, nemlig følelsen av å være fremmed på et fremmed sted, når ingen helt forstår, når du bare er på besøk.

Den følelsen alene vil få meg tilbake til Mantova. For maten så klart, for kunsten og arkitekturen og stillheten. Men mest av alt for å føle seg som en fremmed igjen.

Null behov for buss eller taxi. Mantova ser du enkelt til fots eller med sykkel.
Axel Munthe-Kaas Hærland