Reise

Kirkegården over alle kirkegårder

Hvilken gravsten tror du lokket Lars Saabye Christensen til Paris for 30 år siden?

  • Camilla Flaatten

Lars Saabye Christensens dikt om verdens mest berømte kirkegård beskriver et sted omgitt av nostalgi, forfall og hvor døde fortsetter å røre på seg.

30 år senere forblir Père Lachaise et av de mest tankevekkende reisemålene i Paris.

afp000631747-S7_1Qs8qaG.jpg

Når du kommer opp fra metroens mugne korridorer der stanken av piss og sigøynernes roser

minner deg om dager du forlengst har glemt

og oktober i Paris

har slipt luften til gjennomsiktig stål

da ser du den vindskeive vakten

som venter ved en rusten port

og du kan høre at han hvisker mistenksom og hes

det koster ti francs å slippe inn

på père lachaise

Slik starter Lars Saabye Christensen diktet om kirkegården over alle kirkegårder, det siste hvilestedet for rundt en million mennesker i østlige Paris.

I dag – over 30 år senere – er luften mild og inngangen gratis, men det er ellers lite som har endret seg her på Père Lachaise.

Kirkegården forblir den samme

Mange steder i Paris har kanskje mistet sin sjarm og tidløshet under hælene av 30 millioner reisende som flokker til byen hvert år. Men essensen av Père Lachaise forblir likevel slik den alltid har vært: et hvilested for de døde, så vel som de levende. Om du bare får med deg en brøkdel av alt Paris har å tilby, vil du med høy sannsynlighet legge deg om kvelden med verkende føtter.

En pause i ettermiddagsolen blant de falmende gravsteinene kan kjennes som en etterlengtet mental og fysisk pause fra turistkvernen, i tillegg til å gi en unik innsikt i byens historie.

afp000631745-_S0EiH4t9E.jpg

Lars Saabye Christensen opplevde Père Lachaise for første gang på slutten av 70-tallet, i de tidlige årene av sitt forfatterskap. Siden den gang har kirkegården dukket opp i flere romaner og dikt, i tillegg til å være et selvsagt punkt på timeplanen hver gang han besøker den franske hovedstaden.

— Jeg pleier som regel å ta en tur innom Père Lachaise når jeg er i Paris, forteller han.

— Men det er ikke kirkegården som endrer seg. Det er meg.

Når man rusler nedover de endeløse gravrekkene, når ravnene flakser fra sten til sten og solskinnet stryker langsomt over de mosedekkede mausoleene, er det lett å tro at det hele har stått her i all tid. Men Père Lachaise er slett ikke så gammel som den ser ut. Knapt 200 år har gått siden kirkegården ble opprettet av nyinnsatte keiser Napoleon for å håndtere den voksende befolkningen.

«Kjendiskirkegården»

Den første som ble gravlagt på Père Lachaise var fem år gamle Adélaïde Paillard de Villeneuve, datter av en bagasjebærer ved et nærliggende hotell.

Men siden området ble ansett som lavstatus, fikk hun bare selskap av 12 andre det første året. Dette fikk kirkegårdens ledelse til å gjennomføre et «PR-stunt» – overraskende i tråd med moderne markedsføring.

Ved å flytte levningene til dikteren Jean De la Fontaine og skuespilleren Molière, begge folkekjære personligheter i Paris, endret de allmennhetens oppfatning av kirkegården: fra en anonym høyde ved Boulevard de Mènilmontant til den mest eksklusive gravplassen i Paris. Siden den gang har mange stjerner fått sitt siste hvilested her: storheter som Gertrude Stein, Oscar Wilde, Chopin og Edith Piaf – for å nevne noen ganske få.

Men for Lars Saabye Christensen var det en spesifikk gravstein – fremfor alle andre – som lokket han til Paris for over 30 år siden:

afp000631738-9lvOiiblYi.jpg

— Jeg har alltid vært opptatt av steder, og Père Lachaise er et sted fullt av skjønnhet, heslighet, dramatikk, nostalgi, historie. Men i og med at jeg er en ihuga Doors – fan har jo graven til Jim Morrison trukket meg dit, uten at jeg av den grunn har nekrofile tilbøyeligheter. Denne graven er også et sted, eller snarere et åsted, som fascinerer meg på alle vis, sier han.

Siden Morrison døde i en leilighet ved Rue Beautreillis 3. juli 1971 har den ellers så anonyme gravsteinen hans tjent som et valfartssted for mennesker fra hele verden. Slitasje og sporadisk vandalisering har derimot ført til at fansen i dag må ta til takke med å oppleve graven på avstand.

Hvis du har gått tørrskodd over seinen

da har du kommet så langt at du ikke kan angre

villkattene synger for edith piaf

og stillheten er bare en akkord i trærne

mens paraplyene danser til regnets gitar

og går du til venstre og følger pilene

som er malt i rødt på kapellenes mur

da ser du et kors av tre og en flaske

stukket ned i jorda som en giftig blomst

og regner er elektrisk

og ingen kommer ut herfra i live

da er du allerede ved jim morrisons grav

og våger du deg videre er det på egen hånd

dit du kaster skygge når ingen lys er tent

og solen er den blinde vaktens ene øye

og det som er allerede forbi

og tror du ikke på det jeg har å si

så bøy deg ned og les

gravskriftene på père lachaise

Forfaller

Det første man legger merke til når man tar går opp hovedveien og videre inn i mylderet av gravsteiner, er at Père Lachaise – til tross for internasjonal berømmelse og skyhøye gravpriser – også gjennomgår sin egen, stille død.

Kirkegården har vært i forfall gjennom mange år, ikke bare som et resultat av hærverk og gravrøvere, men også under den kvernende erosjonen av vær, vind og tid. Statlig beskyttede mausoleer som familier forlengst har gitt opp, råtner gjennom langsomme år.

Gravkamre som en gang huset generasjoner blir nå benyttet av parkvesenet som lagringsplass for trillebårer og hekkesakser. Men så er det kanskje noe med dette forfallet som gir Père Lachaise sin unike skjønnhet og mystikk? Jeg tar meg selv i å tenke: ville det hele vært vakrere uten de sprukne glassmaleriene og klaser med spindelvev, det snirklete nettverket av klatreplanter som dekker hver overflate?

Ville jeg følt den samme, kriblende følelsen av forventning i magen om hvert hjørne var oversett av turgrupper og sikkerhetsvakter? Mens mange av attraksjonene i Paris er lineære opplevelser som deles av millioner hvert år, forblir Père Lachaise et sted der den besøkende får mulighet til å tenke egne tanker.

Saabye Christensen opplever for sin del at en reise hit, også i dag, nærer den kreative prosessen.

— Det finnes en veldig sårbar skjønnhet på slike steder, sier han.

— Og en like stor melankoli som grenser til smerte. Det kan være driftkraft for skrivingen.

afp000631737-_A6yEXHxRA.jpg

— En levende by for de døde

Timene går fort her, særlig når man trer vekk fra hovedveiene og følger sansene. Utformingen og størrelsen på gravene er like varierte som menneskene de er bygd for, fra ydmyke krusifiks til mausoleer på størrelse med små kirker.

riks000695177-fq13Ueg1B2.jpg

Størsteparten er bygd omtrent som telefonbokser, akkurat store nok til at en person kan legge igjen blomster, knele og be en stille bønn. Sammen utgjør de en kirkegård som minner lite om gravlundene i det mer minimalistiske Norge.

Saabye Christensen sier sammenligningen grenser mot det absurde.

— Det blir som å sammenligne en danseskole med karnevalet i Rio, sier han.

— Norske kirkegårder er disiplinerte og ryddige parker der de bisatte ligger helt stille. På Père Lachaise er det lurveleven. Det er en levende by for de døde.

og når du siden går over broene

og klokkene jager deg

og månen begynner å blø

og du veit at livet bare er den tiden

det tar å dø

og det renner blod, vann og vin

da ser du plutselig, bak en gardin, i

kafeenes speil eller ved metroens trapp

et fjes

du kjenner igjen fra

père lachaise

(Utdragene er med tillatelse gjengitt fra «101 dikt», av Lars Saabye Christensen, utgitt på Cappelen Damm forlag i 2013.)

afp000631739-x1hlTxu80S.jpg

Père Lachaise

Den største og mest besøkte kirkegården i Paris.

Berømtheter: Jim Morrison, Gertrude Stein, Edith Piaf, Oscar Wilde, Chopin og mange andre.

Åpningstider, mandag til lørdag: 09.00 til 18.00 Søndag: 10.00 – til 18.00. Gratis inngang.

Slik kommer du deg dit: Père Lachaise ligger ved 16, rue de Repos, øst i Paris, og er lett tilgjengelig via både buss og T-bane. Den vakreste og minst folksomme tiden for et besøk er tidlig om morgenen eller litt ut på kvelden, når solen er myk og gravene kaster lange skygger. Sett av et par timer. Minst.

Reise til Paris: Direkteruter fra Stavanger, Trondheim, Bergen, Oslo, Kristiansand, Rygge og Torp.

Les mer om

  1. Paris
  2. Reise
  3. Reisetips
  4. Reisetrend

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Den frie litteraturen er truet. Ingen skal krenkes eller støtes | Lars Saabye Christensen

  2. A-MAGASINET

    Synes du Magnus Carlsen er en spesiell og eksentrisk sjakkspiller? Da har du ikke lest nok om livet til Bobby Fischer

  3. REISE

    Dette kan du gjøre på den glamorøse, franske rivieraen

  4. REISE

    Den siste norske butikken

  5. REISE

    Denne byen ypper seg mot New York

  6. REISE

    Dette gjør utlendingene grønne av misunnelse