Nå er alle hjemme. Søk trøst i fem kjente personers beste reiseminner.

Jan Kjærstad, Marta Breen, Eirik Newth, Kristin Krohn Devold og Gunnar Garfors har alle noen helt spesielle opplevelser.

Den første dro til Mauritius fordi han trengte en reise som reiv litt. Den andre fikk oppleve et Russland som var grønt og varmt. Den tredje fikk en himmelsk opplevelse i Zimbabwe. Den fjerde hadde med et brev som ga henne et minne for livet i en perle på Vestlandet. Og den femte trives aller best i en laftet hytte tom for strøm i Nord-Norge.

Jan Kjærstad, forfatter

I 1984 hadde forfatter Jan Kjærstad flyttet inn i sin første ordentlige leilighet sammen med kjæresten. Han var 30 år og hadde en følelse av at det ikke var lenge til han kom til å bli pappa. Før det skjedde, trengte han en skikkelig reise som reiv litt, kom han frem til.

– Jeg dro for å skrive, for jeg var i den fasen der jeg skulle legge grunnlaget for en ny roman. Alt kunne skje, og jeg var vidåpen for alle inntrykk. Noen sier at du bare har én viktig reise i livet. Dette var nok min.

«Mauritius er perfekt for deg», sa en dansk venn, så det ble den øya, som er omtrent på størrelse med det gamle fylket Vestfold.

Kjærstad syklet og gikk rundt. Han fikk et nært forhold til de vulkanske fjellene som lignet kubistiske skulpturer. De endret uttrykk etter hvor han befant seg og hvordan lyset traff dem. Noen ganger så han menneskehoder, andre ganger dyr. Lyden av sukkerroene som gnisset mot hverandre i vinden, husker han også godt fortsatt.

Kjærstad spiste friterte chiliboller servert i kremmerhus, litchi-frukter rett fra trærne og ananas skrelt med machete som han kunne jafse i seg nesten uten tyggemotstand.

Han var på gallerier, akvarier og markeder som solgte utenkelige saker og ting. Han observerte festivaler der tamiler hadde festet kroker med tunge vekter i kroppene sine.

Det sterkeste for Kjærstad var hvordan han kunne stå på samme sted i hovedgaten i Port Louis og se katedralen, moskeen, tamiltempelet og den buddhistiske pagoden bare ved å bevege hodet.

– Det var som å bivåne et eksperiment som foreløpig gikk bra. De klarte å leve fredelig ved siden av hverandre.

Kjærstad pleide å ta bussen til stranden Flic-en-Flac. Der lå han alene, rent bortsett fra noen samtaler med lokale forbipasserende. Det var en del gifteklare kvinner også. De viste frem håndarbeid for å imponere Kjærstad, men han husket godt på at han hadde en kjæreste der hjemme og takket pent nei til tilbudene som aldri var slibrige.

Han kom til Mauritius i syklontiden og er takknemlig for at han har fått oppleve hva vær er og hvordan palmer flyr. Kjærstad kommer alltid til å huske den første gangen han dykket ved korallrevet på øya.

– Jeg har brukt det som metafor mange ganger. Det er et sjokk av skjønnhet. Det er som å komme til en annen planet. Venus kanskje. Nei, Venus er ikke så pent. Det er et hull i dimensjonene. Du kommer ut på et helt annet sted.

Med medlemskortet sitt fra forfatterforeningen fikk han tilgang til det meste, blant annet intervjuer med statsministeren, biskopen, professorer ved universitetet og fabrikkeiere som han tenkte kunne spille en rolle for eller i boken han jobbet med.

– Det var uutholdelig eksotisk, og fantasien min ble påkalt hele tiden der nede. Jeg hadde 150 tettskrevne sider om vegetasjon, lukter og beskrivelser av steder da jeg kom hjem.

Alt gled inn og ble til boken Det store eventyret. Mange har sagt til Kjærstad at de synes det er den beste romanen han har skrevet.

Etter fire måneder dro han hjem igjen. Han ble hentet av kjæresten på Fornebu i deres lille Polo Volkswagen. Han syntes kjæresten var veldig forandret fordi hun hadde klipt håret kort.

– Men hun var så søt. Jeg var antagelig selv på mitt utseendemessige høydepunkt i livet. Jeg var ekstra slank og brunbarket.

Ikke lenge etter hjemkomsten ble Kjærstads første datter unnfanget og Det store eventyret var ferdig.

Marta Breen, forfatter og journalist

– Jeg skal ikke juge og si at alt har gått greit. For nei, det har gått ganske dårlig, sier forfatter og journalist Marta Breen om reiselivet sitt som stagnerte brått i mars i fjor.

– Jeg skulle jo reise rundt i verden for å promotere likestilling med den nye boken min Hvordan bli en skandinavisk feminist. Det er der ute jeg trengs, mer enn i Norge, tenkte jeg. Nedstengningen ga meg akutt sorg.

Før dette reiste Breen så mye at det var vanskelig for henne å skille den ene reisen fra den andre. I alle byer i alle land hun besøkte, hadde forlaget hennes lagt opp en plan, time for time.

Breen holdt blant foredrag fire ganger om dagen og fulgte bare med på opplegget. Men i Russland i juni i 2019 ble det annerledes. Etter møter med aktivister som ble nektet å gå i demonstrasjonstog og lesbiske jenter tidlig i 20-årene som sa at de aldri kunne komme ut av skapet, fikk Breen uventet alenetid på toget fra St. Petersburg til Moskva.

Breen elsker flymat, og på toget hadde de noe som lignet, bare bedre. De hadde også gratis vin. Toget var mye finere enn andre tog hun hadde vært på. Hun så ut av vinduet på Russland som hun trodde skulle være grått og kaldt, men det var grønt og varmt. Hun begynte å gråte. Hun gråt for demonstrantene og de lesbiske jentene, men mest av alt av takknemlighet.

– Jeg var så lykkelig over å ha skapt noe som viste seg å være viktig for folk, og for å få den togturen på fire timer til Moskva.

Eirik Newth, astrofysiker

Astrofysiker Eirik Newth er ikke lei seg for at han ikke har vært på månen. Han tror det ville vært kjedelig der. Det var mer spennende å kjøre nattog gjennom naturparken Hwange i Zimbabwe på slutten av 90-tallet. Newth var på safari, men det med dyrene var unnagjort på dagtid. Han hadde sett de fem store og til og med verdens raskeste landpattedyr, gepard.

Plutselig stoppet toget, midt i ingenting, på savannen. Newth og de andre passasjerene gikk ut av toget og der, over dem på stjernehimmelen, var det en måneformørkelse på gang.

– Jeg var ikke klar over at det skulle skje, for jeg har ikke alle kalendere i hodet, og jeg synes ikke måneformørkelse er like interessant som astronomiske fenomener, sier han og fortsetter:

– Men stjernehimmelen der, altså! Det var kullmørkt og helt klart. På den sydlige halvkule er stjernebildene og sentrum av Melkeveien sterkere enn i nord. Galaksene De magellanske skyer var også synlige. Det var uforglemmelig.

Han var ikke redd for å bli spist av dyrene han observerte på dagtid, mens han sto der og spanet mot himmelen og holdt stjerneforedrag for sine medpassasjerer.

– Mange av de dyrene jakter på natten, og for noen av dem er vi byttedyr. Jeg synes det er en helt grei opplevelse å ha. Det minner oss på at vi er en del av naturen og hvor misforstått det er at vi er kongene på haugen.

Kristin Krohn Devold, direktør i NHO Reiseliv

Da Kristin Krohn Devold hadde fått tak i en kopi av brevet Kong Oscar skrev til Stortinget i 1905, tenkte hun med en gang at det måtte være fantastisk for hotelldirektøren på Union Øye å få det. En av suitene på hotellet hans het jo Kong Oscar.

Devold dro opp til Norangsfjorden med det historiske brevet. «Jeg har laget et opplegg for deg», var responsen fra direktøren. Han hentet Devold i en cabriolet og kjørte henne til et sted der det var lagt frem puter og hang lykter i trærne.

Devold fikk champagne og så utover landskapet. Før solen gikk ned i en elv, kom det en dame som så ut som en middelalderprinsesse på en hvit hest for å synge opera.

– Det er det flotteste og mest spesielle jeg har opplevd. Det var en gave fra direktøren fordi han var så takknemlig for brevet.

Som administrerende direktør i NHO Reiseliv har hun klare beskjeder til oss andre:

• Alle må ha padlet i en norsk fjord.
• Alle må ha syklet Rallarvegen.
• Alle må ha gått en tur og kommet frem slitne til en turisthytte eller et historisk hotell.
• Alle må dra på sidersafari i Hardanger.

Gunnar Garfors, globetrotter

Han har brukt alle pengene sine på reising. Han har vært i alle land i verden to ganger og tilbragt i snitt en uke i hvert land. Han jobber for tiden med podkasten Globusrulett og er nylig ferdig med boken Bortom allfarveg.

Det stedet han trives aller best, er i Skjomen sør for Narvik, på sin egenbygde, laftede tømmerhytte uten strøm.

– Det fine med Skjomen, er at det ikke går vei til hytta mi. Jeg må dra dit med båt. Det er ingenting der. Og det er det som gjør det perfekt. For meg.

Garfors har noen tips til nordmenn som vil reise ut av landet når det igjen bli mulig:

• Dra til Kiribati. Om 50 år kan det hende landet har forsvunnet i havet. Her får du de stereotypiske strendene du ser på vitsetegninger, et utall fisk i alle mulige farger og utrolig vennlige folk. Det er relativt stor fattigdom i Stillehavet, men det tenker vi ikke så mye på. Tenk mer på det.
• Jeg drar mye til London eller Cornwall med fiskerlandsbyene, den røffe kysten og klippene ut mot Atlanterhavet. Jeg elsker den britiske kulturen og mentaliteten, men det er mulig de har mistet noe av det etter brexit.
• Berlin er en av verdens beste byer, og det er nært. Ikke dra til Vest-Berlin. Det er like kjedelig som Frogner i Oslo. Det er i øst du finner de kule, shabby barene og restaurantene. Berlinerne er dessuten fantastisk flinke på arkitektur og design.
• Reis til Mongolia. Det bor to mennesker pr. kvadratkilometer. Det er verdens minst folketette sted.
• Japan er også ett av favorittstedene mine. Det spennet de har der mellom det høyteknologiske og det historisk seremonielle er fascinerende.
• Hvis du for første gang skal dra ut av Vesten, anbefaler jeg Øst-Europa. Det er veldig trygt, billig og med en annen kultur. Østeuropeere har en anen tilnærming til livet.

Generelle tips:

• Hvor enn du drar, bli kjent med folkene som bor der. Ikke bare reis sammen med folk fra den vestlige verden og glem de som bor i landet du besøker.
• Støtt den lokale økonomien. Ikke bo på et internasjonalt kjedehotell med vestlige eiere. Det er kjedelig og gir ingenting tilbake til landet du er i.
• Spis på gaterestauranter. Hvis du ser at kyllingen blir grillet på kull i en bilfelg, er det tryggere enn maten du får på restauranter som du ikke aner hvordan blir tilberedt.
• Ikke bruk guidebøker og Google for mye. Da går du glipp av en mulighet til å spørre de som bor der om råd, og du får aldri svar på hva som skjer der du er akkurat nå. Det må de som bor der vise deg.