Bli med til tacoens hjemland Mexico!
Amerikas eldste by blir stadig grønnere.
— Byen er annerledes om natten, sier 38 år gamle Pablo Pichardo.
Vi tråkker ned pedalene på hver vår sykkel, bakerst i et kobbel på omkring 80 personer. Som en sverm suser vi ned Paseo de la Reforma, og biltrafikken rundt oss, som til vanlig dominerer den mexicanske hovedstaden, viker.
Denne ukentlige utflukten er organisert av sykkelgruppen Bicitekas som har jobbet for å forgrønne Mexico by siden 1998, blant annet ved å ta gatene tilbake om natten. Noen langt der fremme leder vei, så det bare å følge dragsuget når vi svinger av.
Et stykke på vei blir trafikklyset plutselig gult og så rødt, men kveldens refleksvestkledde vakter spinner raskt frem til hver side av krysset og reiser håndflatene mot de ventende bilene, og vi fortsetter som en enhet.
Dette kalles Stillehavets perlekjede:
— Vi er sterkere når vi kan holde sammen, sier Pablo Pichardo.
Vi vinner larmen
Dette blir tydelig når en enorm bensintrailer ikke får svingt av der den skal, og sjåføren dundrer løs med et voldsomt horn. Vi svarer med å plystre med fingrene og plinge løs på sykkelbjellene. Siden vi er et helt orkester er det vår larm som vinner.
Vi farer videre med en varm og pussig følelse av samhold og solidaritet, og en stund etter midnatt er vi langt utenfor sentrum. Veien vi kjører på ser ut til å være mer jord og sand enn asfalt, og de pastellfargede veggene rundt oss ser skrøpelige ut i lyset fra lyktestolpene.
— Nå som vi er så mange kan vi dra til steder hvor man ikke bør ferdes alene, sier Pichardo.
Heldigvis ligger flere av stedene i nærheten:
I og med at vi er ute langt etter leggetid er de fleste hjemmene rundt oss mørklagte, men fra noen åpne vinduer kommer det lys, stemmer og reggaetoner. Vi passerer fire ballsparkende gutter som stopper opp og ser på oss med øyne som skinner i lyset fra alle sykkellyktene.Igjen plinger vi med bjellene, men tonen er vennlig denne gangen, og glis og oppreiste tommelfingre viser at vårt uanmeldte besøk er velkomment. Når vi omsider tar pause, er det passende nok i en lekepark.
Glinsende ansikter kommer sammen, det brytes tortas og det vanligvis middelmådige boksølet Inka smaker herlig.
Herlig, herlig:
Vil skape samhold
— Jeg vil forandre Mexico by. Jeg vil være med på å skape det samholdet som så mange av oss savner, og for å få til det må vi begynne her, på grasrotnivå, sier Pichardo.
Han har vært medlem i Bicitekas i fire år.
Grønnfargen i Mexicos trikolor representerer håp, og det er alltid noe å håpe på her i verden, som f.eks. en mer miljøvennlig og sosial hovedstad.
Pablo Pichardo forklarer at biltrafikken tidligere nærmest kvalte det urbane livet, men de siste tiårenes satsing på offentlig transport og sykkelbruk har styrt Mexico by i en renere retning.
I dag fremstår byen som åpen, vennlig og livlig. Hundrevis av bysykkelstativer er plassert over hele byen, og mange av områdene er fredelige og trygge for tohjulinger, f.eks. hippe Juarez og Roma og lekre Condensa, og Coyoacán, nabolaget hvor unibrynede Frida Kahlo strevde og levde.
Hver søndag formiddag stenges hele Paseo de la Reforma av for all biltrafikk, og gaten som går fra det historiske sentrumet av byen og helt ned til parken Chapultepec fylles av tusenvis av mexicanere med sykler, skateboards, rulleskøyter og segways.
Flytende familiepiknik
Hvitfargen i det mexicanske flagget står for nasjonale verdier som samhold og fellesskap, mens rødfargen minner om landets falne helter.
Det er sunt med en viss skepsis når man forholder seg til propaganda, men flagget er et godt fargefilter for dem som befinner seg i dette vindunderlige, mellomamerikanske kaoset av en by og forsøker å forstå landet slik det fremstår i dag.
Hvitfargen ser man over alt der man plasserer blikket – fremmede prater med hverandre slik bare galninger gjør i Norge (til og med i heisen!) og i helger og høytider får kvalitetstid med familien stor plass.
Evidens for dette finner vi i Xochimilco-kanalene. Mexicanere kommer hit med bager fulle av øl, tupperware og barn, og stiger om bord i knæsjfargede gondoler for en flytende og fredelig søndagspiknik.
Vi kjøper to timer i en sånn for 500 pesos og får med oss en kaptein som fører båten fremover ved å skyve en diger stokk i elvebunnen. Slik glir vi forbi flytende marriachiorkestre, en maiskolbeselger og en enslig xylofonist.
— Carístico er superstjerne
De døde heltene fra frigjøringskrigen mot Spania er foreviget av skulpturer og malerier i byens museer, men kampen mellom gode og onde krefter fortsetter den dag i dag.
Hver fredag fylles for eksempel Mexico Arena for et helaftens show med lucha libre, mexicansk bryting hvor utkledde brytere braker sammen i spektakulære kamper.
Da en «ond» klovn klatrer opp på kanten av ringen og stuper ned mot den «gode» motstanderen, er alle innforstått med at dette er teater. Men da han blir tatt imot og kastet videre ut av ringen og tar med seg en mann i fallet, er man nødt til å sette pris på den utsøkte akrobatikken.
Her er noen hete nyheter for vinteren 2017:
Kveldens siste bryter, Carístico, får stor applaus når han entrer ringen, ikledd hvit maske og kappe og truse i matchende gull.
— Carístico er superstjerne i Mexico og er ubeseiret, sier den 33 år gamle sportsjournalisten Norma Irene Aguilar Hernández.
Hun forklarer at som mange andre luchadores tar han aldri av seg masken offentlig. Maskene i lucha libre er nemlig ikke bare pynt, men et symbol for makt og styrke som stammer fra aztekisk og mayaindiansk kultur.
- Hit vil vi i sommer: Dette rimelige sommerparadiset øker mest i år
De virkelige heltene
Og man må like langt tilbake for å finne de virkelige heltene i Mexico. Det var aztekerne som anla Mexico by i 1324, og imperiet de bygde hadde stor innflytelse i Mellom-Amerika, frem til spanjolene slaktet dem da de kom med krutt og sykdom i 1521.
Restene av den originale byen og bevarte kunstverk er i dag viktige biter i selve kjernen av mexicansk identitet. Når man når toppen av månetempelet i Tenochtitlan og ser utover ruinene med en miks av beundring og tristhet i brystet, forstår man at Mexico er mye mer enn «nye Spania», som kolonistene en gang kalte landet.
- Ikke bli stemplet som en reiseamatør: — Aldri, aldri, aldri ta med rumpetaske
Les mer om drømmereiser:
