Turisme på barnestadiet i Armenia

Eksotisk og ukjent for de fleste, innbilt utrygt for noen. Dette er turisme på barnestadiet.

Det er midt på natten. Ararat-flyplassen i Jerevan bobler av liv. Vår husvert Sos venter lysvåken og sørger for vårt velvære og å mette vår grådige nysgjerrighet.

Vi er i Armenia, som serverer en opplevelsesmeny som forbauser og begeistrer. Det arrangeres gruppereiser hit, men selvkomponert er enkelt og kan gi mer å minnes.

Det er våpenløst politi overalt, mye mer Kardemomme-følelse enn ekssovjetisk overvåking. Vi blir møtt med utsøkt vennlighet og ærlighet. Samtaler fungerer med fingerspråk og engelsk.

Etter fredelige demonstrasjoner fikk landet statsminister fra opposisjonen våren 2018. Den store utfordringen er å rydde i vanstyre og grov korrupsjon.

Utflukter kjøper vi av verten. Slik unngår vi endeløse guide-klisjeer og kan styre informasjonen selv. Vi drukner Sos med spørsmål om alt fra storpolitikk til hverdag. Vi betaler cirka 60 USD for en lærerik heldagstur, dessuten mye enklere enn å finne frem med leiebil.

Og forresten; du ser ikke syner, når du i Armenia ser biler med både høyre- og venstreratt. Det importeres mye brukt, og en del kommer fra land med venstrekjøring, mest Japan. Bortsett fra de mange strekningene der veiene er svært svingete og fulle av slaghull, er det høyrestyring i Armenia.

Til evig irritasjon

Et storslått, men skrint landskap, men også grøderike daler preget av aprikostrær eller vinstokker. Armenia er antatt verdens første vinproduserende land.

Fjellgiganten Ararat på 5137 moh. med sin «lillebror» er selve nasjonalhelligdommen. Den ligger nå på tyrkisk side. Noe som er til evig irritasjon. Alt tenkelig og utenkelig er oppkalt etter Ararat.

Lang og broket historie

Armenias historie går helt tilbake til vår sivilisasjons opprinnelse, og landet var først i verden til å erklære seg som kristent. Det skjedde i år 303, og tradisjonene er lite endret.

Mange av de steingamle apostoliske kirkene og klostrene står på Unescos verdensarvliste - det gjør også bakingen av det smakfulle brødet lavash.

Landsbyhusene er av umalt betong og har blikktak. Gamle Ladaer dominerer den fattige bygda, de har minst ni liv og trosser de dårlige veiene. Trafikken utenfor byene foregår der det er færrest slaghull.

Behovet for å vise et statussymbol er stort. De rike har luksusbiler, og de fattige kan leie, ved store anledninger. Å finne make til den paraden av superdyre biler vi så ved et bryllup vil være vanskelig.

Hovedstaden en lørdagskveld

Som i så mange andre fattige land suger storbyen håpefulle mennesker fra landsbyer uten utkomme. Jerevan er Armenias eneste større by. Den vokser hemningsløst, men klarer ikke skape så mange nye arbeidsplasser. Nasjonen har i mange år også lekket til andre land: Bare tre av elleve millioner armenere bor i hjemlandet, og én av de tre millionene i hjemlandet bor i Jerevan.

Vi nyter et velsmakende måltid på et fortau ved den populære Opera-plassen. Tett i tett flanerer hovedstadens befolkning langsomt som en stille flod. Det er lørdagskveld, og alle er kledd som til fest, små og store, gamle og unge - det er noe uvirkelig over det, noe nesten glemt for oss nordmenn. Flokker av ungdom, også de vandrer pent som alle andre. Vi spurte oss for; hva gjør de senere på kvelden? De fleste går hjem, svarte vår vert, Diran. Det høres ut som en annen verden.

Hard grense til Tyrkia

Armenia har en hardhendt historie. Landet er blitt fratatt 90 prosent av sitt gamle areal, Vest-Armenia, som i dag er en betydelig del av Tyrkia og kjemisk fritt for armenere. Det brutale og veldokumenterte tyrkiske folkemordet på godt over én million armenere i 1915–16 er et sår som stadig blør. Offisiell tyrkisk politikk er fornektelse: Tyrkia avviser blankt både begrepet folkemord og at det skjedde noe massedrap. En svært omfattende global lobbyvirksomhet pågår.

Dette er det helt store nasjonale traumet i Armenia, og Tyrkia gis null tillit.

Grensen beskyttes av 4000 russiske soldater. Armenia var sovjetrepublikk i 70 år inntil 1990 og har ennå et godt forhold til Russland.

Norge har ikke anerkjent folkemordet på armenerne, i motsetning til for eksempel Sverige, Frankrike, Tyskland, Danmarak og Canada.

Steder å besøke

Armenia har flere sevedigheter som kan anbefales:

I Jerevan: Folkemordmuseet (genocide-museum.org) må besøkes. Se også Republikkplassen og Kaskaden, en monumental trapp med skulpturer og fontener, operaen og operaparken. Også markedet Vernissage, der du kan kjøpe alt fra lokalt håndverk til elektronikk. og hovedgaten Abovyan er verdt et besøk.

Utflukter: Klostrene Khor Virap, Noravanq og Geghard, sistnevnte står på Unescos verdensarvliste. Tempelet i Garni.

Katedralen i Echmiatsin fra 301–301, som regnes som verdens eldste katedral, og Zvartnots, der man kan besøke ruinene etter katedralen fra det syvende århundre, er begge å finne på Unescos verdensarvliste.

Armenias største innsjø, Sevansjøen. Legg også turen til Arenidalen, der du kan dra på vinsmaking på en av vingårdene.

Georgia: Besøk i Armenia kan kombineres med Georgia. Heldagsskyss med stopp og avstikkere, helst kjøpt av vertskapet, kan koste deg omkring 1200–1300 kroner.