Dalen er mer enn historiske hoteller: – Vi fortjener tittelen som Norges villmarkskommune nummer én

Helt siden 1800-tallet har turister fra fjernt og nær flokket til Dalen.

Klokken fem om morgenen fremstår Åmlivatn i Tokke kommune som et levende oljemaleri.

Når er det natten tar slutt og dagen begynner? Er det i øyeblikket solen står opp? Eller når du setter den første skjeen i frokostblandingen?

For naturfotograf Jostein Hellevik, kjent for mange som «Fotobonden» fra NRK-serien med samme navn, ser det ofte ut som dette.

– Klart man er trøtt klokken fire om morgenen. Og ofte kommer man tilbake tomhendt. Men jeg har aldri angret på å ha dratt ut tidlig for å ta bilder.

Mens 62-åringen ror dupper jeg nesten av til årenes vuggesang. Vi er midt på Åmlivatn, tjue minutter fra Dalen sentrum. Annet enn månen og stjernene er det ingen lys her ute, ingen tegn til liv. Men liv er det i realiteten mer av i Tokke enn i 99 prosent av landet, sier Hellevik.

– Jeg har lenge ment at vi fortjener tittelen som Norges villmarkskommune nummer én. Tokke mangler kanskje moskus og knølhval, men resten finnes her.

Byttet ut geværet

I mange år var Hellevik en ivrig jeger. I dag jakter vi fiskeørn med lang linse. Ifølge fotografen er sjansen stor for at vi får fangst.

– Hun var veldig glad for frokost i går. Jeg tipper at hun kommer tilbake i dag også, sier han.

Etter ti minutter når vi en liten øy, så vidt stor nok for det to meter brede fotoskjulet. Hundre meter unna er fire sølvskimrende sik lagt ut som agn under overflaten. Mens vi venter på hver vår bruskasse, forteller Hellevik om 15 år med uforglemmelige dyremøter.

– Da jeg flyttet til Dalen, visste folk knapt at det var ørn i området. Nå er det kjent som ett av de beste stedene for ørnefotografi i verden.

Utenfor teltet kommer oljemaleriet til live. Penselstrøk av morgentåke skifter farge fra hvitt til gult til oransje og lilla. Og så hører vi det. Et fjernt «pip, pip, pip» som kommer nærmere og nærmere gjennom den kjølige luften.

– Stille nå, hvisker Hellevik.

– Den første runden sirkler hun sakte rundt, før hun flyr lavere og lavere. Og plutselig kommer hun som en kule. Når det skjer, trykk på knappen og be til høyere makter.

Det er ingen lyd i det ørnen knekker vingene og stuper mot vannskorpen. Bare et lite plask og et glimt av hvitt før byttet bæres av sted mot toppen av et høyt furutre. Dette er naturfotografi i et nøtteskall, sier fotobonden. Timer med venting avbrutt av fem sekunder som for alltid sitter brent på netthinnen. Sjelden har jeg angret mindre på å ha stått opp tidlig.

Varmende trekkplaster

Én time senere kjører jeg den stupbratte veien tilbake mot Dalen sentrum, klar for en lang dag med livsnyteri. Det første stoppestedet er Soria Moria, en offentlig badstue plassert i vannkanten ved Dalen Hotel.

Da Soria Moria åpnet i 2019, vekket den mye oppmerksomhet og vant flere priser for sin innovative arkitektur. Den delvis forgylte fasaden speiler flere sider av Dalen: fra eventyr og landskap til møtet mellom bygdas beboere og overklassen, som reiste hit da hotellet åpnet på slutten av 1800-tallet.

Etter tre timer i fotoskjulet gjør varmen og dampen underverker for kroppen. Jeg dingler føttene fra bryggen og ser skipet M/S Victoria legge til kai. «Dronningen av Telemarkskanalen» har seilt mer enn 100 kilometer fra Skien, en reise hun har gjort talløse ganger siden 1882. Nå, som da, blir noen av passasjerene plukket opp og kjørt direkte til Dalen Hotel.

Etter tiår med forfall og mislykket drift ble den særegne bygningen kjøpt opp i 2006. Nå er hotellet igjen en merkevare for bygda. Administrerende direktør Thor Filip Halvorsen både ser og høres ut som en hotelldirektør kunne ha gjort for mer enn 100 år siden.

– Målet har vært å lage en tidsreise. Derfor har vi strenge uniformskrav, frokost servert à la carte og en pianist som spiller hver dag mellom seks og tolv. Wi-fi kommer vi ikke unna, men ingen av de 49 rommene våre har fjernsyn. Og sånn vil det alltid være, sier han.

Under andre verdenskrig ble det ærverdige hotellet okkupert av tyske offiserer, og mye av det opprinnelige inventaret gikk tapt. Åtti år senere er anlegget beskrevet av Riksantikvaren som det best bevarte sveitserhotellet i Norge. Tidligere gjester inkluderer kongen av Siam og keiser Wilhelm av Tyskland.

– Mange forventer ren norsk nasjonalromantikk når de sjekker inn, men dette er egentlig et britisk overklassebygg med nasjonalromantiske detaljer. Både rommene og fellesarealene er dekorert med kunst og antikviteter fra tiden da rikfolk reiste til Dalen fra hele verden, forteller Halvorsen.

Levende historie

Det nyeste tilskuddet til Dalens attraksjonsliste er sherpatrappene til Ruiplassen. Det første av 810 trinn ligger et steinkast fra sentrum og tar besøkende på en halvtimes klatretur på nordsiden av bygda.

På toppen venter et historisk småbruk, navngitt etter søstrene som bodde her til livets slutt på 60-tallet. Turgåere belønnes med storslått utsikt over Telemarkskanalen og muligheten til å lære mer om Ingerine og Gurines eventyraktige liv.

Men Ruiplassen er bare ett av mange steder hvor du kommer i nærkontakt med områdets historie. På det prisbelønte Vest-Telemark Museum er over 30 historiske bygninger samlet på tunet. Blant dem står en av de eldste trebygningene i verden, Stålekleivloftet, fra 1167.

I enden av sherpatrappene til Rui gård belønnes du med en storslagen utsikt over Dalen og Telemarkskanalen.

For maksimal nattesfred og nærhet til naturen, sjekk «overnattingsboksen» Birdbox ved Åmlivatn.

Dag Rorgemoen beskriver kulturarven i området for uvanlig rik, både i norsk og internasjonal målestokk. Vi møter museumsdirektøren for en omvisning på Eidsborg Stavkirke, som ligger vakkert plassert på en høyde over bygda.

– Norge har 250 bevarte middelalderbygninger i tre, som er blant det høyeste antallet av noe land i verden. Hele 60 prosent av dem ligger i dette området. Riksantikvaren kaller derfor kommunene Fyresdal, Tokke og Vinje for «indrefileten», sier han.

Kjøreturen gjennom kommunene Fyresdal, Tokke og Vinje byr på talløse fotomuligheter. Her fra Eidsborg.

Stavkirken har kun 70 sitteplasser, men gir likevel et mektig inntrykk. Lyset forgrener seg vakkert ut over falmende helgenbilder på veggene. Lukten av tjære og historie fyller nesen. I sommerhalvåret er kirken fremdeles et populært valg for bryllup, dåp og konfirmasjoner.

– Sentralt for kirken og for bygdefolket var helgenen St. Nikolaus, som vi i dag kjenner som opphavet til julenissen. På ett punkt var dette én av cirka 2000 kirker rundt om på kontinentet viet til han, forteller Rorgemoen.

I museets utstilling kan man også lære om Vest-Telemarks kulturarv, fra håndverk til musikk til eventyr og industrihistorie. Og ifølge Rorgemoen stopper ikke museumsopplevelsen her.

– Jeg anbefaler også å sette av tid til å utforske kulturlandskapet i Dalen og omegn. Nesten uansett hvor du ferdes i Vest-Telemark, får du følelsen av å reise i tid. Jeg tror dette er noe som gjør et besøk hit så minneverdig.