En skattekiste i enden av omveien

Nordmøres perle er en omvei for de aller fleste som planlegger et nytt år med Norgesferie. Men ytterst på omveien venter et skattkammer av fantastisk mat og kystkultur.

– Det er bare tang og sjøpølse, sier jeg, lettere skuffet, idet fiskekroken er på vei opp mot vannskorpen.

Skuffelsen blir raskt erstattet med sjokk: En skvett blekk treffer meg rett i ansiktet!

– Nei, det er akkar!

Jeg kan allerede se middagen foran meg: blekksprutringer med en sprø skorpe med litt chili og limeskall i. Luftig majones, pommes frites og limebåter ved siden av. Servert i avispapirstrut i sjøhuset som er vårt for helgen, før solen går ned over det nydelige fiskeværet.

Vår lokale husvert, guide og båtfører kaster seg på båtripen for å ta den slanke blekkspruten med kleppen. Men dette er slett ingen stakkar. En ny dusj med blekk skyller over båten.

Akkaren forsvinner ned i dypet. Adrenalinet trekker seg tilbake, og båten tas av en latterbølge. Igjen sitter vi uten fangst, men dekket med svarte flekker og en unik opplevelse rikere.

Det går ikke mange minutter før jubelropene er tilbake. Sverre (10) har napp! En lange, som er en slank utgave av torsk, hankes inn. Middagen er sikret.

Havets konge

På vei inn mot fiskeværet Veiholmen går vi i land på Singsholmen.

Den avlange holmen byr på fantastisk utsikt. Vakre Veiholmen i sør. Skjær og holmer pryder utsikten mot nord. Åpent hav i øst og vest.

Og der sitter jammen meg en havørn. Nord-Europas største, hekkende rovfugl har den samme karakteristiske gulfargen på nebb og føtter som den amerikanske nasjonalfuglen.

Havørn er, ifølge Verdens naturvernunion, ikke direkte truet, men på Smøla har vindmølleparken hatt en negativ effekt på bestanden.

Fuglen letter og glir med vinden forbi oss, bare ti meter over svabergene. Mens vi følger dens ferd, dukker Haugjegla fyr opp i bakgrunnen. Det røde og hvite bygget feirer 100 år i 2022 og kan bookes for overnatting. Fyret er 28 meter høyt. Bølgene kan med andre ord slå «bare» halvveis opp på veggen.

Men ikke i dag. De 10 sekundmeterne er nærmest blikkstille.

Tilbake på Veiholmen er man stort sett i ly. Barna gjør opp fangsten og koser seg med strandkrabbefiske fra brygga ved sjøhuset «vårt».

Duften av olje og sjø må vike litt når man løfter pappkruset fra sjarmerende Liebhaber kaffebar.

En spasertur blant de gamle husene i det som er landets største, levende fiskevær sør for Lofoten, er verdt reisen ut hit alene.

Flere værbitte husvegger prydes av malerier eller sekskantede treplater, såkalte «fiskeflak». Disse ble i gamle dager brukt som tak oppå stabler med tørket fisk. Her er også gode muligheter for å fordype seg i kystkultur og historie.

Hvis du spør deg frem, finner du sannsynligvis noen som kan ta deg med ut på fisketur. Dersom været tillater det, finnes det også kajakk til utleie. Et lokalt dykkesenter legger til rette for oss som trives best under vannskorpen.

Nordmøres Florida Keys

Vi legger Veiholmen bak oss og setter kursen sørover. Veivalget gir seg selv. Her, ytterst i havgapet, kommer man ikke noen annen vei.

Smøla er et øyrike med mer enn 6000 holmer og øyer. Den største, Fastsmøla, er Sør-Norges fjerde største øy. Den 9 kilometer lange turen fra Veiholmen til Fastsmøla går via mer enn 20 små holmer og øyer. Tankene går naturlig nok til øygruppen Florida Keys sør for Miami.

Allerede etter et par kilometer må vi stoppe. Landkrabbende byfolk som vi er, kan det jo tenkes at vi brukte opp fiskelykken på en akkar og en lange.

Et kupp på kaia

Veiholmen fisk sørger for sikringskost. Her saltes og tørkes torsk og sei for rundt 100 millioner kroner i året. Vi kjøper med en eske klippfisk rett fra lageret.

Men den må selvsagt vannes ut før den blir spiselig. Derfor rusler vi rundt på baksiden, der en fiskebåt losser dagens fangst fra de nærliggende fiskefeltene. En svær kasse full av breiflabbhaler venter på oss. Trolig hadde alt sammen blitt kastet over ripen for noen tiår siden. Det er nesten ikke til å tro.

Vi tilbys et eksemplar med noen sår i skinnet. 130 kroner for én kilo av havets kanskje mest smakfulle beist, og vipps: én bekymring mindre.

Over tundraen

Vel fremme på Fastsmøla går turen innom ett av Norges aller minste vinmonopol, før ferden fortsetter vestover.

Det går visstnok en del villsau her ute, så det gjelder å holde fokus på veien. Men lett er det ikke. Den smale veien bukter seg frem, med havet mot nord og en vakker, rødbrun tundra i sør. Mellom vindmøller og små kirkegårder med det som ser ut som kapeller med plass til én, maks to kirkegjengere.

Idet vi passerer bygda Dyrnes innser vi at det var en tabbe å la golfbagen være igjen hjemme.

Er man lei av fisk, skal det visstnok også være gode jaktmuligheter på land her. Rypene er fredet, men hare, and, grågås, skarv og hjort kan felles. Vi ser ingen av dem. Havets delikatesser frister uansett mer. Vi må ut igjen.

Krabater på matfatet

Neste stopp er Råket på nordvestspissen av Fastsmøla.

Som om ikke de 10 sekundmeterne på Veiholmen var relativt lunt, er det blikkstille her. Perfekt for en tur i kajakk eller lek på et oppblåsbart padlebrett.

Det er tidlig oktober, og en småbåt kommer inn med hummerteiner. Den største er rundt tre kilo, men den lykkelige fiskeren har fått en på over fem kilo tidligere.

NRK skrev i 2019 om en kjempe på 6,89 kilo som ble fanget nettopp her på Smøla.

Overnatting i skjærgården?

Fem minutters båttur ut av vågen tar oss til en vakker skjærgård.

På én av de utallige små øyene står en gapahuk. Her er besøkende og den utplasserte bålpannen i ly for vinden. Utsikten er formidabel. Med snorkleutstyr og våtdrakt sankes taskekrabber, kråkeboller og et par kamskjell på 5–6 meters dyp.

Det slår oss at vi fint kunne overnattet her med lite annet enn medbrakte soveposer, fiskestang og drikkevann. Den utplasserte bålpannen og fangsten ville holdt oss i live. Det må det bli. Nå ligger 2021 – og Smøla – for våre føtter igjen.