Flørting er en del av dagliglivet i byen som sies å være et av Europas beste reisemål

Ikke vær bekymret om bartenderen, baristaen eller andre flørter med deg i denne byen. Det er slik folket er.

«Ha det, kjekken.» Damen bak disken sender ordene etter en skjeggete mann. Turisten forsvinner ut av butikken som selger retro platespillere, muligens litt forvirret.

Hva skjedde – ble han sjekket opp?

– Jeg ville ikke ha godtatt det samme i en annen by, sier Susana Neves (26).

Det er to dager tidligere, et annet sted i Porto. Den unge kvinnen er nettopp kommet ut fra en kafé i byens sentrum. Baristaen serverte et smigrende ord sammen med kaffen.

– Hadde det samme skjedd i Lisboa, ville jeg tenkt at det lå en annen intensjon bak. Men dette er Porto, og det er bare slik folk snakker og er i denne byen, forklarer hun.

Byen vi snakker om, er en av Europas eldste og ligger i den nordlige delen av Portugal.

Kåringen til Europas beste reisemål i 2012 og 2014 forandret mye. Badeliv og portvin, vakker arkitektur, gode spisesteder og kafeer er noe av det som trekker en økende mengde turister. Men det aller beste er likevel lokalbefolkningen – med sin varme, smigrende og direkte væremåte.

Blåmalte fliser

Selv kommer Susana Neves fra Fatima i nærheten av Lisboa, og hun beskriver befolkningen i hovedstaden som svært ulik beboerne i landets nest største by.

– Også Lisboa er vakker, men menneskene er mer stressede og snobbete, og de er ikke like lett å bli kjent med. Her i Porto er folk mer genuine, mer hjelpsomme og mindre dømmende, mener hun.

Dette er byen der folk deler ut komplimenter bare for å være hyggelige. 26-åringen legger til at hjerteligheten og vennligheten gjelder hele landsdelen. Hun har reist mye, men aldri blitt mottatt så godt som i Portugals nordlige del.

Neves står midt i sentrum av byen, der flere av bygningene er dekorerte med vakre, blåmalte fliser. De eldste husene er datert 1500-tallet. Kirker og andre bygninger fra barokktiden ligger tett ved palasser fra 1900-tallet.

Sjokkerer «søringene»

«Søringene» i Portugal, det vil si innbyggerne på kjente steder som Algarve og Lisboa, blir ofte sjokkert når de hører folket i nord snakke, ifølge turistguiden Josè Pedro Faustino (26).

Han spaserer opp gaten «Cimo de Vila» og forbi en kirke pyntet med mosaikk.

Den ærlige og utadvendte væremåten har medført et solid repertoar også av saftige gloser.

– Vi banner mye og liker å bruke sterke uttrykk, forklarer han med et glis.

Eksplosive, men ikke uhøflige

Under de gamle, mektige trærne i parken Campodos Martires da Pàtria står to studenter og fniser.

– Å være åpen og direkte er absolutt en del av vår væremåte, bekrefter Carolina Madureira og Helena Moreira.

De er på vei for å møte venner, ikledd den svarte studentuniformen som sies å ha inspirert forfatteren av Harry Potter.

Ord som «prinsesse» og «søta» brukes ofte, men de er også glad i sterke uttrykk.

– Jeg kaller gjerne en god venn for «hore». Vi liker å fornærme, men uten en dårlig intensjon, sier Moreira med et flir.

– Vi kan også godt være eksplosive, men er ikke uhøflige, legger Madureira til.

– Vi er utadvendte og kan være som en bestevenn med en vi egentlig ikke kjenner. I Lisboa er folk mer seriøse og stoler ikke like mye på andre. I Porto er det annerledes, forklarer Moreira.

Men dersom flørting er en del av dagligtalen – hvordan tar de hintet dersom noen vil noe mer?

– Da merker vi at han ofte er i nærheten av oss og forsøker å innlede til samtaler, smiler Moreira lurt.

– Dersom en mann virkelig føler noe, så viser han det ikke så åpenlyst.

Favoritten Vittòria

Ett av byens møtesteder er parken Campodos Martires da Pàtria. Duene flykter fra latter, flørt og moro i helgene. Her møtes folk i timene før midnatt og kjøper øl eller sangria til en tier før de går til en klubb litt lenger utpå natten.

Like nedenfor ligger Vittòria – også et møtested for de lokale. Området som ligger en kort spasertur unna turistområdene, har stor grad av lokalt særpreg med skjermede steder der folk samles.

Bakenfor grønne blader i en park kan elven og horisonten skimtes. På denne torsdagskvelden speiles solen i elven, mens et par står og kliner bak en skulptur.

Solen synker lavere, skyggen fra trærne klatrer oppover husveggene, over de små kafeene, og opp mot balkongene i fjerde etasje der klær henger til tørk.

En langhåret mann plukker opp en fele. En ung fyr med viltre krøller byr en jente opp til dans.

De nakne bena tramper, det brune håret flakser, mens støvet legger seg på guttens sko. Folk slapper av, her er ingen kameralinser, ingen tilskuere, bare deltagere.

– Vittòria er min favorittbydel, forteller guiden Josè Pedro Faustino, som er utdannet kunsthistoriker.

Han liker den tradisjonelle arkitekturen, flisene på veggene, klærne som henger til tørk ute, og ikke minst folkelivet.

– De fleste lokale som fortsatt bor i sentrum, holder til her, forklarer han.

Ved elvebredden

Porto er plassert akkurat der elven Douro presser seg ut i det kalde Atlanterhavet. Vannet deler byen i to, sydd sammen av broer og båter som frakter folk over til den andre siden, der portvinshusene ligger tett. Også Gustav Eiffel har vært på visitt og satte sitt preg på byen med en bro som minner om et liggende Eiffel-tårn, 353 meter langt.

I løpet av de fem siste årene har mye skjedd. Byen ble oppdaget som en av Europas perler, og med den økende turismen kom flere utesteder og kafeer. Forfalne bygninger er pusset opp og bygd om til hoteller.

Et par holder rundt hverandre i skyggen et oliventre. På 1600-tallet fantes en olivenlund der deler av sentrum ble bygget. I dag har nyplantede oliventrær i en liten park gjenskapt den opprinnelige atmosfæren.

På en kafé ved elvebredden sitter Paulo Bastos. Mannen i 30-årene kommer fra et mindre sted helt nord i landet.

– Dette er et godt sted å leve, vi føler oss aldri alene. De som lever langt unna familien, kan alltid stole på naboers og venners støtte. Det ligger i kulturen vår, vi er oppdratt slik av foreldre og besteforeldre, forteller han.

Det glade og det triste

Maria João spaserer forbi en statue i pompøse Avenida dos Aliados. Hun har vokst opp i byen og opplever innbyggernes lynne som en blanding av glede og tristhet.

– Solen gjør folk glade, men de blir triste av politikerne, den økonomiske krisen og det harde arbeidet, forklarer hun.

Siden 2011 har det vært ille. En vanlig lønn strekker bare akkurat til. Mange har ikke jobb, og de som har, arbeider lange dager.

– Livet er tøft. Folk jobber mer enn før, mottar mindre penger og betaler mer i skatt, sier Maria João.

Det sykepleieren setter aller mest pris på, er solen, landskapet og området der elven møter havet. Hun liker blandingen av de gamle, forlatte bygningene og den moderne arkitekturen. For noen år siden forlot hun hjembyen for å finne arbeid.

– Det finnes ikke noen jobb for meg her. Det eneste jeg ikke liker ved Porto, er at jeg ikke selv kan bo i denne vakre byen, avslører hun vemodig.

Liker norske besøkende

Guiden Josè Pedro Faustino har hatt flere fra Norge som kunder, og han merker at økonomien i Nord-Europa er ganske annerledes.

– Nordmenn gir veldig bra med tips, og det setter vi stor pris på, forteller han.

Turistguiden er glad for å ha nordmenn som kunder, også av andre årsaker.

– Jeg opplever nordmenn som vennlige og høflige, og jeg liker at de viser respekt for arbeidet vårt.

Susanne Neves bekrefter at mange portugisere bare så vidt greier seg på en vanlig lønn. Men i dag nyter hun en fridag og snakker heller om noe hyggelig.

– Porto er en veldig romantisk by. Elven med båtene er nydelig, og jeg liker gatehjørnene. Det finnes mange vakre og spesielle gatehjørner i denne byen.

Folk passerer henne i gaten. De ser forunderlig tilfredse ut, til tross for at flere sliter.

– Solen deler ikke ut penger, sier Neves.

– Men tristhet betaler heller ikke regningene våre.