I Berlin lever Øst-Tyskland i beste velgående. I hvert fall hos nostalgikerne.
For noen tiår siden hungret østtyskerne etter vestlige varer. I dag er det omvendt.
– Det hender at folk kaster egg på bilene. Spesielt hipsterne, sier Daniel Wojahn idet han vrenger ut på Karl-Marx-Allee og gir gass.
Under plastpanseret synger den lille totaktsmotoren for full hals. Trabanten spytter ut litt blårøyk, så manner 26 hestekrefter seg opp for å skubbe Trabanten vestover, bortover gaten som engang het Stalinallee.
Gammel kjenning
Snart 30 år har gått siden den «antifascistiske beskyttelsesmuren» falt og statsleder Erich Honecker rømte.
Men spøkelset etter DDR henger fremdeles over Berlin. Østtysk godteri, brus, matvarer og kjøkkenredskaper er lett tilgjengelig i Berlins butikker. Softis-utsalg har både oppskrifter og arbeidsantrekk fra DDR.
Trafikklysene som er blitt et symbol på Berlin, er like østtyske som den gamle kjenningen vi møter i Berlins souvenirsjapper: Sandmännchen, dukkefilmfiguren norske barn kjente som Jon Blund.
Totakts historietime
På utsiden av Trabant-vinduene glir Berlins historiske severdigheter forbi. Wojahn forteller at det var amerikanske turister som stadig spurte om det var mulig å leie den østtyske folkebilen.
Wojahns svigerfar grep muligheten, og i dag har firmaet Trabi Safari nesten 50 Trabanter som brukes til utleie, rebusløp og sightseeing.
Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting.
– Vi vil vise kundene østtysk historie – fra et stykke østtysk historie. Å kjøre Trabant er et innblikk i en tid der folk ikke kastet noe, sier Wojahn.
Han forteller at foreldrene hans måtte vente i ti år før de fikk sin Trabi. Reservedeler ble gjerne byttet mot sukker.
– Mange savner DDR
Ifølge Wojahn er den såkalte «ostalgien» todelt:
– På den ene siden har du butikkene som selger souvenirer og prøver å gjøre DDR morsomt. Den andre siden handler om Stasimuseet og fengslene – deprimerende institusjoner som gjør at vi ikke glemmer det grusomme som skjedde.
– Er det noen som savner DDR på alvor?
– Mange, sier Wojahn.
Han understreker at det ikke er noen politiske motiver bak Trabant-firmaet.
– Men DDR var en interessant tid, på godt og vondt. Det var enkle tider – du ble fortalt hva du skulle gjøre, du visste hvor grensene gikk, og folk hadde arbeid. Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting.
Tidsmaskin på 61 m²
Kjøkkenet er smårotete, med ene skapdøren på gløtt. Tallerkener og en smørpakning ligger på det lille spisebordet, som om familien bare er ute en tur. Gjennom gardinene skimtes andre betongblokker.
I stuen venter en grønn velursofa, et fargefjernsyn som kostet blod på 1980-tallet – og veggpryden i så mange østtyske hjem: Walter Womackas «Am Strand», et bilde som er reprodusert i over tre millioner eksemplarer.
Jo da, treromsleiligheten i Hellersdorfer Strasse 179 er paradis for retroentusiaster. Og den er ekte.
Da et av Berlins største eiendomsfirma på 2000-tallet skulle renovere sine 1800 østblokkleiligheter i Hellersdorfer Strasse, bestemte de seg for å bevare en av leilighetene slik den var på 1980-tallet, autentisk helt ned til bøkene i bokhyllen og tannkremen på badet.
Kål og brun saus
I en massiv, knallguloransje betongblokk ved Ostbahnhof ligger Volkskammer, en av flere restauranter i Berlin som har spesialisert seg på østtysk mat. Det er røde duker på bordet, corny tysk popmusikk i luften, og fra veggen stirrer DDR-leder Erich Honecker ned på oss. Vi spør servitøren hva som er menyens høydepunkt.
– Den, sier hun og peker på menyen.
– Den er kjempegod!
Den trillende blide damen forteller at oppskriften er original østtysk. Snart lander stekt lever på bordet, dryppende av tung brun løksaus, akkompagnert av dampet kål og poteter uten tyggemotstand. For å skylle ned maten, bestiller vi DDR-cola. Den er helt lik sitt amerikanske forbilde.
På fargen.
Stasi-suiten
Rett rundt hjørnet ligger en annen opplevelse for ostalgikerne. Ostel er et tostjerners hostell som er innredet i DDR-stil, gjennomført møblert med gamle tapeter og retromøbler funnet på loppemarked. I resepsjonen, der veggurene viser tiden i Moskva, Havanna og Beijing, sitter Tini Goebler.
– Vi har mye asiatiske gjester. De liker møblene, og synes kulturen er spennende, sier hun.
– Nostalgien peker mot en nokså forhatt periode?
– Ja. Vi hadde en suite som het Stasi Suite. Det ble litt mye for enkelte, sier Goebler.
Hun understreker at det ikke ligger noe politisk budskap bak hotellets image.
– Samtidig er det noen som savner gamle dager. Folk hadde i hvert fall arbeid, sier Goebler.
Mange gjester vil åpenbart ha med seg et stykke DDR hjem også.
– Vi hadde bilder av Honecker på rommene, men folk stjal dem hele tiden. Nå limer vi fast bildene på veggene, sier Tini Goebler.
Og understreker at hostellet nok kunne vært enda mer autentisk.
Rommene er nemlig ikke avlyttet.
