Reise

Øyhopping med whiskysmak

Reisemagasinet Condé Nast Traveler, samt CNN, National Geographic, Lonely Planet og Trip Advisor — alle har disse forblåste øyene blant sine favoritter.

— Vi graver torv med hånd. Maskinpellets gir ikke den samme røyksmaken.

Det er åpen dag på Laphroaig whiskydestilleri under den årlige musikk- og whiskyfestivalen, men det angår ikke Dougie MacTaggert. Han graver torv for Laphroaig på myrene ved golfbanen på øya Islay, den sørligste av de indre Hebridene.

Nybegynnere graver altfor fort, og etter noen timer klarer de ikke mer

Skottland er perfekt for øyhopping. Fergeselskapet Caledonian MacBrayne seiler til 22 øyer på de indre og ytre Hebridene, og tilbyr rabatt på øyhoppingsbilletter hvis man vil besøke flere av dem. Et av de populære målene er whiskyøya Islay der torvrøyk er en vitenskap.

Whiskydestilleriene på Islay er åpen for prøvesmaking og omvisning.

— Nybegynnere graver altfor fort, og etter noen timer klarer de ikke mer, sier MacTaggert.Han stikker spaden i myra, tråkker til og hiver opp en avlang klump som havner på toppen av en torvstakk som tørker i vinden. Om noen uker ulmer den i ovnen hos det tradisjonsrike destilleriet for å gi røyksmak til byggkorn på tørkeloftet. Hvert destilleri har sin hemmelige oppskrift. Whisky er kunst, tradisjon og håndverk som går opp i en gyllen enhet.

Harris tweed

«D. J. & M.D. Mackay Luskentyre Harris Tweed Company» står det på et grønt skilt ved veien til den hvite stranden Luskentyre. Jeg har øyhoppet til øya Harris på de ytre Hebridene. Donald John Mackay, eller DJ som han kalles, har vært vever hele livet. Hårete stoffruller ligger stablet på brede hyller.

— One moment.

DJ holder en lupe opp foran en grønn tweedrull. På den andre siden av det tykke glasset vokser det frem en underskog av fargerike tynne tråder. Når jeg betrakter stoffet uten forstørrelsesglasset, ser det grønt ut igjen.

— Dette gjør tweed så unikt, sier DJ, og fortsetter:

— Hver ulltråd som spinnes, består av fem-seks farger. It makes it alive.

På 1800-tallet sørget dronning Victoria for at Skottland var i vinden som aldri før, og sommergjester fra sosieteten tilbrakte ukevis på gods og slott. Kvinnene malte, spaserte eller broderte, mennene slo ned bregner, trampet gjennom lyng og forserte bekker på jakt etter hjort og ryper. «Jolly nice tweed, sir!» sa de kanskje, og beundret tweeddressen til Lord Dunmore fra Harris som var først ute med å dresse opp seg selv og staben sin i et egenprodusert tartanmønster. Snart ble det spurt etter tweed fra både London og Edinburgh. Harris Tweed industrien var i gang.

Munkene på Papa Stronsay

— Røkelsen vitner om Guds tilstedeværelse, sier Michael Mary, før vi går ut av kapellet på øya Stronsay på Orknøyene.

Munkene på Papa Stronsay feirer Kristi Legemsfest.

Orknøyene med sitt grønne, rullende landskap ligger rett nord for det skotske fastlandet, og Orkney ferries seiler til 13 forskjellige øyer. Én gang i året feires Kristi legemsfest av munkene på klosteret som ligger på den lille øya Papa Stronsay, som har den tvilsomme æren av å være åstedet for mordet på Olav den helliges fostersønn, Ragnvald jarl.Nå rigger munkene opp en gullfarget baldakin og selv holder fader Michael et stort, gull— og sølvfarget hjulkors. Det lille følget marsjerer verdig og syngende gjennom hovedgaten langs sjøen. En bil med høyttalerne på full guffe passerer og tuter høylytt. Ungdommene i bilen ler og peker. Samme kveld får en av de unge mennene en offentlig irettesettelse i puben fra en av de eldre øyboerne: Din respektløse pøbel!

Røkelsen vitner om Guds tilstedeværelse

Slik fungerer intern justisen på øyer der det ikke finnes politi.

Nattfergen videre

Karrig og lyngkledd reiser de shetlandske øyene seg bratt fra havet. Nattfergen fra Aberdeen plukket opp passasjerer på Orknøyene kvelden før, og legger nå til i Lerwick, Shetlands hovedstad, på morgenkvisten.

Basaltøya Staffa står steilt på de Indre Hebridene.

Det grønne og brune klippelandskapet avbrytes bare av hvite strender, fuglefjell og rullesteinstrender som en gang var dekket av klippfisk. Bergen er nærmeste storby og sagaenes Hjaltland var det første stoppestedet i vest for bosettere fra Norge-før-det-ble-samlet.Kvart på åtte raser en Landrover mot en lav bygning nede ved kaia på øya Unst, én av de ni Shetlandsøyene med fergeforbindelse. Snart følger fire biler til, i full fart, som om de deltar i innspillingen av en actionfilm. Det har vært fiskekonkurranse og nå skal juryen avgjøre hvem som er vinneren.

«En Orknøymann er en bonde med en fiskebåt, mens en Shetlender er en fisker med et småbruk”, sier et gammelt ordtak. Fiskerne samtaler og spøker lavmælt. En mann noterer de vitale målene til de glinsende, døde ørretene. Vinneren i kveld heter Cameron Ferguson. Han har halt i land en feit brunørret på 1,4 kilo. Men rekorden, er de enige om, holdes av en mann fra Lerwick. Et beist på over fire kilo.

Alt for Norge

I Scalloway, Shetlands gamle hovedstad, står det et steinmonument med en modell av en fiskeskøyte montert på toppen. Andholmen. De norske steinene er fra hjemstedene til de 44 nordmennene som døde da de deltok i de farlige krigsoperasjonene til Shetlandsgjengen. Tilsammen reddet shetlandsbussene 373 flyktninger fra Norge til Shetland.

Tommy Isbister, sønnen til den tidligere eieren av Norway House der nordmennene bodde, husker spesielt én av mennene fra Shetlandsbussen; en som het Petersen.

— En gammel mann fra Scalloway laget ski til meg. To brede planker som ikke vippet opp på tuppen. Petersen lo og lo og lo da han så dem, sier Tommy.

Så kom nordmannen en kveld, det var månelyst og snø på bakken. «Kom med meg», sa han til den lille gutten og tok ham med til kjelleren i Norway House. Der inne sto to nye barneski som han hadde laget til Tommy.— Han laget også en spark til meg, fortsetter han. Shetlands første, siste og eneste spark.

Artikkelforfatteren har skrevet boken Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene og Shetland. 2011.

Les også