Drømmereise utenom det vanlige? Reis på indisk eventyr

Pushkar har yogaskoler på hvert hjørne, batikkbukser på hvert klesstativ og en evig strøm av pilgrimer som må besøke Brahmas tempel før de dør.

Ørkenrosene Pushkar og Bundi tilbyr etterlengtet pusterom etter Rajasthans storbyer, historiske skatter og noen av Indias mest surrealistiske stereotyper.

Før vi begir oss ut til Bundi, stanser vi i Pushkar. Ifølge hinduistiske skrifter, når skaperen Brahma kom til Pushkar drepte han den morderiske demonen Vajranabha med en lotusblomst.

Tre av bladene falt til jorden og landet som vannkilder. Den største av innsjøene som oppsto kalte han Pushkar, oversatt som «blomsten fra Brahmas hånd».

Og når du i dag vandrer langs breddene og kjenner ettermiddagsvarmen avta, er det vanlig å høre trommeslag drive opp fra det speilaktige vannet.

– Brahma er universets skaperkraft i hinduismen, forteller Nathulal Solanki, – og det viktigste tempelet på kloden dedikert til han finnes her i Pushkar. Det sier litt om hva slags rolle byen spiller i Indias religiøse liv.

Nathulal har en av de flotteste bartene jeg har sett, og ut ifra måten han stadig stryker og retter på den virker han klar over det.

Her ved kanten av innsjøen, flere ganger i uken når solen går ned over de omliggende åsene, samles en liten gruppe turister og lokale seg for å høre Nathulal spille.

Sanger blir sunget og en etter en bryter folk ut i dans, mens synder blir vasket vekk i det hellige vannet.

Når Nathulal ikke spiller eller gir trommekurs til beundrende turister forteller han om Pushkars rike historie, hvordan den «blå» byen har endret seg siden han ble født eller de seks månedene på 80-tallet da han turnerte med The Grateful Dead.

– Jeg ser det er mange fans her i dag, sier han og ler.

Nathu har rett. Pushkar samler mange stereotypier fra Indias turistindustri på ett sted: fra det svært hellige til det svært alternative. Med andre ord – en yogaskole på hvert hjørne, batikkbukser på hvert klesstativ, kjøp en didgeridoo og få med et ninjasverd på kjøpet.

Og hele tiden, bak alle disse karikaturene av «spirituell turisme», er en evigvarende strøm av hinduistiske pilegrimer som fullbyrder forpliktelsen om å besøke Brahmas tempel i løpet av livet.

Det er dette krysningspunktet mellom to kulturer som gir Pushkar sin helt spesielle, ofte surrealistiske atmosfære.

– Jeg synes det er morsomt, sier Nathulal.

– Byen har kanskje endret seg stort siden jeg var ung, men kjernen forblir den samme. Pushkar vil alltid være en av de mest spirituelle byene i India.

Spesielt berømt er Pushkar for sin kamelfestival (oktober/november). Da fylles området med hundretusenvis av mennesker, dyr og fargerike ritualer.

Men akkurat nå er det den årlige drageflyvningen i Rajasthan som akkurat har gått av stabelen.

Gatene er igjen fulle av liv og musikk, mens himmelen fylles med fargerike papirstykker. Og mens jeg sitter her, og Nathulals trommer blander seg med lyden av sprakete elektronika, føler jeg det er på tide å komme seg videre.

Bundi

Om Pushkar er en ofte merkelig krysning mellom gammelt og nytt, ligger Bundi i andre enden av skalaen. Dette er India på sitt mest klassiske, som et romantisk dikt av Rudyard Kipling (som selv besøkte byen).

Det er blåmalte hus, nysgjerrige smil, bortgjemte basarer, cricketballer som smeller mellom husveggene og et tempel på hvert hjørne.

Fra så langt tilbake som 1200-tallet har byen vært kjent ved mange navn – blant annet Bunda Ka Nal, der «Nal» oversettes som «trange veier». Og ved ankomst skjønner man fort hvor beskrivelsen stammer fra.

Jeg deler en rickshaw fra busstasjonen med Eric og Jesse, backpackere fra Storbritannia, som også trengte en variasjon fra det «turistifiserte» Rajasthan.

– Vi elsket Pushkar, sier hun mens vi navigerer oss gjennom nettverket av smågater.

– Men det er noe av eventyrfølelsen som går tapt i alt det kommersielle.

Høydepunktet i Bundi er det massive og eldgamle fortet Taragarh, med sine berømte veggmalerier og utsøkte eksempler på indisk mosaikk.

Men her er lite avgrenset bak pleksiglass og fløyelstau: det eneste turister utstyres med ved inngangsporten er en brosjyre som forklarer fortets turbulente historie, et stempel på hånden og en bambuskjepp.

– For the monkeys, grynter vakten og gjenopptar formiddagsluren.

Taragarh er lokalt kjent som «apeslottet», og det tar ikke lang tid før kallenavnet rettferdiggjøres. Ofte omgis det lille følget vårt mens vi navigerer de labyrintlignende gårdene, men med et par kjappe rapp mot bakken holdes dyrene på avstand.

Turen ender på toppen av fortet med panoramautsikt over Bundi. Den synkende ørkensolen gjør tankene lette. Og i det vi ser utover den blåmalte byen ser vi drager male himmelen over hustakene. Tusener og tusener av dem.