Hvem har ikke drømt om å kjøre en gravemaskin?

Det er noe fascinerende med tungt maskineri som graver seg ned i jorden, flytter mange tonn over bakketopper og gjennom gjørmete stier.

Jeg jobber på kontor og har få praktiske håndverksegenskaper. En gang måtte jeg spørre om hjelp på jernvarehandelen fordi jeg ikke visste hvordan gipsskruer fungerer.

Men nå står jeg der foran en Brøyt X20, en 45 år gammel legendarisk gravemaskin fra Jæren, som veier 12 tonn. Og med noen få instruksjoner på svensk i bakhodet, skal jeg styre den.

Det må jo gå galt.

Brøyten ser litt sliten ut, men graveopplevelsen er fantastisk. Disse gravemaskinene ble produsert på Bryne i Rogaland på 1970-tallet.
Henning Carr Ekroll

Sandkasse for voksne

Stedet vi er på heter Kalles sandlåda, eller Kalles sandkasse på norsk. Det drives av 66 år gamle Karl Gustav Eriksson, som begynte å samle på og restaurere gamle anleggsmaskiner for litt over to tiår siden.

Det var få som skjønte hva han skulle med alle de gamle maskinene. Nå kan han vise til en hyppig besøkt attraksjon, med gjester fra inn- og utland.

På en slette bak verkstedet hans står gravemaskiner, skogsmaskiner og bulldosere på rekke og rad. Disse kan man kjøre i to timer for litt under 1550 norske kroner. For 150 kroner i tillegg får man også Sellnäs-planken, et lite koldtbord med pålegg og oster.

Det finnes flere forskjellige gravemaskiner hos Kalle. Dette er en Åkerman H16 som veier rundt 30 tonn.
Henning Carr Ekroll

Gjestene er både folk som har et lidenskapelig forhold til gravemaskiner og personer som meg, som ikke har peiling. Andre gjester er i utdrikningslag eller firmafester. Den yngste som har kjørt gravemaskin hos Kalle er fem år.

Også folk i rullestol har vært der og kjørt. Man trenger kun to hender for å styre armen på en gravemaskin.

Kalles eneste krav er dette: Du må være edru og høre på det han sier.

Plutselig sitter det

I begynnelsen er det ristingen jeg er redd for. En liten bevegelse på spaken, og det rister. Motoren brøler. Hva var det han sa igjen? Skulle jeg ikke bevege den dit, eller måtte jeg gjøre det sånn?

Én spak på hver side av setet, der begge går i fire retninger, utgjør styringskonseptet på de fleste gravemaskiner. Det krever litt øvelse, men er veldig gøy når det sitter.
Henning Carr Ekroll

Men så sitter det. Kubikkmeter etter kubikkmeter med jord blir gravd opp, før det hurtig blir flyttet til siden og lagt i en pen haug.

Det er en følelse av å ha fått til noe, en mestringsfølelse av å beherske et (for meg) beist av en maskin, som jeg aldri trodde jeg skulle klare.

Det går ikke galt. Det flyter. Det er utrolig tilfredsstillende.

Fiat-Allis-bulldoser Prøvekjøre bulldoser? Hos Kalle er det ikke noe problem.

Ikke bare gravemaskiner

I tillegg til den norske gravemaskinen fra Brøyt, kan man også prøve en svensk Åkerman fra tidlig 70–tall (selv om Brøyt var suverent bedre).

Det står også en liten traktor med speilvendt styring, som kan kjøres i en liten hinderløype på tid.

Kalle har også en Åkerman H10B med tømmerklype. Der kan man øve på å stable bildekk oppå hverandre, eller forsøke å løfte en trestokk og plassere den inni bildekkene. Jeg klarte det ikke, men du verden så gøy det var.

Tømmeklype-moro Med en Åkersman H10B kan man konkurrere i stabling av lastebildekk og tømmerstokker med hydraulisk tømmeklype.

Så er det de virkelig store maskinene. Bulldoseren falt ikke helt i smak hos meg, i motsetning til noen av de andre gjestene.

Den største mestringsfølelsen

Den største mestringsfølelsen fikk jeg da jeg satte meg i en Kockums 84–35 skogsmaskin. Den veier litt under 12 tonn, har en tilhenger og er det største kjøretøyet jeg noensinne har sittet bak rattet på.

Kalle har laget en liten hinderløype. Meningen er at man skal kjøre opp en liten bakketopp og ned igjen. Og så må man for all del unngå å velte i 12 tonn med skogsmaskin og tilhenger.

Kockums 84–35 skogsmaskin Det går ikke så fort, men det er veldig, veldig gøy.

Jeg setter meg bak rattet. Det første jeg må gjøre er å rygge, og jeg angrer straks på at jeg valgte en maskin med tilhenger.

Så skal jeg kjøre mot bakken. Maskinen lager mye lyd. Jeg tror ikke den kommer gjennom en diger sølepytt, men den gjør det og jeg jubler. Men jeg feiger ut før bakken og kjører rundt.

Da kommer Kalle. Han kjefter på meg. Jeg har ikke noe valg, og må kjøre over bakketoppen. Hjulene bør helst være midt på, men jeg ser ikke hvor de begynner og veien slutter.

Jeg kommer meg over. Og selv om Kalle ikke er veldig imponert, er jeg imponert over meg selv.

Jeg har kjørt en Kockums 84–35 i terreng uten å velte.

Nå går jeg forbi byggeplasser og kikker ekstra nøye på gravemaskinene. Hva er det? En Komatsu? Pøh. Brøyt er best.