Fotball

«Orker vi å drømme i fire nye år?»

OM FOTBALL: Etter en ny knust mesterskapsdrøm er spørsmålet: Orker vi å drømme i fire år til?

Erling Braut Haaland og det norske landslaget fortvilte etter å ha blitt slått av Serbia i EM-playoffkampen på Ullevaal. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN

  • Erlend Nesje
    Erlend Nesje
    Journalist

Norge-Serbia 1–2

ULLEVAAL: Mon tro hva norske landslagsspillere egentlig tenkte da de la hodet på puten og samlet tankene ved hotellet på Storo i Oslo etter 1–2-forestillingen mot Serbia.

At fotballandslaget avdeling herrer igjen hadde sveket en hel nasjon da de ble utspilt og latterliggjort i kampen som handlet om å komme til Norges første mesterskap på 20 år?

Det kan nok være at 5,4 millioner nordmenn føler det slik, at det var et svik som ikke fortjener mye nattesøvn.

At de ikke får spille mot giganten England på mektige Wembley i EM-sluttspill en deilig junidag i 2021?

Ja, det lå blant annet i potten da norske guttunger møtte voksne og sterke serbiske menn. Men et møte med «kjempers fødeland» ville føltes fryktelig ufortjent ut fra tilstandsrapporten til fotballandslaget torsdag 8. oktober 2020.

At en generasjon norske jenter og gutter løper rundt på grusbaner og ballbinger uten å være i nærheten av å forstå dimensjonene av Norge i et EM og VM?

Trolig. For det er jo det 1–2-tapet mot Serbia i avgjørende EM-playoff-kamp på Ullevaal egentlig handler om. En tapt drøm. Igjen. Slik vi opplevde det i 2002, 2004, 2006, 2008, 2010, 2012, 2014, 2016 og 2018.

Lenge til neste sjanse

Men der vi tidligere har snakket om nesten, nesten og nesten da Norge snublet i siste hekken, ville det vært blodig urettferdig overfor ordet nesten å bruke det nå. Så stor var avstanden mellom Serbia og Norge.

Konsekvensene av et EM uten Norge er mindre penger. Mindre interesse. Mindre energi. Mindre tro.

Det er fakta.

Og da er spørsmålet: Hvor lenge orker vi å drømme om Norge i et EM eller VM, et stort mesterskap som samler en hel nasjon fra sør til nord?

Klarer vi fire år til etter å ha ventet i 20? Kanskje.

EM i 2024 virker å være det mest realistiske nå.

Et mesterskap i 2022 er ikke like realistisk.

Til VM i 2022 er det kun 13 europeiske nasjoner som får adgang, i motsetning til de 24 som får delta i et EM.

Så brutalt er det. Men virkeligheten på den største fotballscenen er brutal.

Lars Lagerbäck skulle lede Norge til EM, men feilet. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN

Rettferdigheten seiret

Både livet generelt og idretten spesielt kan ofte oppleves urettferdig. Men at Norge ikke spiller EM til sommeren føles veldig rettferdig.

Serbia var smartere, bedre med ballen, sterkere fysisk, mer kyniske og langt bedre taktisk.

De beholdt roen der norske spillere mistet ballen, ikke hang med på tempoet og avstandene ble for store.

Serbia var best i absolutt alt og burde ledet med tre mål etter 90 minutter.

Norge hang i tauene da Mathias Normann utlignet to minutter før slutt.

Det var 11 norske ransmenn på banen, 200 maskerte tilskuere på tribunen.

Men om det finnes en fotballgud, lønnet han sine tro serbiske tjenere da de fullt fortjent avgjorde kampen i første ekstraomgang etter en lekker avslutning fra Sergej Milinkovic-Savic.

Det var rettferdigheten som seiret da himmelens sluser åpnet seg på Ullevaal.

Alexander Sørloth fikk til lite mot Serbia. Foto: JON OLAV NESVOLD, BILDBYRÅN

Serbisk mentalitet vant

Så hvordan kunne dette skje? Har ikke Norge en strålende generasjon på gang? Viste ikke Norges superspisser verdensklasse mot Nord-Irland sist?

Jo da, ferdigheter og kvaliteter er ubestridt. Der er Norge bedre rustet enn på lenge. Fremtiden kan være lys, den.

Men fotball er ikke så enkelt, det er ikke matematikk. Det handler ikke bare om enkeltspillere.

Det norske landslaget, der fem av elleve spillere i startoppstillingen knapt er i aksjon for klubblaget, fremsto ikke som noe lag.

De hadde klare svakheter i flere posisjoner, ikke minst på venstresiden. De hang ikke sammen. Relasjonene på klubblaget er ikke de samme som på landslaget.

Og så er det all grunn til å stille spørsmål rundt laguttaket.

Hvordan kan venstreback Haitam Aleesami få starte kamp etter kamp når han står uten klubb og ikke har spilt seriefotball på et halvt år?

Hvorfor tviholder landslagssjef Lars Lageräck på midtbanespiller Markus Henriksen som kun har spilt syv hele fotballkamper de siste 362 dagene når det finnes kampklare spillere i troppen?

Og hva er det Stefan Johansen har prestert på landslaget de site årene, bortsett fra en god kamp mot Nord-Irland sist, som gjør at han har den tilsynelatende urokkelige posisjonen på venstre midtbane?

Manglende mentalitet

Det ble sviktet på banen og på benken.

Men kanskje aller mest i hodene på spillerne. Mest av alt handler dette trolig om manglende mentalitet.

Anledningen ble for stor. Konsekvensene ble for alvorlige. Det ble for høye skuldre.

Vi i norske medier har meldt mye om den serbiske mentaliteten, at det kunne være av eller , at de kunne svinge fra det fryktelig dårlige til det svært gode. Og vi klamret oss nok litt for mye til det håpet om at de skulle være av på Ullevaal.

Men Serbia har et meget godt fotballag og de var da det gjaldt som mest. Det er det som teller. Det er det som er mentalitet.

Serbia møter Skottland i EM-playoffinale i november, Norge skal ut i Nations League-møte mot Romania på et folketomt Ullevaal søndag.

Det er bare å ønske lykke til. Og god bedring.

Men når det gjelder det norske herrelandslaget og mesterskap må vi igjen til Marve Fleksnes.

Dett var dett.

Les mer om

  1. Herrelandslaget fotball
  2. Fotball-EM
  3. Nations League

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Nå venter Balkans uberegnelige urokråker

  2. FOTBALL

    «Han har ikke råd til å feile»

  3. FOTBALL

    Lagerbäck åpner for å gi seg etter fiaskoen

  4. MENINGER

    «For tungt ansvar for tidlig»

  5. FOTBALL

    Spillerne var «aggressive og sinte». Lagerbäck så seg nødt til å ta et uvanlig grep.

  6. MENINGER

    «Denne mannen er best skikket»