«Nå begynner Bamba å likne det han ankom byen som: En stjerne.»

Daouda Bamba var brikken som skulle gjøre Brann til seriemester, skriver Doddo.

Husker du sommeren 2018? Brann var for en gangs skyld ikke bare høye på seg selv, de lå også høyt oppe på tabellen, de toppet den.

Det var en vidunderlig tid fylt med forventninger. Brann hadde grepet om gullet. Det skulle de ikke skusle bort. De signerte den ene etter den andre spilleren. Rosinen i den fete overgangspølsen var Daouda Bamba. Han var den siste brikken som skulle gjøre Brann til seriemestere.

Bare summen Brann hadde betalt for han gjorde meg optimistisk, en spiller i den prisklassen må da ha visse kvaliteter, ganske store kvaliteter, tenkte jeg.

Da han fikk vist seg frem så jeg også at han hadde det. Det var riktignok et og annet å rette på, men i eliteseriesammenheng var dette noe av det beste man kunne håpe på. Bamba var ung, han var lovende og han visste hvor målet sto.

Bamba ankom Bergen som en stjerne, men han ble raskt hentet ned på jorden av trener Nilsen. Han fikk, med tanke på prislappen han hadde hengende rundt hodet, begrenset med spilletid.

Han måtte pent stille seg i spisskøen.

Det var uforståelig. Det går ikke an å så mye kvalitet i reserve, det går ikke an å ha 9,5 millioner på benken. «Bruk Bamba», ropte jeg fra tribunen.

Bamba bet lenge motgangen i seg, men i 2019 fløt misnøyen til overflaten. Til pressen sa han at spillerne var blitt hjernevasket av treneren, han ga Tromsø-spiller Simen Wangberg en albue han sent vil glemme, og han havnet i basketak med Veton Berisha.

Det ble mye Bamba i monitor. Han gråt, han slåss, og han stilte til kamp uten drakten på. Ikke at jeg mistet troen på han av den grunn. Jeg var sikker på at han ville lykkes hvis han bare fikk nok tillit.

Det skulle han omsider få i 2020. Berisha var borte og Bamba var mer eller mindre uten konkurranse. Ikke at det hjalp så mye. Han bommet så ofte at begeistring min gikk over i frustrasjon, før den gikk over i ren medlidenhet. Kun sporadisk ble det mål på ivorianeren. Troen min på Bamba ble fylt av tvil.

Branns nye trener Kåre Ingebrigtsen tvilte sikkert han også, men han lot ikke følelser få styre laguttaket. Mens halve byen maste om Mehnert og Hustad, stilte Bamba til start i kamp etter kamp.

Nå har det endelig har løsnet for Bamba. Tålmodigheten til Kåre har gitt resultater. Med fire mål på to kamper begynner Bamba å likne det han ankom byen som, en stjerne.

Men er denne forløsningen kun et blaff? Troen på Bamba rommer fortsatt en liten porsjon tvil. I kveld, mot Viking og Berisha kan han feie den til side for godt.