Det var livsfarlig å vinne. De klarte ikke å la være.

<p>Om 10 dager spiller Zlatans Sverige mot vertsnasjonen Ukraina i Kiev. For 70 år siden ble det spilt en fotballkamp på liv og død i EM-byen.</p>

I 1942 ble Nazi-Tysklands fremste fotballspillere hentet inn for å knuse kommunistenes beste menn. Oppgjøret fikk navnet «Dødskampen».

I en garderobe i et okkupert, krigsherjet og utsultet Kiev sitter en gruppe menn i taushet. En gang utgjorde de ryggraden hos Dinamo Kiev, ett av de beste fotballagene i Sovjetunionen.

Men krigen har tatt Dinamo, slik den har tatt alt annet. Nå heter laget FK Start. Spillerne som før var sterke og topptrente er avmagrede og redde. Laget spiller ikke om poeng, men om ære, og for en ekstra brødbit hver dag. Utenfor garderoben venter Nazi-Tysklands beste ellever, Flakelf fra Luftwaffe. Laget har fått forsterkninger fra hele fronten. Tyskerne kan ikke, skal ikke tape. Det vil være et nederlag for den ariske rase.

En SS-offiser som kommer inn, ser alvorlig på forsamlingen.

— Forstå at dere ikke kan vinne. Tenk over følgene det kan få, sier han på feilfritt russisk.

Fra fred til fare

Tyskland invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941. Kaos og panikk rammet det som skulle ha vært en spesiell søndag for Dinamo Kiev. Dette var åpningsdagen for Republikk Sportsstadion, klubbens nye arena. En turnoppvisning og flere boksekamper skulle etterfølges av ettermiddagens høydepunkt; fotballkamp mellom Kiev og hærens lag, CDKA.

Spillerne dro til stadion, men forsto raskt at de ikke ville få spille.

I timene og dagene som fulgte fikk de helt andre ting å tenke på.

Flere av dem vervet seg, for å «drepe fienden der hvor vi finner ham», men ble hjelpeløse vitner til og ofre for tyskernes langt mer avanserte krigføring.

Kiev falt 19. september 1941. Byens stolthet, Dinamo Kiev, var bare et vagt minne. Spillerne som var igjen i byen, var i fare. Bare ved å ha spilt for Dinamo, kunne de bli tatt for å være medlemmer av kommunistpartiet.

Idrettsfrelst baker

Tyskerne klemte kreftene ut av Kiev. De terroriserte, torturerte, henrettet, deporterte jøder og lot borgerne forstå at livet under Hitler ikke var noe mer å trakte etter enn livet under Stalin.

For Dinamo-spillerne, som for alle andre, handlet det om å overleve.

De av dem som var blitt tatt til fange under invasjonen, undertegnet en erklæring hvor de lovet å være lojale mot det nye regimet. Slik slapp de ut av fangeleirene.

Livet utenfor var ikke mye bedre. Men én tilfeldighet forandret alt.

Tsjekkiskfødte og Tyskland-sympatiserende Josef Ivanovitsj Kordik hadde fått ansvaret for å styre ett av bakeriene i Kiev. Kordik var ikke bare slu og kynisk, han var glad i idrett, og spesielt i Dinamo Kiev.

Noen måneder etter invasjonen satt han på en kafé i Kiev. Da så han en han dro kjensel på. Det var den tidligere Dinamo-keeperen Nikolaj Trusevitsj, som var «tynn og knoklet» og som «ikke hadde kunnet vaske eller barbere seg skikkelig på flere uker».

Kordik ga ham mat, og bestemte seg for å få ham vekk fra gaten.

Han ga målvakten en ryddejobb på bakeriet, og lot ham bo i en av sovesalene. Da Trusevitsj kom til sitt nye hjem, så han at mange andre idrettspersonligheter - sykkelryttere, boksere, turnere og friidrettsfolk - holdt til der. Det virket som om Josef Kordik selv i en bisarr krigstid nøt å ha idrettsheltene sine rundt seg.

Hva med et lag?

Synet av Trusevitsj ga Kordik en idé: Arbeiderne trengte en adspredelse, noe å glede seg over i en ellers monoton og knallhard arbeidsuke. Bakeriet skulle starte et fotballag!

Keeperen mente først at tanken var galskap, men med brennende engasjement overtalte Kordik ham. Sisteskansen brukte våren 1942 til å spore opp gjenlevende og gjenværende lagkamerater. Han fant vingen Makar Gontsjarenko, han fant Ivan Kuzmenko og Mikhail Sviridovskij, han fant flere, men ikke mange nok, og til slutt bestemte Dinamo-guttene seg for å kontakte spillere fra rivaliserende lag, slik som Lokomotiv.

«De trengte mat, de trengte en relativ sikkerhet. Derfor godtok de forslaget», skriver forfatteren Andy Dougan i boken Kamp til døden, som nylig utkom på norsk.

Knuste alle

Kordik overbeviste de nye herskerne om at hans berømte arbeidere måtte få trene. Da tyskerne i et slags forsøk på en oppmykningsprosess kunngjorde at fotballen skulle starte opp igjen, ble det kjent at det gamle Dinamo Kiev, nå bakerilaget FK Start, skulle spille den første kampen.

Motstanderen var et annet Kiev-lag, Rukh. Det var satt sammen av den tidligere Lokomotiv-spilleren Georgij Sjvetsov, hvis politiske syn førte til at tyskerne ga ham merkelappen «mønsterborger». Sjvetsov bar nag til Dinamo Kiev, fordi han aldri fikk noe tilbud derfra.

Det skulle bli enda verre. Start-spillerne stilte til sin første kamp i røde ulldrakter. Fargene minnet om de sovjetiske. Foran tusener av Kiev-innbyggere tapte Rukh 2-7. Start slo deretter motstander etter motstander. Da et lag fra en tysk militæravdeling ble banket 6-0, var det umulig for tyskerne å ignorere dem lenger.

Triumfene deres styrket moralen i Kiev.

De måtte få hardere motstand.

Alternativet - å sette de russiske spillerne i fengsel eller å skyte dem - ble forkastet. De måtte ødelegges på banen. Noe av det siste tyskerne trengte i Kiev, var russiske fotballmartyrer.

Et uslåelig lag

Flakelf var ett av de beste og giftigste lagene tyskerne hadde å by på. Det var satt sammen av Luftwaffe-flyvere og mannskap fra luftvernbatteriene i Kiev. Laget som aldri taper, ble det omtalt som.

Flakelf var laget som skulle knekke Start en gang for alle.

Kampen ble spilt 6. august 1942. Start vant enkelt 5-1. Resultatet ble tiet ihjel i sensurerte aviser, men spredde seg likevel. Det var ikke dette tyskerne hadde regnet med eller håpet på, ikke etter at russisk jord ble verre og verre å invadere.

Dagen etter feiden ble plakatene hengt opp i Kiev: Tyskerne ville ha omkamp. Revansj. To dager senere.

Det gikk rykter om at Flakelf ville stille med nye spillere. Det var heller ikke snakk om å bruke en «nøytral» dommer. Han skulle være tysk.

Kampen gikk på Zenit stadion en kvelende het søndag. Lite minnet om en fotballfest. Om Kievs supportere glemte hva som sto på spill, ble de minnet på det av Wehrmacht-tropper, hundetrenere med kampklare schæfere og tusenvis av tyske soldater på terrassene.

I garderoben til FK Start rådet en nervøs stemning. Den ble ikke mindre nervøs da en mann i SS-uniform kom inn og presenterte seg som kampens dommer.

«Hils motparten før kampen på vår måte», sa han.

Spillerne var rystet over ordren da de gikk ut foran den enorme folkemengden.

Tenk dere om

«Heil Hitler», ropte de tyske spillerne.

Alle ventet spent. Ville Starts menn bøye seg?

Langsomt strakte de ut armene, men da de nådde det høyeste punktet i hilsenen, førte de dem mot brystet, og ropte «FizkultHura». Den mest presise oversettelsen er «lenge leve idretten».

De ville ikke la seg knekke.

Igjen ble tyskerne for lette mot teknisk og taktisk overlegne Start-spillere. Russerne ble behandlet svært tøft av motstanderne, og den tyske dommeren overså det. Likevel gikk de til pause med 3-1. «Det ukrainske publikumet kunne nesten ikke tro det de hadde sett, og var ekstatiske. De sang og jublet og danset», forteller Dougan.

I pausen fikk Start-spillerne besøk av en annen SS-offiser. Han fortalte dem at tyskerne var imponert. De måtte imidlertid forstå at de umulig kunne regne med å vinne. De burde ta seg tid til å tenke over følgene dette kunne få, sa han.

Ukrainerne var i sjokk over betingelsene de spilte under, men Flakelf-spillerne var like redde for Kiev-fansen som Start-spillerne var for tyskerne, skriver Dougan.

Begge lagene scoret to mål hver.

SS-dommeren blåste av før det hadde gått 90 minutter, for å forhindre ytterligere ydmykelse.

Det som skulle ha vært en revansj, endte med et nytt nederlag for nazistene.

Ble arrestert

I myten som i ettertid oppsto om «Dødskampen» heter det at Start-spillerne ble arrestert og ført vekk rett etter kampen, og skutt med draktene på.

Slik var det ikke.

Spillerne visste at seieren ville få følger, men de visste ikke hva som ville skje. De fikk lov til å dra tilbake til bakeriet. De fikk trene. Det ble til og med satt opp en ny kamp, mot nasjonalisten Georgij Sjvetsovs revansjesugne Rukh, hele tiden mens de gikk rundt og ventet på straffen sin.

Usårbare Start vant 8-0

Fornærmede Sjvetsov holdt det ikke ut. Han forlangte at tyskerne gjorde noe. Start-spillerne levde for fritt, bare det i seg selv var en propagandaseier for kommunistene.

Sjvetsov var en sentral aktør i det nasjonalistiske miljøet. Påstanden om at bakerilaget gjorde narr av «Das Reich» kunne ikke overhøres. Tyskerne ga ordre om at Start-spillerne skulle arresteres.

Denne gangen kunne ikke Kordik gjøre noe.

Kjæledeggene hans ble tatt fra ham.

Tortureres ihjel

De ble ført ut av bakeriet til forhør, hvor de ble bedt om å innrømme at de var tyver eller sabotører. De innrømmet ingenting, men mistet en lagkamerat. Etter 20 dager med tortur døde Nikolaj Korotkykh. Hans fortid som NKVD-offiser (forgjengeren til KGB) ble trolig angitt av hans egen søster.

Resten av laget ble ført til Siretz i utkanten av Kiev. Like ved ligger ravinen Babij Jar, hvor tyskerne drepte over 30 000 Kiev-jøder i løpet av to døgn i september 1941.

Siretz var kjent som en dødsleir, «et menneskeslakteri», uten sanitæranlegg og nesten uten mat, med kvelende hete om sommeren og drepende kulde om vinteren.

Hit kom Start-spillerne, og her hjalp ikke fotballfortiden dem. Arbeidsdagen begynte klokken 04.00 om morgenen, og mishandlingen sluttet ikke før 14 timer senere.

To ganger i uken var det massehenrettelser i leiren. Forsøkte noen å flykte, ble 25 fanger skutt. På dette stedet eksisterte ikke ordet nåde.

Skjøt én av tre

En partisanstyrt sabotasjeaksjon mot en fabrikk i Kiev førte indirekte til døden for tre av Start-spillerne.

Som et svar på aksjonen, ble det besluttes av hver tredje mann i Siretz skulle skytes. Hvem som måtte dø, var helt tilfeldig. Om morgenen 24. februar 1943 ble de stilt opp, og den første av Start-spillerne som ble drept var måljegeren Ivan Kuzmenko. Litt senere i massemordet stanset tyskerne bak Aleksej Klimenko, den yngste av Start-spillerne. Klimenko hadde hånet Flakelf ekstra da han unnlot å putte ballen i tomt mål, men i stedet begynte å spille igjen. Nå ble han skutt i bakhodet.

Tredjemann var Nikolaj Trusevitsj, keeperen som var den første som ble rekruttert til bakersjef Kordiks lag.

Andy Dougan skriver: «Han var forberedt på slaget, men det slo ham likevel overende. Smidigheten som hadde gjort ham til den største keeperen i Sovjetunionen, fikk ham på bena igjen med det samme. En fange som sto like ved ham, husker at han ropte «Rød Sport vil aldri dø» i det den tyske vakten åpnet ild. Trusevitsj døde oppreist, iført sin velkjent svarte og røde genser, den overdelen han hadde stått i mål med, og som han hadde båret med stolthet og utmerkelse.

Dessuten var den det eneste varme plagget han eide».

FAKTA

Dinamo Kiev

Stiftet i Kiev 13. mai 1927. Spiller hjemmekampene sine på Lobanovskij Dinamo stadion, oppkalt etter den legendariske treneren Valerij Lobanovskij.

Sovjetisk seriemester 13 ganger, i 1961, 1966, 1967, 1968, 1971, 1974, 1975, 1977, 1980, 1981, 1985, 1986, 1990. Ukrainsk seriemester 12 ganger, i 1992/1993, 1993/94, 1994/95, 1995/96, 1996/97, 1997/98, 1998/99, 1999/2000, 2000/2001, 2002/2003, 2003/2004, 2006/2007. Sovjetisk cupmester ni ganger, i 1954, 1964, 1965/1966, 1974, 1978, 1982, 1984/1985, 1986/1987, 1989/1990. Ukrainsk cupmester ni ganger, i 1992/1993, 1995/1996, 1997/1998, 1998/1999, 1999/2000, 2002/2003, 2004/2005, 2005/2006, 2006/2007. Vant Europacupen for cupvinnere i 1975 og 1986. Kilde: «Kamp til døden - Dinamo Kiev vs. Nazi-Tyskland» av Andy Dougan. Oversatt til norsk og utgitt av Vega Forlag i år.

(Denne artikkelen trykket Aftenposten i oktober 2010)