Fotball

«Dette var kanskje Atléticos aller siste mulighet på en stund»

Atlético Madrid gjorde et heroisk forsøk på å gjøre det umulige mulig, skriver Lars Tjærnås.

Lars Tjærnås skriver om Fernando Torres’ Atlético Madrid.
  • Lars Tjærnås
    Lars Tjærnås
    Fotballekspert

ATLÉTICO MADRID-REAL MADRID 2–1 (2–4 sammenlagt)

Avstanden mellom mektige Santiago Bernabeu og falleferdige Vicente Calderon i vakre Madrid er omtrent seks kilometer i luftlinje.

"Fotballavstanden" mellom Atlético og Real Madrid har vært omtrent like kort noen sesonger nå. Mye tyder på at den vil øke i årene framover.

Noen ganger i en klubbs historie stemmer alt. Absolutt alt. Slik ble det da Atlético hentet Diego Simeone som trener. Det krevdes betydelig optimisme, trolig også frodig fantasi, for å forestille seg suksessen den målrettede argentineren skulle oppnå sør i hovedstaden.

Å vinne ligaen slik de gjorde våren 2014, i kamp med kolosser som Real Madrid og Barcelona burde ikke vært mulig. Det burde det strengt tatt heller ikke være å nå to finaler i Champions League på tre sesonger.

Les også

Se den bisarre straffescoringen som skaper debatt: – Det er ikke lov

Begge gangene ble de stoppet av storebror Real. Akkurat det svir trolig like mye som tapene i seg selv. Forholdet mellom de to klubbene og supporterne er ikke av det hjertelige slaget.

Alle visste at det sannsynligvis ville bli bråstopp også nå. Taper du 3-0 i første semifinale mot Real Madrid, henter du det ikke inn. Det er ingen påstand. Det er en sannhet. Selvsagt sa både Simeone og spillerne de riktige tingene før kampen. De forsikret om at det var mulig, og at de hadde troen.

Hjemme på Vicente Calderon har de en statistikk som underbygger troen. De siste 35 kampene i Europa har gitt kun to tap. Vi som har hatt gleden av å være der noen ganger vet at den stemningen som skapes der veier opp det faktum at kun rundt halvparten av publikum de får plass til nord i byen kan trenge seg inn. Nå erstattes den av en ny arena, helt nødvendig for en klubb av den størrelsen.

Ord ble til handling. Snakk om å tro på seier ble til en orkan av en første omgang.

Det ble tøft, til tider brutalt. Første gule kort kom etter bare fire minutter, til bortelagets Danilo. Det neste kom etter syv, til hjemmestopper Savic.

Atlético startet et lite stormløp i jakten på en tidlig scoring som kunne tenne håp. Den kom. En corner endte hos strålende Saúl, Atleticos "diamant", som vant duellen med Cristiano Ronaldo. 1-0. Håp ble til tro.

Troen ble ufattelig mye sterkere noen få minutter senere. Raphaël Varane felte Fernando Torres, og den tyrkiske dommeren dømte straffe.

Les også

Denne Ronaldo-gesten gjorde motstanderen rasende

Antoine Griezmann har skutt bedre straffespark i sitt liv, og snublet i egne ben i satsen, men scoring er scoring. Diskusjonen i ettertid gikk på om scoringen burde vært annullert fordi han berørte ballen to ganger, en med hvert ben. Trolig kom det like bardus på dommerne som på alle andre. 2-0 var ikke overraskende. Det var sensasjonelt. For første gang i Champion Leagues historie hadde Real Madrid sluppet inn to mål så tidlig i en kamp.

Så roet det seg - helt naturlig. Atletico måtte satse uten betingelser i starten. Nå kunne de samle seg , og vente på en ny spurt senere. Real Madrid tok , minst like naturlig, fortsatt lav risiko.

Det roet seg med spillet. Det roet seg ikke med gemyttene. Enkelt oppsummert. Alle var sinte - hele tiden. De gule kortene kom tett, taklingene enda tettere.

Så kom scoringen som på mange måter avgjorde alt. Karim Benzema er en tidvis utskjelt spiss hos Real Madrid. Nå ble han helt. Forarbeidet hans før Iscos redusering var usigelig vakkert, et finmotorisk kunstverk hos en stor, sterk mann.

På grunn av bortemålsregelen (få den vekk) måtte Atletico score tre ganger etter pause, uten at Real scoret noen. Det var selvsagt umulig.

Real Madrid kontrollerte stort sett hele andre omgang, og er klare for sin tredje finale på fire sesonger! Igjen måtte byrivalen lide. Lyn og torden mot slutten akkompagnerte Vicente Calderóns siste stund som vertskap for en kamp i Europacup.

Nå er det store spørsmålet: Hvordan ser Atlético ut neste sesong, og i de kommende årene? Det spørsmålet kan kokes ned til: Hvor lenge orker Simeone å bli, eller hvor fristende er tilbudene han kommer til å få fra andre klubber?

Vi snakker om det som kanskje er fotballverdens aller mest ettertraktede trener i øyeblikket. En blir gjerne det når en over tid skaper resultater som er langt høyere enn forutsetningene.

Fordelen for Atlético er at han skaper resultatene med en type fotball som kanskje ikke er "fin nok" for alle andre klubber, for eksempel for Barcelona, som er på jakt etter en ny sjef.

Forsvinner Simeone vil det garantert bli enda verre å holde på de største stjernene. Den aller største heter Antoine Griezmann. Han lokkes av store klubber, med enda større pengebinger.

Slik ser fotballens næringskjede ut. Det er ikke synd på Atlético. De kan hente spillere fra 98 prosent av alle klubber i verden. Men de vil over tid alltid finne seg i at det er noen ytterst få andre som kan hente fra samtlige. En av dem er Real Madrid.

Les også

TJÆRNÅS’ FORRIGE BLOGG: «Ødegaard sliter benken i Nederland. Hvordan hadde det sett ut om han ikke valgte Real Madrid?»

Du sier ikke nei takk hvis Real Madrid vil ha deg - med ytterst få unntak. Hvorfor skulle du gjøre det? Du kommer til verdens mektigste og mestvinnende fotballklubb, med nærmest en garanti om å vinne pokaler, og med lønningsposer som gjør deg søkkrik.

Med dette som bakteppe var det kanskje aller siste mulighet på en stund for Atlético til å vinne verdens gjeveste klubbturnering som forsvant. Ingen skal si at de ikke har forsøkt hardt. Ei heller kan de fleste påstå at de ikke hadde fortjent det.

Men fotballen er nådeløs sånn. Den belønner ikke alltid sine tro tjenere.

Les mer om

  1. Atlético Madrid
  2. Real Madrid CF