Fotball

Klubbens eiere er ufyselige. Er det likevel greit å nyte fotballen?

Lars Tjærnås filosoferer rundt dilemmaene til en moderne fotballfan.

David Silva og Manchester City spiller glimrende fotball om dagen. Foto: NTB SCANPIX

  • Lars Tjærnås
    Lars Tjærnås

Kan vi tillate oss å bli begeistret når vi ser klubber med ufyselige eiere spille strålende fotball? Eller bør vår eufori spares til klubber som sponses av «Olas nærhandel»?

Bakgrunnen for det litt spesielle spørsmålet kommer etter en diskusjon på Twitter. En god diskusjon, med blant annet folk jeg har lært å kjenne som fornuftige, med sunne verdier.

Jeg skrev at jeg elsket å se Manchester City spille fotball. Det ga respons, også i form av påstander om at jeg med det kjøpte «hele pakka», også eiernes blod på hendene og forkastelige verdisyn.

Fotballekspert Lars Tjærnås. Foto: Ørn Borgen

Bakgrunnen for at jeg skrev meldingen var en situasjon rett etter pause i kampen mot Watford tirsdag kveld. Ballen ble spilt opp bakfra til David Silva. Han vendte opp med en berøring som nærmest kysset ballen, og spilte den videre til Leroy Sané. Tyskeren hadde oppfattet situasjonen i akkurat det tusendelet som var fasiten i situasjonen, og startet inn bak en forsvarer fra nøyaktig riktig utgangsposisjon og mot riktig sted.

Det var vakker kunst, som det har vært stort sett hver eneste gang de lyseblå har spilt denne høsten.

For meg er fotball det aller viktigste av alt uviktig, og har vært det nesten hele livet. Det betyr ikke at alt annet er uinteressant. Jeg leser alle sidene i aviser, ikke bare sporten. Jeg har tindrende klare meninger om verdisyn. Jeg har ikke annet enn forakt til overs for regimer eller personer som rangerer verdier på mennesker etter noe de ER mer enn hva de gjør. Dessverre gjelder det hos aktører som er tungt inne økonomisk i toppfotballen.

Men: Jeg vil ikke slutte å elske de som utøver kunsten selv om jeg forakter de som eier den. Da gjør jeg den samme urett som eierne selv gjør, jeg evaluerer folk etter hvem de er, ikke etter hva de gjør. David Silva og Leroy Sané har ikke – i alle fall etter det jeg vet – blod på hendene. De er «bare» gode til å spille fotball.

Lars Tjærnås elsker å se Manchester City spille fotball. Foto: REUTERS

Jeg har full respekt for de som av prinsippielle grunner kun ønsker å kose seg med klubber som har «good guys» i hele sitt system, og som alltid har hatt det. Problemet deres er imidlertid at det ganske mange en da ikke kan la seg begeistre av.

La oss være ærlige: En liste over eierne i verdens største klubber vil ganske raskt fortelle at mange av dem neppe hadde blitt invitert i juleselskap hos Skomaker Andersen. Barcelona, klubben de aller fleste nøytrale elsker å se spille fotball, spilte med Qatar Airways på drakta lenge. Real Madrid, Milan, Arsenal, Benfica og Hamburg er bare noen eksempler på store klubber sponset av Emirates. Du kan google tema «menneskerettigheter» og navnene på de selskapene, og du får en lesestund som neppe gjør deg lett og munter til sinns.

Men andre ord burde vi som idealister ristet lett på hodet etter en av Lionel Messis fenomenale dribleserier i tiden han løp rundt med logoen på brystet. Vi burde stønne over Kylian Mbappés rykk for PSG, som eies av folk som antagelig ikke ville nådd helt opp hvis Politimester Bastian skulle abdisere i Kardemomme by.

«Jeg vil forbeholde meg retten til å nyte Messi drible selv om han er dømt for skattesnusk», skriver Lars Tjærnås. Foto: REUTERS

Arabiske eiere er selvsagt ingen ensartet gruppe, og like selvsagt ikke alene om enten å ha et forkastelig verdisyn, eller ha blod på hendene. Grundige dypdykk hos ulike eieres (forretnings)moral ville garantert ført til at vi satt igjen med litt for få som har tjent summer med mange nuller bak på totalt hederlig vis.

Naturligvis er det forskjeller her, som i jusen. Det er forskjell på å kjøre på rødt lys, eller å ta livet av et menneske. Problemet er likevel at vi må finne ut hvor den grensen går, hvis vi først skal holde med «de snille», eller la oss rive med av dem – og bare dem.

Kall meg gjerne naiv, men jeg vil ikke ta kampen under kampen. Jeg vil ta den utenom. Jeg vil beholde de 90 minuttene som et fristed, et sted som beriker meg i stedet for å gjøre meg fattigere. Jeg vil forbeholde meg retten til å nyte Messi drible selv om han er dømt for skattesnusk. Jeg vil glede meg over Cristiano Ronaldos målteft selv om hans moral trekkes i tvil. Det bør være mulig å fordømme handlinger som menneske, men beundre de tilsvarende som fotballspiller.

Ingen grenser? Jo! Selvsagt er det også her forskjell på hva en gjør seg skyldig i. Og: Juks er ikke akseptert! En beviselig dopet fotballspiller vil aldri kunne gi meg glede....tror jeg. Maradona mistet mye av den mytiske magien for meg da han ble tatt i doping. Hvor lenge hadde han brukt det? Hvor stor fordel hadde det gitt ham underveis, hvis han hadde gjort det?

Den andre vesentlige innvendingen handler om nettopp doping – økonomisk doping. FFP (Financial fair play) er et sett regler som – enkelt sagt – ble definert for å motvirke at klubber får herje fritt økonomisk som et leketøy for styrtrike eiere. At PSG og Manchester City har nettopp det, styrtrike eiere, er det ingen tvil om. Det er de imidlertid ikke alene om. Men de er litt flinkere enn mange andre til å forvalte det. Et meget godt eksempel er min egen favorittklubb.

  • Enorm lekkasje viser fotballens skitne maktkamp. Men får det egentlig konsekvenser for superklubbene? Les hele artikkelen her.

QPR er dømt for brudd på FFP. Så langt har jeg likevel registrert få som av den grunn forakter klubben og driften deres. Kanskje er vi ved litt av kjernen her - hvis vi skal være dønn ærlige. Enkelte eieres menneskesyn er uansett et tema å forakte. Det blir likevel er fotballproblem for mange først når de blir gode. Det er lettere å være kritiske til PSG og Manchester City når de slår våre favorittlag, langt lettere enn å «ta» dem som ikke er like gode, og også eies helt eller delvis av folk med slett moral.

Noen ytterst få av oss sitter med Svarteper i kortspillet om favorittlag. Vi holder med et lag som har brutt reglene, men fortsatt er dårlige. Da bør vi kunne tilgis at vi bruker fotball som et fristed de 90 minuttene en kamp varer.

Les mer om

  1. Manchester City

Flere artikler

  1. FOTBALL
    Publisert:

    Nedslående nyheter for City: Stjerne ute i lang tid

  2. FOTBALL
    Publisert:

    Manchester City ydmyket sjanseløse Schalke

  3. FOTBALL
    Publisert:

    Stjernen forlater Manchester City - klar for ny klubb

  4. FOTBALL
    Publisert:

    City og Sané sørget for økt spenning i gullkampen

  5. FOTBALL
    Publisert:

    United-keeperen slaktes etter ny blemme: – Han koster dem poeng

  6. FOTBALL
    Publisert:

    I 2011 ble fotballen revolusjonert. Det ble starten på storklubbens problemer.