Etter ni år som enehersker i norsk kvinnefotball takker Hege Riise for seg. Men treneryrket er hun langt fra ferdig med.

Når Hege Riise (51) står på sidelinjen under cupfinalen søndag, er det hennes nest siste som LSK-trener. Etter ni år på feltet tar hun seg endelig en «ferie».

Kort om saken

• Hege Riise har annonsert at hun gir seg som hovedtrener i LSK Kvinner.
• Cupfinalen mot Vålerenga blir hennes nest siste kamp. Da har hun vært en del av trenerteamet i ni år.
• Cupfinalen mellom LSK Kvinner og Vålerenga sendes på NRK 2 søndag klokken 15.30.

I 2012 ble Riise egentlig ansatt som sportssjef i LSK Kvinner. Men hun klarte ikke holde seg unna treningsfeltet. Samtidig som LSK ansatte Riise, startet klubbens hegemoni over norsk kvinnefotball.

– Jeg har vært trenerteamet siden 2012. Det var det første seriegullet vi fikk. Så jeg har vært med på hele greien, sier hun.

Sist søndag kom nyheten om at Riise trer til side som hovedtrener for klubben hun har formet i ni år. Assistent Knut Slatleim tar over roret i 2021. Riise vil gå inn i en ny rolle.

– Vi jobber nå med hvordan den vil se ut, sier hun, uten å ville røpe mer på nåværende tidspunkt.

Cupfinalen mot Vålerenga på søndag blir hennes nest siste kamp på trenerbenken for LSK Kvinner. Den siste blir i returoppgjøret i Champions League mot Wfc Minsk på onsdag.

Ikke ferdig med treneryrket

Etter ni år i klubben har Riise og LSK Kvinner tatt syv av ni mulige seriegull. Jobben har mer eller mindre gått i ett. Derfor ønsker Riise nå å ta seg en velfortjent «ferie».

– Det er en beslutning som har kommet litt etterhvert. Jeg føler ikke at jeg er «møkklei». Men det er en mulighet til å reflektere litt over hva jeg har gjort. Det blir en liten pause, en liten ferie.

I slutten av november ble det klart at Riise var en av syv nominerte i FIFA-kåringen av årets trener i verden. Og treneryrket er hun langt ifra ferdig med. Det avviser hun kontant.

Men hva det eventuelt blir, og hvor, har hun ennå ikke lagt noen planer for. Det er tross alt en cupfinale som skal vinnes på søndag.

De største øyeblikkene

Riise har hatt mange minneverdige øyeblikk på sidelinjen for de gulkledde. Men da Aftenposten spør henne om det er noen som har brent seg ekstra fast i minnet, svarer hun raskt:

– Gullet i 2017.

Riise hadde formelt tatt over som hovedtrener i klubben. Samtidig den vinteren forsvant flere store stjerner som Lene Mykjåland og Isabell Herlovsen.

– Det var en fem-seks a-spillere som skulle erstattes ... og den vinteren lignet vi ikke på noen ting som helst, sier hun.

Men i serieåpningen scoret Sophie Haug allerede etter to minutter. Til slutt vant LSK hele 6–1 over Klepp. Til slutt vant Riises mannskap serien 11 poeng foran Avaldsnes.

– Å skape nærmest et nytt lag på tre måneder, er en god prestasjon. Det var en god opplevelse.

Fjorårets kvartfinale i Champions League mot Barcelona er en annen opplevelse Riise ser tilbake på med glede. Selv om det ble tap.

– Det hadde vært spennende å se hva vi hadde fått til om vi var i sesong. Hvor gode vi hadde vært da, sier hun.

Kontinuiteten som forsvant

Men gledeligst av alt er helheten de siste ni årene. Hvordan klubben har dominert norsk kvinnefotball, slik Rosenborg gjorde det på herresiden 90-tallet.

– Folk synes det er kjedelig at det er samme vinner over lang tid, men det er en stor prestasjon. Det å ikke få særlige svingninger i prestasjon selv om vi har byttet ut mange spillere.

I år klarte LSK Kvinner derimot ikke å kjempe om seriegullet. Før sesongen forsvant flere hundre landskamper i blant andre Ingrid Moe Wold, Guro Reiten og Ingrid Syrstad Engen.

– Da klarte vi ikke å gjenskape det. Men på vårt beste ser vi konturene av det vi ønsker å være.

Det trenger Riise og LSK Kvinner også når Vålerenga står på andre siden på Ullevaal til cupfinale på søndag.

– Vi føler at vi har hatt en god høst etter at vi tapte borte mot Vålerenga. Vi føler oss bedre rustet nå.