England i lykkerus etter at «fotballen kom hjem»: – Det var ikke en drøm

De engelske fotballkvinnene dominerer avisforsidene dagen etter at 56 års lidelse endelig var over.

EUFORI: Nikita Parris (t.v.), Chloe Kelly og Alessia Russo jubler etter Kellys matchvinnerscoring i andre ekstraomgang i EM-finalen.
Aftenposten samarbeider med VG-sporten. Derfor får du som Aftenposten-leser også artikler og tjenester som er laget av VG.

«Det var ikke en drøm... vi slo FAKTISK Tyskland i en finale», lyder forsiden på Daily Mails papiravis mandag, dagen etter at England slo Tyskland 2–1 i EM-finalen etter Chloe Kellys dramatiske matchvinnerscoring i andre ekstraomgang.

«Løvinnene bragte det hjem», skriver The Times.

«Kan du tro det? Støttet frem av 87.192 fans på Wembley og av millioner der hjemme klarte England endelig å ende 56 år med lidelse med seieren over sine gamle rivaler Tyskland», skriver Daily Express før de med versaler skriver «DET HAR KOMMET HJEM».

«Ingen flere år med smerte. Løvinnenes EM-seier har satt en stopper for Englands 56 år lange venting på et trofé», skriver Metro.

«Flytt dere gutter... Det har kommet hjem!» skriver The Sun.

Det mange av avisene skriver at «har kommet hjem», er fotballen. Det har det blitt sunget om siden den velkjente fotballsangen «Three Lions» ble utgitt i forbindelse med herrenes fotball-EM i England i 1996.

Da var det 30 år siden Englands herrelandslag vant VM-finalen på Wembley mot Vest-Tyskland, men «30 år med lidelse» skulle bli forlenget til 56 år.

Søndagens finaleseier for Englands kvinnelandslag mot Tyskland – også den på Wembley – var nasjonens andre store tittel og kom 56 år og én dag etter finalen i 1966.

«For første gang på Wembley Stadium sang hjemmepublikummet sin favoritthymne, ikke i håp, men i triumf», innleder The Times-skribent Owen Slot i sin kommentar mandag.

«Fotballen kom hjem i går kveld og den fant på ingen måte den enkle veien tilbake. Men måten den kom hit satte den siste hånden på verket for tre og en halv utrolige uker, ikke bare for kvinnefotballen, men for kvinnens idrettsbevegelse i England», mener Slot.

De engelske spillerne sang den etter hvert så velkjente teksten da de stormet pressekonferansen etter seieren:

«Game changers», står det på The Guardians forside som henviser til skribent Jonathan Liews kommentar der overskriften lyder som følger:

«Englands seier over Tyskland er bare starten for kvinnenes spill».

«Foran 87.192 elektriske fans på Wembley slo de Tyskland 2–1 for å bli europamestere for første gang. Selvfølgelig må det bety mer enn dette. Da kaptein Leah Williamson løftet troféet med regnbuearmbåndet sitt, foran et rekordstort publikum og et seertall på TV som sannsynligvis vil være det høyeste noensinne for en kamp i kvinnefotballen i Storbritannia, føltes det samtidig som slutten på en reise og begynnelsen på en annen», skriver Liew og fortsetter:

«Den første reisen, en udødelig kamp for ressurser og respekt, for likestilling og posisjon, er endelig over. Den andre reisen er uten kart, uten sjåfør og uten et endelig mål».