I de store byene er treneren fritt vilt. I småklubbene slipper treneren ubehagelige spørsmål.
OM FOTBALL: Treneren måtte gå i de to største klubbene. Treneren slipper billig i de to dårligste. Det er ikke tilfeldig.
Etter et drøyt år og ukentlige spørsmål fra mediene om han var rett mann til å lede Rosenborg, var Eirik Horneland ferdig som trener på Lerkendal.
Kun tre serierunder var spilt, men en nøytral sjel følte nesten lettelse da Rosenborg-treneren endelig hadde fått sparken. Da slapp Horneland unna de daglige ydmykelsene det er å stå i det skarpe flomlyset fra mediene utenfor Brakka for å forklare nye tap.
Det medfører et stort press å lede Rosenborg. Du skal vinne hver helg. Horneland viste ingen tegn til å finne veien ut av uføret. Derfor føltes det riktig at Horneland måtte gå. Oppgaven ble for stor, klubben ble for stor.
Men Horneland som fotballfagmann? Garantert dyktig!
Horneland la igjen rørende avskjedshilsen til RBK-spillerne
Fra gjenreisning til nedtur
Etter en drøy tredjedel av sesongen sparket Brann treneren som gjenreiste troen på fotballaget i vestlandshovedstaden.
Lars Arne Nilsen ledet bergenserne tilbake til eliteserien høsten 2015. Han har tatt både sølv og bronse og fått Brann ut i Europa-spill igjen.
Seriestarten i år var ikke helkrise. De ligger fortsatt på øvre halvdel.
Men utviklingen det siste halvannet året har ikke vært bra, de to bergensavisene har vært kritiske, det ble mer og mer ubehagelig å være Brann-trener.
Brann har stagnert under Nilsen. Ikke i nærheten av nedrykk, men en middelhavsfarer. Og dem er det få som bryr seg om.
For er det to ord som ikke harmonerer er det bergensere og likegyldighet.
Det føltes riktig at treneren måtte gå i Bergen.
Men Nilsen som fotballfagmann? Kjempedyktig!
Ekspertenes dom: Her gikk det galt for Lars Arne Nilsen
De slipper billig unna
Hverken Rosenborg eller Brann har levert som forventet, omgivelsene har i flere måneder stilt spørsmål, begge lags trenere måtte til slutt gå.
I Trondheim og Bergen er treneren stort sett fritt vilt.
Men hverken RBK eller Brann har vært i nærheten av å være så dårlige som bunnlagene Mjøndalen og Aalesund.
Der er det imidlertid få ubehagelige spørsmål.
Vegard Hansen har hatt en elendig periode med Mjøndalen. Søndag ble det tap nummer syv på rad.
En reporter spurte forsiktig hvor trygg Hansen var i jobben, hvorpå treneren svarte:
«Jeg skjønner spørsmålet, men i Mjøndalen har vi ikke tradisjon for å sparke trenere».
Hansen er en veldig trivelig fyr, han har ofret alt i 14 år for en klubb det er svært lave forventninger til.
Likevel slipper Hansen billig unna. Han har aldri hatt bedre stall enn nå. De berget plassen i fjor. Det må være lov å stille krav om fremgang også i Mjøndalen.
«Hvor lenge gidder Bohinen?»
Men årets største skuffelse er likevel Aalesund, som satte poengrekord på nest øverste nivå i fjor, og skulle fortsette fremgangen blant fløten av norske fotball i 2020.
Seks poeng på 12 kamper er svært svakt. 38 baklengsmål på like mange kamper er fryktelige tall.
Men på Eurosports oppsummerende kveldssending sent søndag kveld, var ikke spørsmålet hvor lenge Aalesund ville beholde Bohinen.
Der var konklusjonen: «Hvor lenge gidder Bohinen å trene Aalesund?».
Bohinen er også en hyggelig fyr, han har en aura rundt seg i form av en enorm spillerkarriere på 90-tallet, men han er likevel ansvarlig for en av de svakeste seriestartene av et lag på norsk toppnivå gjennom historien.
Behagelig på små steder
Dette er ikke rakettforskning. Dette er heller ikke nytt. Men det er veldig synlig sånn tabellen ser ut akkurat nå:
Det er mer behagelig å være trener på små steder, selv om de jevnlig sparker trenere der også.
Ofte er ikke ressursgrunnlaget det samme som i storbyene. Forventningene er mer nøkterne.
Alle kjenner alle i Mjøndalen, du møter også stort sett kjentfolk på gata i Ålesund. Det er langt fra TV-studioer i Oslo og Bergen.
Det er som regel bare én avis på treningsfeltet. Er det to aviser, blir det verre for trener og klubb. Da blir det flere spørsmål, som regel blir de vanskeligere å svare på.
Dette vet jeg litt om etter noen år som lokalavisjournalist i Molde på midten av 90-tallet. Etter å ha blitt skjelt ut nok ganger av ledere, spillere, supportere og trener, tenker du deg om både en og to ganger før du stiller neste spørsmål.
Det var lettere å manne seg opp den dagen i måneden VG kom på besøk. Da var vi to. Som de var nesten daglig i de større byene.
Mirakelmannen Knutsen
Men nå er altså hovedtrenerjobben ledig i storbyene Trondheim og Bergen. Kneopererte Åge Hareide er fortsatt koblet til Rosenborg-jobben av noen. Så får vi se om han har motivasjon nok til to timer på treningsfeltet hver dag før første mulighet for å kvalifisere Rosenborg til Champions League i august 2022.
Kjetil Rekdal blir garantert nevnt som mulig Nilsen-erstatter i Brann. Det kommer til å bli sagt at han er kald nok til å takle 250.000 fotballeksperter i Bergen. Og så er han den eneste som har ledet Vålerenga fra storbyen Oslo til et seriegull de siste 35 årene.
Men én person kommer til å bli nevnt flittig i både Trondheim og Bergen:
Serieleder Bodø/Glimts trener Kjetil Knutsen.
Det bergenseren har fått til på Aspmyra de to siste sesongene er et eventyr.
Han har vært en mirakelmann i Glimt.
Men det er ikke automatikk i at Knutsen blir en mirakelmann i hverken Bergen eller Trondheim.
Alle bunnlagene utenom Glimt har sparket treneren
Kunne blitt sparket i 2018
Han får neppe like god tid der. Rammene er annerledes, omgivelsene er annerledes, det daglige presset er annerledes. Alt er annerledes.
Tålmodigheten fra klubbledelsen i Bodø/Glimt bør være pensum for enhver norsk toppklubb.
Knutsen og Bodø/Glimt slet fryktelig for nøyaktig to år siden.
Han hadde vært et halvt år i klubben og Glimt kjempet i bunnstriden. Knutsen fikk kritikk i lokalmiljøet. Berg-familien var ikke fornøyd med treneren. Patrick Berg nektet å skrive ny kontrakt og ville bort fra klubben.
Fem av de seks lagene i bunnstriden sparket treneren den sesongen. Glimt var de eneste som sto last og brast ved sin, selv om det var mange kritiske røster som ville fjerne treneren.
Men det massive trøkket fra resten av Medie-Norge var ikke der, slik det ville vært i Trondheim og Bergen.
Knutsen fikk den tiden han trengte for å bygge Norges beste fotballag.
Resten av historien kjenner vi.
Så får vi se om Knutsen en dag kanskje blir trener for Rosenborg eller Brann.
Det er langt fra gitt at 4–3–3-mannen Knutsen i en håndvending får Rosenborgs 4–3–3 til å svinge som på 90-tallet igjen.
Det er ikke gitt at Knutsen takler Bergen selv om han er født i Bergen.
Der er det kun garanti for én ting:
Treneren er fritt vilt hvis resultatene lar vente på seg.
