Fotball

At denne byen skulle fostre en utenlandsproff i fotball, er naturstridig

Stefan Johansen (23) vokste opp der ingen skulle tro at noen kunne bli god.

Det var på denne banen, som vardøværingene kaller Moloholla, Stefan Johansens fotballeventyr startet.
  • Pernille Ingebrigtsen

VARDØ/OSLO (Aftenposten): Stefan Johansen (23) hadde løpt utrettelig, gått i krigen mot bulgarerne og vist frem sin kreative venstrefot. Hans beste landskamp. «Man of the match» mente landslagssjef Per-Mathias Høgmo og norske sportsjournalister.

Så gjorde han slik ekte nordlendinger skal gjøre, i alle fall ifølge TV 2-kommentator og nordlending Per-Jarle Heggelund. Midtbanesjefen skled langs gresset for å holde ballen i spill og endte med å takle Bulgarias trener, Ljuboslav Penev, i samme slengen.

Stefan Johansen endte med å taklet Bulgarias trener, Ljuboslav Penev, da han skulle prøve å holde ballen i spill.

«Er man fra Nord-Norge, så hører det med å meie ned treneren til motstanderlaget. Herlig, Stefan Johansen, helt rett!», tvitret Heggelund.– Jeg lo så tårene trillet. Han var tent som fy, sa onkel Frank Johansen til Aftenposten etter kampen.

– Jeg var nervøs, men han gjorde en kjempekamp. Jeg er så stolt av ham.

Å gå i ordentlige taklinger, har Stefan Johansen lært seg i Skottland.

– Der får du buing imot deg om du ikke går i taklinger. Det er noe vi må lære oss, og det virker som om hele laget har den vinnerviljen nå, sa Celtic-spilleren til Aftenposten etter 2-1-seieren over Bulgaria på Ullevaal.

Les også

Slik har buende skotter gitt «Gigant-Johansen» en ny dimensjon

Men den råskapen han viste mot Bulgaria, har han ikke bare tatt med seg fra Skottland. Mye har han lært i Vardø – byen han vokste opp i. Byen med Norges tøffeste klima.

Enorme avstander

Ute i havgapet, 25 mil fra Kirkenes og omgitt av Barentshavet på alle kanter, ligger Norges østligste og Nord-Norges eldste by, Vardø. Følger du samme lengdegrad sørover, havner du i den tyrkiske byen Istanbul, og egentlig burde klokken være ett i Vardø når den er tolv i Oslo.

Byen er bitte liten. Rådhuset, kirken og en liten hovedgate med noen butikker og to kafeer utgjør sentrum. I overkant av 2.000 mennesker bor i Vardø. Som mange andre steder i Nord-Norge har fraflytting vært et problem, og byen forgubbes – med flere på gamlehjemmet enn i skolen. Tomme fabrikkhaller minner om tiden da Vardø var en viktig fiskerihavn.

Vardø er den eneste byen i Norge og Europa som ligger i den arktiske sonen, det vil si at middeltemperaturen ikke går over ti grader gjennom årets måneder. Klimaet er så tøft at ingen trær vokser naturlig her.

På dette kunstgresset tilbrakte Stefan Johansen og kompisen Nicklas Kofoed Malin utallige timer da de vokste opp.

Fra Vardø til nærmeste by med et fotballag er det syv mil. Til en kretslagstrening kan det være så langt som 50 mil – altså like langt som fra Oslo til Trondheim. Innesesongen, i en liten håndballhall, varer fra begynnelsen av oktober til slutten av april – til snøen er borte og man kan flytte ut på kunstgressbanen i Russevika. En kunstgressbane som hadde hatt samme underlag i 14 år, men endelig fikk nytt dekke i sommer.Den ønskede kaldhallen står på kommunens uprioriterte liste, og Norges Fotballforbund deler ikke ut midler for å kompensere for dårlig vær og vind.

At denne byen skulle fostre en utenlandsproff og en A-landslagsspiller i fotball, er naturstridig.

– Det er jo ikke klima for å spille fotball i Vardø, men vi har alltid gjort det, sier Arnt Bjarne Aronsen som har vært trener på både klubb— og kretsnivå og tidlig så at det var noe spesielt med lille Johansen.

For Stefan Johansen begynte det med fotballspilling i gangen hos bestemor «Tulla». Så i Vardøhallen og den lille gymsalen som i dag er revet, i skolegården, på grusbanen og i gaten. Og på kunstgressflekken i Moloholla – bare et steinkast unna barndomshjemmet. Nede i gropen, hvor stein for lenge siden ble hentet ut for å bygge byens molo, ble den verdifulle venstrefoten stilt inn på arvet kunstgress fra Lakselv – «naboklubben» 35 mil unna.

I dag har naturgresset vunnet over kunstgresset i Moloholla, og ugress står i skjøtene midt på banen. Uten de to målene hadde det vært vanskelig å kalle dette en fotballbane. Det virker som en evighet siden Stefan og bestekompisen Nicklas Kofoed Malin (24) regjerte her – med en drøm om å bli best.

– Gjør alt for barna mine

Stefan Johansen har byttet ut Moloholla, barndommens arena, med Celtic Park, et stadion som tar over 60.000 tilskuere. Kontrasten er enorm.

Etter den gode Bulgaria-kampen har 23-åringen blant annet rukket å bli hyllet av skotske kommentatorer, score to Europa League-mål og motta Gullballen som årets beste norske spiller i 2014. Han forteller at forholdene i Vardø ikke var optimale for å bli best i fotball.

– Det var utallige timer inne i en hall, men hva skal man gjøre? Man må ta det man har og gjøre det beste ut av det. Det er klart, det kunne vært bedre, men går man rundt og tenker på alt som kunne vært bedre, da har man fokuset på feil plass, sier han.

– Det er ikke mange som kommer videre fra et så lite miljø og lykkes i fotball, men det er noe jeg synes er godt – å kunne bevise at man ikke alltid trenger de beste fasilitetene eller den beste oppfølgingen. Jeg håper flere unger, blant annet fra Vardø, kan bruke det som motivasjon, sier Stefan.

Les også

Han har vært Norges beste spiller i år

Da Stefan Johansen vant seriegull med Strømsgodset i fjor, var det første han gjorde å finne familien på tribunen. Her får mamma Ann-Kristin en god klem, mens lillebror Simen får overta Kniksen-prisen.

Da han var 13-14 år begynte han å innse at skal man videre, så kan man ikke bli værende i Vardø for lenge. Mer profesjonell oppfølging, bedre med— og motspillere og et A-lag å strekke seg etter var det han så etter. Derfor tok Stefans mamma et valg. Det var på tide å ta med seg 14-åringen til bedre fotballomgivelser. Bodø, med et lag i Tippeligaen og en onkel boende der, ble neste stoppested.– Det var et enkelt valg å ta. Stefan ville spille fotball og videreutvikle seg, og når det gjelder å stille opp for barna mine, så gjør jeg alt som står i min makt for dem, sier mamma Ann-Kristin Johansen.

– Avhengig av alle barna i byen

At det kommer en ny Stefan Johansen med det første, er det få i Vardø som tror. Mangelen på barn er hovedproblemet. I den minste klassen på barneskolen, tredjeklasse, går det fem gutter og fem jenter. I den største, syvendeklasse, er de 21 elever.

Barn fra 5.-9. klasse kan derfor måtte ha trening sammen. Ikke siden Stefans tid har Vardø klart å stille aldersbestemte elleverlag. Klubben har ingen jentelag, og etter småguttelaget er A-laget i femtedivisjon neste. Ingen guttelag og ingen juniorlag. Det betyr at det må søkes om en del dispensasjoner.

Celtic-proff Stefan Johansen var heldig ved at det var mange fotballinteresserte barn i Vardø da han var liten.

– Man er jo avhengig av at nærmest alle barna i byen er fotballinteresserte for å få til lag. Men i dag er det mye annet som også er interessant, som data og ungdomsklubben. Stefan var heldig, for på hans tid var barnekullene større. 90-kullet var stort og hadde mange fotballinteresserte. De var gode og vant alt, forteller Jim Antonsen, leder i Vardø IL.– På små plasser med få barn blir det vanskelig å legge opp treningene – for hvem skal man ta hensyn til? Her har man ingen å miste. Og de med større ambisjoner er tross alt avhengige av å ha et lag å spille på for å kunne utvikle seg, fortsetter Antonsen.

Les også

- Det er sikkert mange her som kunne blitt toppspillere, men vi har ikke muligheten til det

Han synes dog det er for få unger som trener på eget initiativ nå om dagen.

– Før spilte vi fotball i gata, sommer som vinter. I dag organiseres barna i hjel.

Også Stefans barndomsvenn Nicklas Kofoed Malin ser at ting har endret seg. Vardøhallen er tom 45 minutter før A-lagstreningen begynner. Nå er det andre tider.

– Du ser jo nå, det er ikke en unge her. Her skulle det egentlig vært fullt. Da vi vokste opp bodde vi i hallen, og hver gang det ble ett ledig minutt, var vi ute og spilte.

Aldri følt press fra familien

Hva var det som gjorde det mulig for Stefan å bli god i fotball på en liten øy ute i Barentshavet? Store nok barnekull og flere talentfulle og ivrige på samme alder er to nøkkelfaktorer. Altså litt flaks. Men hva mer?

Hele Vardø er enig om at 23-åringen har hatt de riktige personene rundt seg i oppveksten – både i Vardø og i Bodø, og at familien har hatt svært mye å si for hans suksess. For der det i Stefans liv har manglet en far, har han hatt to onkler og en bestemor som har stilt opp for han – sammen med mamma Ann-Kristin.

– Ann-Kristin har vært kjempeflink med Stefan, sier onkel Frank Erik Johansen og får bekreftende nikk fra de andre vardøværingene som har samlet seg rundt bordet på Unnis kaffebar – byens naturlige møteplass.

Her er en tre år gammel Stefan Johansen på fanget til onkel Frank Johansen.

Ansiktet lyser opp, og Frank er tydelig stolt når han snakker om nevøen som på mange måter har vært som en sønn for ham. Allerede som toåring fikk Stefan være med sine to onkler på bortekamptur med Vardøs A-lag, men Celtic-spilleren forteller at fotball aldri ble dyttet på ham.– Jeg har aldri hatt det presset – at i dag skal du på trening, i dag skal du gjøre det og det og det. Jeg fikk aldri kjeft hvis jeg gjorde feil, men heller gode innspill. At fotball gjennom hele livet har vært noe positivt, det tror jeg har vært viktig. Fotball skal være gøy, og den dag i dag går jeg på trening og det er det artigste jeg vet.

Fotball trengte heller aldri å bli presset på Stefan, han hadde viljen selv. Han hadde et indre driv, og han hadde balltalentet.

– Fra vi var 7-8 år så vi jo at han var veldig god. Han hadde fotballforståelsen til folk som var mange år eldre enn han. Du må ha det i kroppen – uansett hvor i landet du skal bli god, sier barndomskompisen Malin som mener Stefans talent er hovedgrunnen til suksessen.

– I tillegg kom han seg bort i tide. Han var heldig der, sier 24-åringen som ble sett på som like god som Stefan da de var små, men som i dag bare har det moro med fotballen.

Om Stefan hadde trengt å dra fra Vardø allerede som 14-åring er fotballfolket i Vardø litt uenige om – ettersom treningsmiljøet fungerte godt på den tiden.

– Men i dag må man nok dra ennå tidligere om man skal ha sjans, sier idrettslagsleder Jim Antonsen.

En egen identitet

Sigurd Rushfeldt, Norges store målkonge og spisstrener på landslaget, er selv oppvokst på et lite sted. Som Rosenborg-spiller Morten Gamst Pedersen, spilte «Rush» sin barne— og ungdomsfotball i Vadsø, Vardøs naboby. Han mener man fort får en rå mentalitet når man kommer fra små, øde steder – som det finnes mange av i Nord-Norge – og sier en oppvekst på en slik plass har mange fordeler.

– For det første lærer spillere fra små plasser å ta ansvar for egen læring – da det ofte er færre fellestreninger og ikke så godt opplegg rundt fotballen. Det fører til selvstendige og voksne spillere, sier «Rush» som med sine 172 mål har scoringsrekorden i eliteserien.

Sigurd Rushfeldt, landslagets spisstrener, er selv oppvokst på et lite sted - i Vadsø. Her gir han instruksjoner til Joshua King og Håvard Nielsen.

– For det andre er disse spillerne tidlig med i A-lagsfotball, noe som gjør de tidlig vant med voksenfotball hvor det er mer fysisk og et høyere tempo, selv om kvaliteten kanskje ikke er så bra.Som 18-åring, etter endt videregående, forlot han fødebyen til fordel for Tromsø. Turen gikk etter hvert gikk videre til Birmingham, Racing de Santander og Austria Wien, i tillegg til Rosenborg. I 2006 vendte han «hjem» til Tromsø.

Sportssjef på fotballinjen ved Norges Toppidrettsgymnas i Tromsø, Lars Petter Andressen, som selv er sørfra og har vært trener i Lyn, mener det er noe eget og annerledes med de nordnorske spillerne.

– I Lyn var det mange tekniske, gode fotballspillere, men de hadde kanskje ikke den rå mentaliteten som mange nordlendinger har. Her oppe er de vant til å være ute i snø og storm. Og ting kommer ikke så lett. Den identiteten må vi ta vare på.

Liker konkurransen

Endelig har Høgmo fått Stefan Johansen til å skinne på landslaget — selv om vardøværingen leverte en litt skuffende prestasjon i onsdagens privatlandskamp mot Estland. Søndag venter Aserbajdsjan på motsatt banehalvdel når Norge skal ut og ta tre nye poeng på veien mot EM. Hele Norge forventer at Celtic-spilleren fortsetter godspillet på Bakcell Arena i Baku.

– Vi skal dit å vinne.

Midtbanespilleren sier Bulgaria-kampen gjorde godt for hans og lagets selvtillit.

– Det er alltid ekstra gøy når vi får til å spille den fotballen vi ønsker.

– Er midtbaneplassen på landslaget din nå?

– Nei, det er den ikke. Tror ingen har en sikker plass. Men det ser jeg på som positivt – at vi har stor konkurranse i laget, sier gutten som har bevist at det man vil, det får man til.

ASERBAJDSJAN-NORGE SØNDAG KL. 18 PÅ MAX

Les også

  1. Nå er Deila endelig på tabelltopp

  2. Johansen-perle holdt ikke for Deila

  3. Slik spilte de norske spillerne

Les mer om

  1. Herrelandslaget fotball