«Støyen er aldri langt unna. Denne uken kom et nytt eksempel på dét»
OM FOTBALL: Ole Gunnar Solskjær forsøker å gjenreise Manchester United sakte, men sikkert. Samtidig må han finne seg i at hver minste detalj blåses opp.
MANCHESTER: «Pinlig». «Svak ledelse». «Han må være sterkere».
De siste dagene har debatten rast i England. Ett øyeblikk på fotballbanen har avlet store spørsmål om Ole Gunnar Solskjærs Manchester United-prosjekt.
De har handlet om Paul Pogbas holdninger, mangelen på ledertyper og Solskjærs evner som leder.
Da Pogba ble lagt i bakken inne i feltet i mandagens kveldskamp mot Wolverhampton, på stillingen 1–1, var franskmannen tydelig på at han selv ville ta straffesparket. Og etter en rask samtale med Marcus Rashford, som scoret på straffe kampen før, la han ballen ned på straffemerket.
Hadde ballen endt i mål, ville saken stoppet der. Det ville handlet om kamphelten Pogba, som tar ansvar når ting står på spill og scoret et viktig mål på en bane der Manchester United slet tungt sist sesong. Et tegn på at lagets største stjerne er dedikert til oppgaven til tross for flere hint om at han ønsker seg nye utfordringer. Og i forlengelsen av dét: et tegn på finstemt managerhåndverk av Solskjær.
Straffen var ikke direkte svak, men Wolves-keeper Rui Patrício gikk riktig vei og fikk avverget. Kampen endte 1–1. Og vipps handlet det i stedet om en stjerne som igjen satte seg foran laget, og om en manager som sliter med å kontrollere spillergruppen.
Kritiske eksperter
I Sky Sports-studioet etter kampen hadde de tidligere fotballprofilene Gary Neville (Manchester United) og Jamie Carragher (Liverpool) hisset seg opp.
– Dette er en Manchester United-straffe. Det er ikke bingo. Det er ikke femåringer som spiller på lekeplassen, freste Neville.
BBC-ekspert og tidligere Premier League-spiller Chris Sutton mente at dette aldri kunne ha skjedd i Sir Alex Fergusons managertid.
– Jeg liker Ole, men det var svak ledelse i kveld, sa han.
I etterkant forklarte Solskjær at Pogba og Rashford deler på ansvaret som straffeskytter, og han ga uttrykk for at han anså det som uproblematisk.
– Noen ganger vokser selvtilliten i løpet av en kamp, andre ganger er det motsatt, sa nordmannen.
Ekspert illsint etter Pogbas straffebom: – Det er uforståelig
Men tonen var satt, og i de skriftlige analysene ble debatten dratt videre.
For i en fotballverden der informasjonsbehovet tilsynelatende er endeløst og hver minste detalj blåses opp, er ikke en straffebom bare en straffebom.
Velkommen til tilværelsen som Manchester United-manager.
Konklusjoner kommer raskt
I sosiale medier utspiller det seg en evig kamp om oppmerksomhet. Ofte fremstår det som en kamp om å rope høyest.
Det er ytterpunktene som gjelder, og konklusjoner trekkes lynraskt.
Se for eksempel hvordan Moussa Sissoko ble latterliggjort i tiden etter overgangen til Tottenham. Skulle man tro en del av kommentarene, var han en ubrukelig Premier League-spiller. Slik var det selvsagt ikke, og etter at Mauricio Pochettino justerte rollen hans, etablerte han seg som en nøkkelspiller for laget.
Sissoko-historien illustrerer i tillegg noe annet som ofte glemmes i fotballanalyser: omstendigheter.
Da omstendighetene gikk i Sissokos favør, ble han plutselig en suksess.
Akkurat som Norges landslagskeeper Rune Almenning Jarstein på få måneder gikk fra tredje- til førstekeeper i Hertha Berlin. En skade åpnet opp en mulighet, og i årene siden har han beholdt posisjonen.
Fra opptur til nedtur
Få har kjent mer på ytterpunktene enn Solskjær selv sist sesong.
Først da han kom inn som en helt ny managerstemme etter José Mourinho, så spillerne ut til å senke skuldrene og seirene rant inn.
En slik forvandling krever forklaringer, og eksperter og andre kappet om å sette likhetstegn mellom diverse Solskjær-grep og oppturen. Til og med det at Solskjær overbrakte klubbresepsjonisten norsk melkesjokolade, ble trukket frem som en del av suksessoppskriften.
Solskjærs inntreden ga utvilsomt laget et kortsiktig løft. Samtidig ble det lett å glemme omstendighetene, som at laget den siste tiden under Mourinho hadde vært kunstig langt nede. Og det var fort gjort å overse at laget hadde så å si alt av avgjørende marginer med seg.
Det måtte ta slutt, og det gjorde det. Da gikk alt veldig raskt nedover, og for mange var den inkluderende lederstilen plutselig ikke lenger så effektiv. I stedet vitnet den om svakhet og naivitet.
Reddet av stolpene
Med 4–0-seier over Chelsea fikk Solskjær den drømmestarten han trengte denne sesongen. Laget fikk ros for måten de avsluttet kampen på.
Samtidig kunne det fort sett helt annerledes ut. Både på stillingen 0–0 og 0–1 traff Chelsea stolpen.
Mot Wolverhampton gikk marginene motsatt vei. Scoring på straffen kunne gitt 2–1-seier og full pott etter to seriekamper. Da ville vi ikke sett artikler som den i ESPN, der det ble stilt spørsmål ved om Manchester United mangler tydelige ledere både på banen og på benken.
I dette lunefulle terrenget forsøker Ole Gunnar Solskjær sakte, men sikkert å føre klubben tilbake til toppen.
At ett øyeblikk kan snu det meste på hodet, gjør det ikke enklere å holde stø kurs mot målet langt der fremme.
