Det tok 21 kamper – og Glimt var nesten der
I den 21. kampen i år tapte Bodø/Glimt også. Men så var Milan motstander også, og det manglet ikke mye mot slutten.
AC Milan-Bodø/Glimt 3–2
Omtrent så overlegne som Bodø/Glimt pleier å være i Norge, var Milan i den første omgangen. Men da var ikke mye som fikk tankene våre over til Glimt. Det kom senere.
Ikke fordi Glimt-spillerne var svake. De var bare så «uheldige» å vekke Milan med et mål etter et kvarter, men hvem kan tenke seg å spare på ferdighetene når de har så mye av det som Glimt har. Vanligvis.
Bare nesten på San Siro: Bodø/Glimt scoret to og rystet AC Milan
Jo, gode var de
Likevel fikk Glimt-angrepet en litt bitter virkning. Kombinasjonsspill som vi er vant til å se det, ga Glimt 1–0. Kasper Junker var med igjen etter skaden, og avsluttet et flertrekksangrep slik vi er vant til å se dem.
Men følelsen av at «de scorer når de vil» meldte seg øyeblikkelig da Hakan Çalhanoglu skjøt i vinkelen minuttet etter. Det er ingen god følelse å ha med seg videre, en omvendt psykologi.
Det virket dessverre. Deretter fikk vi se hvor bra Milan er, også når Zlatan er viruspåvirket og mangler. Tempo, variasjon, flyt.
Enda så fort det gikk, rakk de alltid å få med seg fem-sju spillere inn i feltet når angrepene skulle rundes av.
Men som sagt, Glimt var ikke svake. Absolutt ikke. Det var nesten som å se dem til hverdags, det manglet bare noen tiendeler i spurter, dueller – og kanskje også tankegang.
Dermed 2-1, og det begynte hos keeper Gianluigi Donnarumma og ble avsluttet hos Zlatan-erstatter Lorenzo Colombo etter at nesten hele laget hadde vært innom angrepet.
Noen kan bedre
Riktig og fortjent, absolutt, og var Bodø/Glimt bare å glemme? Nei, de hadde rukket å vise seg frem, og vi hadde sett Molde kvelden før – godt underlegne før pause, klart bedre etter.
Men for mange hadde ikke fått vist hva de ellers kan, særlig midtbanetrioen. Berg med et par uvante feil, Fet og Saltnes anonyme. Der hadde laget noe å vokse i.
Jens Petter Hauge hadde vist seg med god målgivende pasning før pause og skjøt Glimts andre mål.
Det var bare det at Calhanoglu allerede hadde laget sitt andre og så var det 3–2 likevel.
Hauge var så god som noen
Med Hauge full av scoringsglede i angrep og keeper Haikin i redningsglede bakerst i laget, kunne Glimt i et lykkeangrep utligne, få ekstraomganger og straffekonk.
Det var nok helst der håpet lå. Dessuten var presisjonen svakere i Milan, og det senket farten også.
Glimt-trykket økte. Ulrik Saltnes burde utlignet også, større mulighet kunne han ikke håpe på.
Og det skulle kanskje ikke mer til enn at den kroatiske dommeren hadde vært mer norskvennlig når det kunne være tvil. Og da tenker vi på den italienske dommeren som dømte Molde kvelden før også. Norge er ingen stor fotballnasjon, synes noen dommere.
Med fare for å være usaklig. Nei, forresten, det var saklig nok.
