20 år – 10 mareritt
OM FOTBALL: 20 år. 110 kamper i 29 land. Over 500 artikler. Jeg har vært med på alt – bortsett fra det viktigste: Et EM eller VM med Norge.
Det er gått over 20 år siden landslagssjef Nils Johan Semb gikk ned på kne etter 0–0-kampen mot Slovenia i den siste gruppespillkampen i EM.
Landslaget måtte reise hjem til Norge og har ikke fått lov til å delta i mesterskap etter det.
Mens kvinnelandslaget regelmessig har prestert i både EM og VM, har herrene levert dette siden den skjebnesvangre juni-torsdagen i Arnhem i 2000: Null og niks.
De har vært reisende i elendighet. Verst når det gjelder. Uflaks og udyktighet. Nesten, nesten og nesten.
Men nå ... nå ... nå har nasjonen en ny gyllen mulighet for å kvalifisere seg til EM med Haaland, Ødegaard, Sørloth og den helt spesielle generasjonen med gode fotballspillere.
Det er «bare» Serbia hjemme i playoff og så en ny kamp på Ullevaal, så er EM-sluttspill 2021 i boks.
Tror vi. Håper vi. Som vi har gjort det siste 20 årene.
Så enkelt er det ikke.
Selv har jeg fulgt utursgjengen siden første landslagsjobb for Aftenposten i oktober 2000 og vet at det er så mye som kan gå galt.
20 år. 110 kamper i 29 land. Over 500 artikler. Ingen mesterskap.
Her er 10 øyeblikk norske fotballfans helst vil glemme:
Koronapandemien
12. mars 2020: Det manglet ikke på optimisme og pågangsmot. Haaland var en kjempehit i Europa, Ødegaard leverte i Spania, den serbiske troppen var preget av interne konflikter, Ullevaal var utsolgt, det kunne jo ikke gå galt i kjente hjemlige omgivelser en sen torsdagskveld i mars.
Trodde vi. Håpet vi.
Så kom 12. mars og verden falt sammen. EM ble utsatt, playoffkampen mot Serbia ble utsatt til nå. Men der vi hadde en hjemmebanefordel med fullsatt stadion i mars, skal det avgjøres foran tomme tribuner denne gangen.
Da er ikke fordelen like stor lenger.
Uten spiss i Budapest
15. november 2015: «Vi får aldri en bedre sjanse enn dette», skrev vi da Ungarn ble trukket opp av hatten til EM-playoffkampen.
Men så enkelt var det ikke.
Bekmørket seg inn over Groupama Arena i Budapest mens de norske spillerne lå strødd på gresset. Landslagssjef Per-Mathias Høgmo var kritthvit i ansiktet og så tomt foran seg. Han hadde gamblet i håp om å ta igjen det som ble tapt i den første kampen på Ullevaal tre dager tidligere.
Folk i presserommet ristet på hodet allerede da vi så lagoppstillingen 75 minutter før kampstart. Inn med Martin Ødegaard (16). Som spiss?! Det var et sjokkartet uttak, og i ettertid er det lett å si at det ikke var særlig smart heller.
Norge tapte.
Vi. Kom. Ikke. Til. Et. Mesterskap. Denne. Gangen. Heller.
16 minutter i Roma
13. oktober 2015: Med seier borte mot Italia ville Norge være direktekvalifisert for EM i 2016. Trodde vi egentlig på det? Nei, italienerne hadde jo spilt 38 kamper på 16 år uten å tape hjemme.
Men da Alexander Tetteys skudd fra 18 meter endte i mål, steg pulsen for oss nordmenn ved tastaturene på Stadio Olimpico i Roma.
På radene bak satt sigarrøykende italienere og trakk på skuldrene. Som om ingenting hadde skjedd. De visste dette ville ordne seg.
Og det gjorde det jo.
Haitam Aleesami skulle dempe ballen til egen keeper, men en våken italiener fanget den opp og utlignet til 1–1 16 minutter før slutt.
En kjempetabbe, Italia vant kampen og gikk rett til EM.
«Vi var 16 minutter fra i Roma», gjentok landslagssjef Per-Mathias Høgmo i ettertid.
Det ble på en slags måte hans ettermæle.
En selvforherligende tufs
8. september 2012: Før kampen tok han et Twitter-oppgjør med gamleklubben Aalesund og en statue uten hans navn. I kampen, der han også satte rekord i antall landskamper, var John Arne Riise skyld i det andre målet da Norge tapte 2–0 mot Island i VM-kvalikkampen.
Men det prellet av Riise. Han klarte å forsinke flyet hjem med et betydelig antall minutter. Sammen med sitt hoff, bestående av kjæreste og tre venninner, spaserte han rolig gjennom midtgangen og plasserte seg bakerst. Vi hørte kyssing og fnising.
Noen rader foran reiste VG-nestor Truls Dæhli seg opp og plukket ned den bærbare PC-en fra bagasjehyllen. Etter en halvtime satte kommentatoren punktum og lukket skjermen.
«Riise er en selvforherligende tufs», meldte han over flere sider i VG dagen etter.
Tyrkisk pepper
17. november 2007: – Jeg spiser heller en kald pølse og drikker Farris i stedet for å feire med champagne, advarte landslagssjef Åge Hareide over en kopp kaffe fire dager før Ullevaal-møtet med Tyrkia. Om vi hørte på mannen som hadde opplevd sine nedturer på fotballbanen? Eh, nei.
Med seier ville Norge være kvalifisert for EM året etter. Vi i Aftenposten hadde gjort klar en tegning av en jodlende landslagssjef i alpe-outfit, en tegning som ble montert på avissidene da Erik Hagen brassesparket inn 1–0.
«Nå var vi i EM. Endelig», tenkte vi.
Men nei da. Keeper Håkon Opdal hadde ikke dagen, Tyrkia vant 2–1, Norge kom ikke til EM og tegningen ble selvfølgelig aldri brukt.
Myhres tabber
28. mars 2007: Det er noen ansiktsuttrykk man aldri glemmer. Keeper Thomas Myhre i kjelleren på Commerzbank-Arena er ett av dem. Etter to store Myhre-tabber på en folketom og nøytral stadion i Frankfurt rotet Norge bort 2–0-ledelsen. Keeperen var knust, men han gjemte seg ikke.
Tom i blikket, men likevel rakrygget, sto Myhre i 10 minutter og svarte på spørsmål fra journalistene.
– Jeg har skuffet en hel nasjon, gjentok han.
Kampen på nøytral bane huskes også for den hule lyden av et stort stadion med 50.000 tomme stolseter, et gedigent tyrkisk flagg og et banner av landsfaderen Atatürk.
Ydmykelsen av Johnsen
19. november 2003: Keeper Espen Johnsen hadde spilt strålende borte i det hederlige 2–1-tapet for Spania i EM-playoff på Mestalla. Aftenposten ga ham 9 på børsen, vi nevnte vel også i en bisetning at han kunne bli verdens beste keeper.
Med superkeeperen i mål ville Norge ha en fair sjanse på hålkeføre hjemme mot Spania i returmøtet.
Trodde vi.
Vel, det ble en av tidenes nedturer. For «Super-Johnsen» ble det en marerittkamp. Han ble ankelskadet i første omgang, men en handlingslammet landslagsledelse tok ham ikke av banen før det var for sent – på stillingen 0–3.
Keeper Johnsen klarte aldri å reise seg helt igjen etter det. Han ble aldri verdens beste keeper. Han ble lege i stedet.
Slagene i Drammen
8. september 2003: – Dropp treningen. Dere skal på kurs mandag og tirsdag, meldte han som styrte Aftenpostens sportsredaksjon.
Kollega Robert og jeg har alltid adlydt sjefer og gjorde som han sa.
For første gang på flere år droppet Aftenposten å sende reportere på landslagstrening. Vi to som skulle vært der, hørte heller på en mann snakke om fortellerteknikk.
Det var to dager etter et surt kvaliktap borte mot Bosnia, to dager før en ubetydelig treningskamp mot Portugal.
Sjefen trodde vi ikke kom til å gå glipp av noe. Men det gjorde vi. For på Marienlyst i Drammen ble det månelyst. En allerede dårlig stemning i landslagstroppen ble fryktelig amper.
I bussen etter trening brukte John «Tyson» Carew landslagskollega John Arne Riise som punchingball. Carew ble sendt på første fly til Roma, Riise møtte opp kraftig forslått på Ullevaal dagen etter.
Vi droppet kurset den tirsdagen.
Apelydene i Zenica
6. september 2003: Fotball er ikke farlig. Fotball skal ikke forbindes med frykt. Men jeg var virkelig redd da Norge møtte Bosnia i Zenica, en industriby 10 mil utenfor Sarajevo. Bosnias A-landslag hadde aldri tapt på Bilino polje stadion.
På forhånd var vi advart mot den hatske stemningen. 20.000 elleville og småskumle tilskuere ventet utenfor stadion to timer før kampstart. Vi i pressebussen takket politiet for blålysene som sluset oss helt bort til inngangen.
Det var en være-eller-ikke-være-kamp for å kvalifisere seg for EM året etter. Hjemmetilskuerne klarte å få John Carew ut av fatning ved å lage apelyder, Bosnia vant 1–0 og norske journalister som var plassert ute blant de bosniske tilskuerne, måtte tjore fast PC-ene.
Som en vettskremt kollega sa: «Kanskje like greit at Norge tapte, hvis ikke hadde vi fått juling alle mann».
Slaget i Parken
7. juni 2003: – Drekk danskan det herre, så tap dæm, meldte Steffen Iversen over to sider i Dagbladet.
10 dager før Norge skulle møte Danmark i København var det «alle mann til pumpene» i samtlige sportsredaksjoner.
Hverken før eller senere har en landskamp, kun kalt «Slaget i Parken», fått så mye omtale.
Dagbladet fikk Iversen og Eirik Bakke til å teste dansk og norsk mat og drikke, avbildet med halvtomme snapsglass og halvlitere med øl. Oppslaget medførte betydelig bråk. Aftenpostens oppslag på kampdag var bare pinlig. «Denne Parken er vår», meldte Ole Gunnar Solskjær og John Arne Riise avbildet med vidvinkel på øverste tribunerad.
Norge spilte en av sine mest ynkelige kamper etter årtusenskiftet og tapte 1–0.
Sånn, dette var et lite utvalg av nedturer med fotballandslaget avdeling herrer de siste 20 årene.
Tiden flyr, vi klamrer oss fast og stiller det samme spørsmålet som vi gjorde i 2001, 2003, 2005, 2007, 2009, 2011, 2013, 2015, 2017 og 2019:
Kan det lykkes denne gangen? Det har vi i så fall fortjent.
PS! Deler av denne artikkelen ble også publisert i oktober 2015 før Norge snublet i kvaliken til EM.
