Fotballstjernen Zé Roberto om den brutale oppveksten: – Mange av mine barndomsvenner ble kriminelle, og mange ble drept
Da Norge slo Brasil i VM for 20 år siden, satt Zé Roberto på benken. Først i vinter la han opp – som 43-åring. Planene etter karrièren skiller seg ut.
MÜNCHEN: Zé Roberto ser gjerne litt alvorlig ut, men nå sprekker ansiktet opp i et smil.
Grunnen ligger foran oss på bordet. Det er et fotografi tatt på Ekebergsletta i Oslo for snart tre tiår siden.
– Mitt første lag, sier Zé Roberto mens han studerer bildet.
To ganger ble Zé Roberto Norway Cup-vinner med den brasilianske klubben Pequeninos do Jockey. Først som 13-åring i 1987, deretter 16 år gammel i 1990.
Han husker ikke så mye, men han husker at den gedigne breddeturneringen var godt organisert. Og at det var fint å spille fotball på Ekebergsletta.
Men hadde du fortalt 16 år gamle Zé Roberto at vi 28 år senere skulle sitte her og snakke om en fotballkarriére med noen av verdens største klubber, en rekke titler og 84 A-landskamper for Brasil, hadde han sett rart på deg.
– Jeg hadde aldri i verden trodd det, forteller han. Zé Roberto (43) kaster et nytt blikk på bildet av Zé Roberto (16), før han sier:
– Fordi jeg kom fra favelaen. De fattige folkene. Alt var vanskelig å få.
43 år gammel la Zé Roberto opp i november i fjor. Da hadde han vært profesjonell fotballspiller i 23 år. I dette intervjuet med Aftenposten snakker han om de harde oppvekstårene, en svært innholdsrik karrière, VM-tapet for Norge – og planene om å bli prest.
- I juni kommer Zé Roberto til Ullevaal for å spille den Aftenposten-arrangerte «Omkampen». Der skal han spille på lag med blant andre Ronaldo, som du kan lese intervju med her:
«Det er på tide at Brasil slår Norge»
Tøff oppvekst
Fattig og rik, lidelse og lykke: Brasil er et land der kontrastene virkelig kommer til syne. Zé Roberto har opplevd begge ytterpunktene.
Nå bor han fasjonabelt i den brasilianske storbyen São Paulo. Virkeligheten er fjern fra oppveksten han hadde i utkanten av samme by.
Den handlet om fotball, men også om en far som dro, en mor som hadde to jobber for å forsørge familien og så, mens Zé Roberto var midt i tenårene: En storesøster som døde etter at hun fødte.
Dødsfallet rammet naturligvis familien hardt. Zé Roberto så at moren trengte hjelp og skaffet seg en jobb. Da tenkte han at fotballdrømmen var over. Slik skulle det imidlertid ikke gå.
– Veien mot toppen var svært vanskelig, sier Zé Roberto alvorlig.
Han kjempet seg ut av favelaen og til et bedre liv, men rundt ham florerte de vonde skjebnene.
– Mange av mine barndomsvenner ble kriminelle, og mange av dem ble drept, forteller han.
Formet av motgangen
Zé Roberto er opptatt av ikke å glemme hvor han kommer fra. Den tøffe oppveksten kunne knekket ham, dratt ham ned, slik den gjorde med mange av barndomsvennene. I stedet tok han opp kampen og kom seirende ut.
Fotballstjernen med fødenavnet José Roberto da Silva Júnior er overbevist om at alt han opplevde i barne- og ungdomsårene, ga ham en helt annen målbevissthet.
Den ærgjerrigheten skulle bli viktig, for Zé Roberto ble satt på flere prøver.
Den lykkelige beskjeden
Da han hadde gitt opp fotballdrømmen etter søsterens død, var det moren som vekket den til live igjen. Hun kunne fortelle at Zé Roberto hadde fått tilbud om prøvespill i São Paulo-klubben Portuguesa. Unggutten ble først avvist av trenerne, men moren nektet å gi seg.
Til slutt fikk Zé Roberto en ny sjanse, og i 1994 slo han gjennom på førstelaget. To år senere var han sentral da Portuguesa var nær ved å gå helt til topps i den brasilianske eliteserien.
Da kom telefonen fra landslaget. Han som få år tidligere hadde trodd at fotballdrømmen var over, skulle nå få representere landet i sporten som betyr så mye for så mange i Brasil.
– Det var den lykkeligste dagen i karrièren min, beskriver Zé Roberto.
Det var ikke bare landslagsledelsen som la merke til det spedbygde fotballtalentet. Det gjorde også Real Madrid, den mestvinnende klubben i Champions League-historien.
Når Zé Roberto ser tilbake, er han sikker på at han kunne ha blitt en suksess i den spanske hovedstaden. Han trengte bare mer tid til å kjempe seg inn på laget, sier han. Men da fotball-VM i 1998 nærmet seg, hadde han ikke tid til å vente. Derfor vendte han tilbake til Brasil.
«Mirakelet i Marseille»
Han var en del av VM-troppen som tok seg til finalen, der de ble senket av Frankrike og en gnistrende god Zinédine Zidane. For nordmenn handler imidlertid 1998-VM først og fremst om «Mirakelet i Marseille».
Da Kjetil Rekdal banket straffesparket forbi Cláudio Taffarel og skrev seg inn med gullskrift i den norske idrettshistorien, satt Zé Roberto på benken.
– Jeg husker at Norge hadde et svært godt lag, men vi spilte ikke bra, sier han nå, nesten 20 år senere.
Brasil var allerede videre til sluttspillet, men det betyr ikke at de tok lett på tapet for Norge.
– Alle trodde at Brasil skulle vinne, men vi tapte. Etterpå var alle sammen triste, sier Zé Roberto.
- 20 år er gått siden Norge sist deltok i VM i fotball. Hva var det som skjedde? Tallenes tale: Derfor gikk det galt
Karrièrens tyngste nederlag
Åtte år etter var han igjen med i VM, men denne gangen var han fast på laget. Han ble til og med plukket ut til VMs stjernelag som en av turneringens beste spillere.
Seleção hadde en fryktinngytende angrepsrekke bestående av spillere som Kaká, Ronaldo, Ronaldinho og Adriano, men i kvartfinalen sa det stopp.
Dermed fikk Zé Roberto aldri oppleve et VM-gull med Brasil. Da Brasil triumferte i 2002, var han vraket fra troppen. Det var mange eksperter som klødde seg i hodet over beslutningen den gang.
Zé Roberto beskriver det som karrièrens tyngste nederlag.
– Det gjør fortsatt vondt å tenke på. Jeg var i min beste form etter en god sesong for Bayer Leverkusen. Vi kom til to finaler og vant nesten den tyske ligaen. Og jeg hadde vært en del av Brasil-laget i hele kvalifiseringen. Likevel ble jeg ikke valgt av treneren. Det var veldig trist, forteller han.
Skapte seg et liv i Tyskland
Der Spania-oppholdet ble kort, skulle Tyskland-oppholdet bli noe helt annet. Da Bayer Leverkusen ville signere ham etter hans første VM, sa han til kona: «Det er ikke sikkert en slik mulighet dukker opp igjen. Vi gir det ett år.»
Det skulle bli mye mer enn det. Totalt spilte Zé Roberto i Tyskland i 12 sesonger. Tilværelsen i Tyskland er vidt forskjellig fra Brasil, men sammen med kona skapte han seg et liv i landet. Det er her alle deres tre barn er født.
Da han møter Aftenposten på et luksushotell i München, har han akkurat vært på besøk hos Bayern München, gigantklubben han vant fire ligatitler med.
– Det som møtte oss, var en helt annen mentalitet og et helt annet vær. Jeg var opptatt av å integrere meg og prøvde å leve som en tysker med tysk mentalitet. Etter to-tre år behersket jeg språket, og jeg ble kjent med stadig flere. Bayer Leverkusen hjalp meg og familien mye, sier Zé Roberto.
Vil bli prest
I hotellobbyen i München, noen meter bortenfor der vi sitter, har en flokk med finanstopper utrustet i smoking samlet seg. Digre lysekroner henger fra taket og lyser opp lokalet. De luksuriøse omgivelsene er langt fra det Zé Roberto vokste opp rundt.
Det er scener som får ham til å tenke på hvor langt han er kommet. Og det får ham til å tenke på Gud.
Religion har betydd svært mye for Zé Roberto. For noen år siden var han på besøk i Norge hos kamerat og tidligere Odd-spiller Fernando de Ornelas. Da forkynte han Guds ord i en menighet i Skien.
– Troen min har gitt meg kraft i livet, sier Zé Roberto.
Nå forteller han at planen er at han etter hvert skal studere teologi. Kanskje begynner han allerede i løpet av ett års tid.
– Jeg vil veldig gjerne bli prest. Det er et mål, sier fotballprofilen.
Omkamp mot Norge
Inntil videre har han en slags sportsdirektørrolle i den brasilianske klubben Palmeiras. Det var der han i november i fjor spilte sin siste kamp på toppnivå som 43-åring.
– Når jeg har levd for fotballen i så lang tid, er det vanskelig å gi seg. Men jeg får mer tid til å drive med andre interesser. Og jeg får mer tid til familien, sier Zé Roberto.
På spørsmål om hvordan han greide å holde på som toppidrettsutøver så lenge, begynner han med å banke i bordet.
– Gudskjelov har jeg aldri hatt noen alvorlige skader. Det er ganske avgjørende. I tillegg har en profesjonell mentalitet vært viktig. Og støtte fra familien, sier Zé Roberto.
I juni reiser han til Oslo som en del av Brasil-troppen til «Omkampen» mellom Brasil- og Norge-laget fra VM-oppgjøret i 1998. Kampen arrangeres av Aftenposten.
Zé Roberto gleder seg til å se igjen gamle landslagskolleger, men han har noe han vil rette opp fra kampen for 20 år siden. Og det handler ikke bare om 1-2-resultatet.
– Jeg håper at jeg ikke blir satt på benken denne gangen, sier han og ler.
