20 år etter VM-gullet er det fortsatt én ting Gro Espeseth angrer på

— Jeg skulle ha nektet å gjøre det.

ENSOM: Gro Espeseth løftet VM-trofeet 18. juni 1995, men det skjedde ikke sammen med lagvenninnene slik hun ønsket. ARKIVFOTO: Tor G. Stenersen

For nøyaktig 20 år siden hadde det norske kvinnelandslaget spilt seg helt frem til det magiske øyeblikket. Det alle verdens fotballspillere drømmer om, men som ytterst få får oppleve.

Norge hadde knust Canada og Nigeria, vunnet greit over England. Slått Danmark 3-1 i kvartfinalen og kjempet seg til 1-0 over USA i en dramatisk semifinale. Scoringene var blitt etterfulgt av den legendariske krabbefeiringen, "Gresshoppene" hadde begeistret norske fjernsynsseere gjennom to deilige juniuker.

Les også

Ni grunner til å tro på norsk VM-suksess

FIFA-pampene ødela

18. juni 1995 var stormakten Tyskland motstander i VM-finalen på Råsunda i Stockholm, men Norge var rett og slett for gode. Hege Riise tryllet inn 1-0, Marianne Pettersen skled inn 2-0. En time senere blåste dommeren av, Norge var verdensmestere i fotball.

Det var klart for noen sekunder for evigheten. Nå skulle kaptein Gro Espeseth løfte VM-trofeet over hodet – med lagvenninnene i lykkerus skrikende rundt seg.

Det fantes bare et lite problem. Det regnet.

— For oss vestlendinger gjorde det jo ingenting. Men FIFA-pampene som skulle dele ut pokalen, ville ikke gå ut på banen, for da kunne de bli våte. Oppe på tribunen var det ikke plass til hele laget. Derfor måtte jeg som kaptein gå opp på tribunen alene for å hente pokalen. Først etterpå fikk jeg møte lagkameratene mine nede på banen. Hadde det vært mer pondus i meg den gangen – dette har jeg tenkt på i ettertid – hadde jeg nektet å gå opp der uten å få med meg alle. For det ga ikke den helt store gleden å løfte pokalen alene. Noe slikt hadde aldri skjedd på herresiden, sier Gro Espeseth.

Som roboter

Nå er hun 42 år gammel og sitter på Stemmemyren med solen i ansiktet. Ved siden av sitter Anne Nymark Rylandsholm, som er like gammel og het Nymark Andersen for 20 år siden.

MIMRING: Anne Nymark Rylandsholm og Gro Espeseth hadde ikke sett hverandre på flere år før BT brakte de to sammen på Stemmemyren. Det ble mye mimring, mens Rylandsholms to gutter på 11 og 9 år spilte fotball i bakgrunnen. Verdensmesteren fra 1995 er trener for begge i Vadmyra.

— Jeg husker det godt. For oss som sto nede på gresset var det en nedtur at vi ikke fikk være med da Gro løftet pokalen første gang. Men vi fikk feiret skikkelig nede på banen etterpå, sier Rylandsholm.Hun dannet midtstopperpar med Espeseth i deler av mesterskapet, men ble flyttet frem på midtbanen da tvillingsøsteren Nina Nymark Andersen (som nå heter Nymark Jakobsen og er bosatt i Tromsø) kom inn i startelleveren i semifinalen og finalen. Alle tre var Sandviken-spillere den gang.

— Laget vårt var veldig samkjørt. Gjennom hele turneringen tenkte vi at "dette klarer vi", mimrer Rylandsholm til nikking fra sidekvinnen.

— Vi følte oss helt uovervinnelige, nesten robotaktige. Vi var så godt forberedt, sier Espeseth.

Tror på finale

Nå følger de nøye med på det norske landslaget i VM i Canada. Selv om Norge ikke har samme posisjon i internasjonal kvinnefotball som for 20 år siden, er de klare på at utviklingen har vært stor også her hjemme.

— De individuelle tekniske ferdighetene er mye bedre, det er veldig gøy å se. Vår forse var at vi gode fysisk og på det taktiske, men vi hadde ikke den samme teknikken, sier Espeseth.

— Fotballen som spilles, er annerledes. Det er hurtig pasningsspill, mer langs bakken, tilføyer Rylandsholm.

TILBAKE PÅ STEMMEMYREN: Anne Nymark Rylandsholm (til v.) og Gro Espeseth kan fortsatt trikse med ballen, selv om kroppene deres er preget av fotballkarrieren. Begge fikk store kneproblemer de siste årene de spilte.

Begge er optimistiske på Norges vegne videre i VM, til tross for at spillet var rufsete mot svake motstandere i gruppespillet.— Jeg tenker det er realistisk at de kan gå helt til finalen. Fordi jeg tror de kan komme opp igjen på nivået fra annenomgangen mot Tyskland. Det er ikke alltid like lett å spille mot lag som Thailand og Elfenbeinskysten, jeg husker at jeg hatet det selv. Da får du altfor god tid til å tenke, og det er lett å rote det til. Jeg synes de har gjort puljespillet unna på en fin måte, sier Espeseth.

Les også

Norge møter England i VM, slipper favoritten Frankrike

Større enn OL-gull

Treneren er Even Pellerud, den samme som i 1995. Espeseth og Rylandsholm innrømmer glatt at de er misunnelige på gjengen som får spille under ham i Canada nå. Selv om 90-tallet kan virke langt unna, er minnene skarpe for den tidligere Sandviken-duoen. Ved siden av VM-gullet var de begge med på både EM-gullet i 1993 og OL-bronsen i 1996. Rylandsholm la opp i 1999 på grunn av knetrøbbel, mens Espeseth også fikk med seg OL-gullet i Sydney i 2000. — Men det var VM i 1995 som var gjennombruddet for kvinnefotballen i Norge. Jeg kan med hånden på hjertet si at det gullet smaker best, fastslår Espeseth.

Selv om hun ble frarøvet et øyeblikk som aldri kommer tilbake.