Penis-skryt skapte støy. Her er ti andre helsprø tribunesanger
Ingen trodde på John Carews bortforklaring om strippeklubb. Det endte med hyllest til nordmannen.
Tribunesanger har krydret fotballkamper omtrent siden det første mennesket sparket til en ball (eller i alle fall siden det samme mennesket fikk med seg 21 likesinnede og prøvde å sparke den inn mellom to målstenger i hver sin ende av en stor slette), og ofte er formålet med sangene todelt:
A) hylle sin egen spiller, og b) håne motstanderfansen, der de står slukøret bak det ene målet og ser målene renne inn bak sin hjelpeløse keeper.
Noen av disse sangene er nidviser gjort med snert og finesse, og noen er gjort med ... absolutt alt annet.
Noen sanger hørtes kanskje ut som en god idé på papiret, men bar isteden fullstendig feil av sted da de ble luftet i offentligheten, og her trenger vi ikke gå lenger tilbake enn denne Champions League-sesongen, da Manchester United-tilhengerne under hjemmekampen mot Basel fant ut at tiden var moden for å hylle Romelu Lukaku, og dermed satte i gang med å kvede:
«Romelu Lukaku, he’s our Belgium scoring genius. He’s got a 24 inch penis, scoring all the goals, bellend to his toes».
Noe som ikke klang like godt i ørene hos alle. Kick It Out, organisasjonen som jobber mot rasisme og diskriminering i fotball, omtalte trubunesangen som «støtende og diskriminerende», en rekke fotballpersonligheter rundt omkring på balløya kastet seg på, og til slutt tok også hovedpersonen bladet fra munnen.
Likevel: der denne sangen ikke var ment å såre noen, fins det nok av andre der intensjonen rett og slett har vært ment å vri kniven rundt i det åpne såret:
Liverpool-fans som synger om United-laget som omkom i flystyrten i München i 1958, Manchester United-fans som synger om Hillsborough-tragedien i 1989, Chelsea-supportere som lager gasskammerliknende ssss-lyder når de møter Tottenham, og så videre, ad infinitum.
Heldigvis fins det andre, mer tilforlatelige, og ikke minst morsomme, tribunesanger, og her er våre favoritter.
10. Peter Crouch
Alle elsker Peter Crouch. Det lett fjollete gliset, det hengslete oppsynet, den stokkete robotdansen, de vanvittige saksesparkene – i det hele tatt. Liverpool-tilhengerne la også fort sin elsk på den lange mannen, og skrev denne lille hyllesten til ham:
«He’s big, he’s red, his feet stick out the bed! Peter Crouch! Peter Crouch!»
9. Luis Suarez
Flere Liverpool-spisser, og denne gangen en som ikke var like høyt elsket: Luis Suarez, hvis karakteristiske tannsett avfødte følgende sang (og senere et par mye omtalte utestengelser) fra Manchester United-tilhengere:
«Your teeth are offside, your teeth are offside! Luis Suarez, your teeth are offside!»
8. John Carew
Tid for et norsk innslag. John Carew levde en flakkende tilværelse i engelsk fotball de siste årene av karrieren.
Han startet derimot i Aston Villa, og livet i det industrielle Midlands var antakelig ikke mer givende enn at han snart hadde funnet veien til et forlystelsesetablissement i Birmingham, i alle fall ifølge lokalavisene – selv hevdet han at han bare hadde gått inn i baren ved siden av, med samme inngang. Uansett mer enn nok til at Villa-tilhengerne i 2008 trykket ham til sitt hjerte (antakelig hjalp det at han også pøste inn mål omtrent for moro skyld i et par måneder):
«John Carew, Carew! He likes a lap-dance or two!He might even pay for you! John Carew, Carew!»
7. Stern John
Noen som husker Stern John...? Okei, mannen satte kanskje ikke varige avtrykk etter seg, men den tidligere Nottingham Forest, Birmingham – og Southampton-spissen fikk i alle fall et fint tilrop til sitt navn, forfattet av Birmingham-fansen, satt til melodien til «Quartermaster’s Store»:
«He’s big, he's fast! His first name should come last! Stern John! Stern John!»
6. Midlandsderby
Mer Birmingham. Noe overraskende vant laget Ligacupen (eller hva den nå het) i 2011, etter å ha slått Arsenal i finalen på Wembley, og med det fant naturligvis klubbens tilhengere en brillefin anledning til å peke og le av Aston Villa-fansen i lagenes første innbyrdes Birmingham-derby den påfølgende sesongen:
«The city's all yours! The City's all yours! While we are in Europe, the city's all yours!»
5. Jimmy Floyd Hasselbaink
Litt lenger nord, og fotballtilhengerne i Newcastle er heller ikke tapt bak en vogn. Hver gang Chelsea tok turen til St. James´ Park, ble nederlandske Jimmy Floyd Hasselbaink møtt av de samme årvisse tilropene fra Magpies-supporterne:
«Fat Eddie Murphy, you're just a fat Eddie Murphy».
4. Skottland
Vi fortsetter nordover, over grensen og inn i Skottland, der landslaget en novemberkveld i 2007 tok imot Italia til EM-kvalifiseringskamp, og den skotske fansen kom med følgende trussel til italienske spillere og tilreisende bortesupportere, rungende utover hele Hampstead Park:
«Deep fry yer pizzas! We're gonna deep fry yer pizzas!»
For ordens skyld: Italia kom seg til hektene igjen, og vant kampen 2-1.
3. Andy Goram
Vi holder oss i Glasgow. Andy Goram var en kjempe i buret for Glasgow Rangers, og sto så godt i en periode på midten av 90-tallet at Celtic-manager Tommy Burns i et anfall av lutter desperasjon fortale pressekorpset at han på sin gravstein aktet å få inngravert «Andy Goram Broke My Heart». Omtrent på denne tiden gikk Andy Goram til legen, etter å ha følt seg litt uvel, og fikk påvist å besitte en svært mild grad av schizofreni. Hvorpå det i neste hjemmekamp på Ibrox brøt ut følgende hyllest fra tribunen:
«Two Andy Gorams! There's only two Andy Gorams. Two Andy Gorams!»
2. Dimitri Payet
Ingen skjønte helt hvor Dimitri Payet kom fra (Marseille, åpenbart, men hvorfor hadde ingen kjøpt ham tidligere?), og kanskje aller minst West Ham-fansen, som så klubbens nyervervelse drive motspillere til fortvilelse uke inn og uke ut.
Noe som til slutt avfødte denne lille hymnen: «We’ve got Payet, Dimitri Payet, I just don’t think you understand! He’s super Slav’s man! He’s better than Zidane! We’ve got Dimitri Payet!»
Og så god var Payet, noe han viste verden under EM på hjemmebane i fjor, at han fikk fans fra alle leirer i samfunnet, også fra et litt uventet hold.
1. Bobby Zamora
Det var sjelden grunn til å klage over arbeidskapasiteten til Bobby Zamora – den tidligere West Ham-og Fulham-spissen jobbet utrettelig, la ned utallige meter i jakten på scoringer, og skjøt gjerne så fort sjansen bød seg, ofte fra alle mulige hold og før noen hadde rukket å tenke.
Resultatet var mange mål, men også en hel del baller over og til side mål. Og da gjerne LANGT over og til side for mål, noe som ikke unnslapp Fulham-fansens årvåkne blikk, og senere runget denne over Craven Cottage, til melodien fra Dean Martins That´s Amore.
«When the ball hits your head and you're sat in row Z - that’s Zamora!»
Artikkelforfatter Thomas Karlsen er frilansjournalist og har blant annet jobbet for Dagbladet Magasinet, VG Helg og fotballmagasinet Josimar. Han har skrevet boken om Claus Lundekvam «En kamp til». I tiden fremover vil han servere skråblikk med uhøytydelige kåringer og lister fra fotballens verden.
