Kun én av Graham Hansens 84 landskamper har vært på Ullevaal. I kveld går drømmen endelig i oppfyllelse igjen.
Nå vil landslaget gjøre nasjonalarenaen til sin faste hjemmebane.
Hva ser du for deg hvis du tenker på Norges landslagsarena? Hvor ser du for deg at den rødkledde rekken står og synger Ja, vi elsker? De aller fleste vil nok svare Ullevaal stadion. Det er norsk fotballs storstue.
Tirsdag spiller Caroline Graham Hansen sin 85. kamp for Norge. Likevel er det bare andre gang i karrieren hun løper ut på gresset hvor herrelandslaget alltid spiller på norsk jord. Forrige gang var i 2013. Syv år er gått siden en av verdens beste fikk vist seg frem på landets største fotballscene.
Barcelona-spilleren har hatt 14 andre hjemmebaner med landslaget. Fire ganger har hun spilt på Sarpsborg stadion. Det er nok ingenting galt med arenaen hvor det ble spilt Europaliga-fotball så sent som i 2018. Men en mektig landslagsarena, det vil ingen påstå at det er.
Da Norge kvalifiserte seg til fjorårets VM, ble den dramatiske og avgjørende kampen spilt på Vålerengas nye stadion på Valle.
25-åringen er ikke i tvil om hvor hun helst vil spille.
– Du forbinder Ullevaal med landslaget. Det er på en måte vår hjemmebane. Vi spillerne ønsker at vi kan spille alle kampene her, med så mange mennesker som mulig på tribunene, sier hun.
Det siste er helt utelukket i denne omgang. Ingen tilskuere slipper inn i EM-kvalifiseringskampen mot Wales tirsdag. Det har pandemien satt en effektiv stopper for.
Hun er ikke alene. Martin Sjögren leder laget på Ullevaal for første gang.
– Det er jo bare å se seg rundt her, sier svensken og får stjerner i øynene.
Gressmatten er strøken. Ingen tribuner i landet har flere seter.
– Spillernes drøm er å spille foran et fullsatt Ullevaal. Det vil være helt magisk, sier han.
Landslaget har likevel lenge prioritert byer og steder kysten rundt. Ett av målene har vært å spre interessen for laget og kvinnefotball.
Kvinnefotballens engelske revolusjon: – Blir jeg ikke bedre nå, da blir jeg det aldri
Store opplevelser på Vestlandet
Etter fjorårets VM-kvartfinale, møtte nesten 11.000 tilskuere opp da England var motstander i Bergen. En iskald novemberkveld kom nesten 7000 rogalendinger på kamp i Stavanger.
– Det var fantastiske rammer. Da er det gøy, uansett hvor det er. Du byr på deg selv, og flere får mulighet til å komme på kamp. Det er også viktig, sier Graham Hansen.
Drømmen er uansett at interessen skal bli så stor, at fotballelskere strømmer til Ullevaal for å se laget.
Det virker sannsynlig at anledningene blir flere i årene fremover.
– Det er et klart ønske at begge landslagene skal spille på Ullevaal, når det er praktisk mulig. Det er noen utfordringer med at de internasjonale periodene til menn og kvinner overlapper hverandre. Da må vi ta noen valg, sier generalsekretær i Norges Fotballforbund, Pål Bjerketvedt.
Han omtaler Ullevaal som den viktigste arenaen i Norge. Det er noen flere hensyn som må med i beregningen, sier NFF-sjefen.
Det ene er ønsket om å promotere kvinnefotball som en vekstidrett rundt om i Norge. Et annet er behovet laget kan ha for å spille på kunstgress inn mot mesterskap. I tillegg kommer ønskene fra spillerne selv.
Hun er den eneste som boikotter det forhatte mesterskapet
Mennene ut på tur?
Debatten har tidvis vært motsatt rundt herrelandslaget. Der har flere tatt til orde for at laget bør komme seg mer rundt i landet. Det har vært spesielt relevant i perioder med dårlig publikumsoppmøte i Oslo.
– Det har vært en problemstilling helt frem til i år. Det finnes mange gode og store stadion i Norge nå. For herrene setter Det europeiske fotballforbundet en begrensning. De krever at riksanlegget skal brukes til alle kamper i deres regi, sier Bjerketvedt.
Etter innføringen av Nations League gjelder det alle kamper.
Drømmen var Lyn-drakt
Ullevaal betyr litt ekstra for Caroline Graham Hansen. Hun vokste opp et kort dribleraid unna, på andre siden av Ring 3.
Annenhver søndag sto hun med Bastionen på den ene langsiden og heiet på Lyn. Den første fotballdrømmen som barn, var en dag å tre på seg deres drakt og spille for klubben i hennes hjerte.
Den gang så hun det som helt naturlig at det var på herrelaget det skulle skje. Det var først noen år senere at jenta skjønte at den drømmen aldri kom til å gå i oppfyllelse.
Da hun i 2013 omsider fikk spille på banen, var det i den røde, norske drakten. Hun kunne ikke markert anledningen på en bedre måte. Den da 18 år gamle spilleren startet et raid helt ute ved sidelinjen, ti meter inne på motstanderens halvdel.
Fem belgiere prøvde å stoppe henne, uten å lykkes. Skuddet fra 15 meter var umulig å redde.
«Det er kvinnefotballens store stjerneskudd, som gjør alt på egen hånd», ropte NRKs begeistrede kommentator.
– Det er et veldig stort minne å ha med seg, sier Graham Hansen.
Om det er ett av hennes tre fineste mål i karrieren? 25-åringen liker ikke å rangere på den måten. Ikke allerede nå. Hun er for ung til å mimre om karrieren.
– Jeg håper å skape nye mål og minner her fremover. Det hadde vært mye kulere, sier Norges nummer 10.
