Fotball

Fotball - homofobiens siste skanse

KRONIKK: Norsk toppfotball er mer lukket enn kirken. Fortsatt har ikke noen spillere turt å stå frem som homofil.

ETTERLYSER ÅPENHET: Det må bli naturlig for fotballspillere i fremtiden å være åpne. Kanskje har vi gått glipp av vår egen Messi i landslagsdrakt, som dessverre la skoene på hyllen når han var ung i frykt for å være annerledes, skriver Gjert Moldestad (bildet) som selv er homofil og Brannsupporter.
  • Gjert Moldestad

Er det så enkelt som at det kun er heterofile menn som spiller fotball? Og er det bare heterofile som bryr seg om fotball? Det siste kan jeg i hvert fall bekrefte er feil. Jeg er homofil, Brann-supporter og redaktør for Brannmagasinet Den 12. mann.

Brannsupporterne har gjort flere grep for å vise at på tribunen er alle velkommen. Nylig deltok de på Norsk Supporterallianse sitt seminar En tribune for alle. Jeg føler meg veldig inkludert blant Brannsupporterne. Men problemet er større enn som så.

Hvorfor tør ikke noen å stå frem? Jeg tror det handler om at homofile ikke tror på fine taler eller flotte ord fra NFF. Jeg tror at de frykter det enorme presset dersom de velger å komme ut av skapet. Mediekjøret. Pinlige episoder i garderoben. Å bli sett rart på av kolleger. Skjellsord fra tribunen eller fra medspillere på banen.

Det er blitt gjort mye bra i kampen om å gjøre fotballen til en enda mer inkluderende idrett. Men det er langt igjen. Jeg har mange ganger tenkt at norsk toppfotball lever etter samme prinsipp som det amerikanske forsvarets Don't ask, don't tell — en forskrift som gikk ut på at så lenge homoseksuelle eller biseksuelle soldater skjulte alt som kunne avsløre deres seksuelle orientering, ville militære sjefer heller ikke bry seg om deres seksualitet.

Åpenhet i fotball handler ikke minst om de yngre. De skal kunne vite at de ikke trenger å tenke på legning når de skal satse videre på karrieredrømmen sin. Eller skal de måtte frykte et liv der de må skjule hvem de er? Enda viktigere enn at noen fotballspiller står frem i dag, er at vi gjør de grep som må gjøres, slik at det blir naturlig for fotballspillere i fremtiden å være åpne. Kanskje har vi gått glipp av vår egen Messi i landslagsdrakt, som dessverre la opp da han var ung, i frykt for å være annerledes?

Et stort talent som ga seg er Thomas Berling. Etter ett år med homohets i garderoben, fikk han nok. U19-landslagsspilleren la opp i 2001. Berling fikk ingen støtte fra daværende trener i Lyn, som sa: Homofile kan ikke regne med å sette dagsorden for heterofile i landet her. Det blir helt feil. Jeg synes det er skivebom å kalle vitsing for homohets.

Vi må rydde bort homohets fra banen og tribunen på samme måte som vi ryddet bort rasisme. Med Idretten mot homohets er en ypperlig aktør i så måte. Alle Tippeligaklubber bør invitere dem til kurs og seminar. Tippeligaen bør også innføre rødt kort mot homohets slik som den innførte Rødt kort mot rasisme. LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile) bør komme mer på banen. De bør arbeide både lokalt med klubbene, og også nasjonalt med Tippeligaen og landslaget. Trenere i alle klubber og på alle alderstrinn må kunne si: Her i vår klubb er det ingen aksept for hets uansett hvor du kommer fra, om du er heterofil eller homofil. Vi supportere må si det samme. Tribunen skal være for alle!

Heller ikke i fotballnasjonen England har man klart å kombinere det å være homofil med fotball. For noen måneder siden sto fotballspilleren Robbie Rogers frem som homofil, men han valgte å gi seg med fotball. Rogers, som blant annet har spilt for Leeds og som har 18 landskamper for USA, sier at han gjør dette fordi han endelig kan føle seg fri. Jeg er en fri mann, sier han. Han klarte ikke å fortsette fotballkarrieren og samtidig være åpen homofil. En karriere som kunne vart mye lengre for en mann på 25 år.

Hvorfor valgte Rogers å være i skapet? Han sier han var redd for at andre skulle dømme og avvise ham. Han ikke kunne kombinere det å spille fotball med å være åpen homofil.

I kampen om å gjøre fotballen til en idrett for alle, har vi alle sammen et felles ansvar og et felles mål. Det ansvaret har Arsenal tatt. Klubben viser seg å være et fantastisk eksempel i arbeidet med å inkludere alle når de nå dedikerer en kamp til sine skeive supportere. Klubbpresidenten sier det virkelig flott: As a club, we want to ensure that we encourage an inclusive atmosphere for all our fans, regardless of their sexuality or gender identity. Det er forbilledlig.

Denne uken sendte jeg Arsenal en e-post og skrøt av dem. Jeg takket dem for at de er pionerer i dette viktige arbeidet. Arsenal svarte meg, og avsluttet med å si: On behalf of everyone at Arsenal Football Club, I wish you much success in your work with the club you support, SK Brann.

Jeg vet at Brann tar dette temaet på alvor. Jeg håper derfor at klubben vil følge Arsenals eksempel. Det samme bør Tippeligaen gjøre. Det er kolossalt viktig at norsk fotball legger til rette for at noen vil stå frem som åpent homofil. For vi kan ikke ha en idrett som tar det som en selvfølge at det kun er heterofile menn som spiller. Da vil ingen våge å være seg selv.

La oss intensivere arbeidet, med det klare og tydelige mål at fotballen ikke lenger skal være homofobiens siste skanse. Jeg oppfordrer herved homofile fotballspillere til å stå frem. Du vil gjøre en stor jobb for norsk fotball om du gjør det.

Eliteserien

SVUTMP
1Molde1493234132130
2Bodø/Glimt1474329151425
3Kristiansund137241312123
4Rosenborg146442619722
5Vålerenga145632520521
  • Champions League-kvalifisering
  • Conference League-kvalifisering
  • Nedrykkskvalifisering
  • Nedrykk

Les mer om

  1. Eliteserien