Asfaltbiten: Der jeg ble en del av Kjernen, og Kjernen ble en del av meg

SUPPORTERBLOGG: Jeg har sunget meg hes for Rosenborg de siste 20 årene.

Kjetil Gotvassli.jpg
  • Kjetil Gotvassli

En gang på 90-tallet, midt i storhetstida, gikk det et ras i hjørnet av Klokkesvingen.

Anslagsvis tretti mann seila på det glatte, snødekte underlaget ned til gjerdet for å feire nok et mål. Mellom gjerdet og den lille fliken av store stå hvor vi holdt til var det en liten meter ned. Den meteren var vrien å komme opp igjen på glatta, men et blikk på sidemannen løste problemet; han brukte alle andre som klatrestativ.

Så jeg kom meg opp, muligens samtidig som jeg sendte andre ned den lille meteren igjen.

Det får så være, vi kom oss på plass igjen alle som en. Og det var her vi holdt til, vi som sto og sang, på vår første faste plass; det lille som var igjen av den gamle ståtribunen. Asfaltbiten. Et arnested for livslang kjærlighet og engasjement.

Det var her jeg for alvor ble kjent med tribunelivet på fotballkamp.

Vi var ikke så mange, men vi både vistes og hørtes. Og så gikk ferden videre, fra Asfaltbit til G-felt til A-felt til Nedre Vest og omsider tilbake til Klokkesvingen der det hele starta. Hjem til Øvre Øst.

Les også

Fakta: Rosenborg er Norges beste lag

Tjue år med Kjernen

Underveis har det skjedd mye, både på og utenfor banen. I løpet av de snart tjue årene Kjernen har vært til stede på Lerkendal har det vært med oss som med Rosenborg.

Fotballklubben har byttet ut trenere og trofaste spillere, supporterklubben har mistet lederskikkelser og trofaste syngende.

Noen har blitt borte, noen har kommet tilbake og mange nye har kommet til. Som på banen, så på tribunen; mange fødselsattester viser i dag til et år på nittitallet.

Men uavhengig av alder, og tilstedeværelse på Lerkendal i dag, vi hadde ikke vært der vi er uten et par ting. Vi har alltid ønsket å vinne sammen med klubben og vi har alltid ønsket klubbens beste.

Les også

Få ting gleder et supporterhjerte mer

Vi har vist kjærlighet og engasjement på vårt vis. I snart tjue år.

Jeg er i alle fall stolt av å kunne si, når Rosenborg feirer 100 år i 2017, at jeg har sunget meg hes for troillungan de siste tjue av disse.

Jeg er utrolig glad for at jeg har hatt familie og venner som har vært med på kamp eller hatt en ekstra plass i bilen den gangen jeg ikke bodde i Trondheim og det tok et par timer å komme seg på hjemmekamp. Hele Trøndelags Rosenborg, må vite.

Det startet på Asfaltbiten

Men tilbake til Asfaltbiten. Det var der jeg ble en del av Kjernen, og Kjernen ble en del av meg.

Det var her det glødende engasjementet for klubben virkelig ble til for min del. Det var her det startet. Og på reisen tilbake til Klokkesvingen og Øvre Øst har det blitt lagt ned utallige timer på, strengt tatt, alt mulig, av veldig mange.

Den legendariske fanzinen Asfaltbiten fikk navnet sitt herfra, timevis har blitt brukt til å forberede store og små tifoer, det har blitt lagd nettsider, flagg, årsfilmer, logoer, klær, og skrevet sanger. Fritid og penger har gått med til Rosenborg på et eller annet vis.

Og inni her et sted ligger kjernen i det hele. For jeg kommer aldri til å gå med på at det jeg var en del av på Asfaltbiten i 96 har vokst seg frem til noe annet enn en fantastisk og fanatisk supporterkultur tilknyttet Rosenborg.

Tuftet på ekte kjærlighet, engasjement og samhold. At det skulle være et ynglested for hat og forakt kjenner jeg med aldeles ikke igjen i. Jeg tror aldri mine foreldre hadde betenkeligheter med at jeg var en del av dette, og jeg håper for all del at andre ikke har betenkeligheter med å sende barna sine på fotballkamp.

Kjernen og Asfaltbiten tente en glød i mange av oss. Vi fant noe vi sammen, uavhengig av hvem vi er og hvor vi kommer fra, hadde til felles. Det er ingen steder jeg har klemt så mange vilt fremmede som på supportertribunene på Lerkendal. For her er vi i samme svarte og hvite båt.

På Asfaltbiten raste vi mot gjerdet i gledesrus, og det gjorde vi sammen. Vi karret oss opp meterskanten til plassene våre igjen, sammen. Asfaltbiten var arnestedet for meg. For kjærlighet og engasjement. Som jeg håper og tror at Øvre Øst vil bli for mange kommende generasjoner Rosenborgsupportere.