Anes historie med hodeskader: Fra EM-finale til 85 prosent ufør

Hun spilte EM-finale med Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen. I dag er Ane Liseth Fimreite 29 år gammel og 85 prosent ufør. Hodeskadene kostet keeperen fotballkarrieren.

24 KAMPER FOR NORGE: Ane Liseth Fimreite spilte 24 ganger for aldersbestemte norske landslag.
Aftenposten samarbeider med VG-sporten. Derfor får du som Aftenposten-leser også artikler og tjenester som er laget av VG.

– Hovedårsaken er hjernerystelsene jeg fikk på fotballbanen. Men det har også vært et par andre ting, sier hun til VG.

Mens hennes gamle lagvenninner i sommer har spilt i EM, sliter Fimreite med Post-Comotio Syndrom – langvarig hodepine, svimmelhet, tretthet eller skyhet for lyd eller lys, ifølge lege Stian Bahr Sandmo med doktorgrad på hodeskader i idrett.

– Jeg har ikke fasiten på hva som ga meg langvarige plager, kanskje summen av alt, sier Fimreite som anslår at hun har hatt et «titalls» små og store hjernerystelser.

Svanhild Sand (23) sto frem i VG i begynnelsen av juli. Den tidligere toppspilleren har måtte gi opp fotballen på grunn av konstante smerter i hodet. Hun mener alt kan spores tilbake til en hodesmell hun fikk på trening for fire år siden.

LES OGSÅ: Svanhild var en av de mest lovende i Norge - så ble alt svart

– Jeg synes det er veldig viktig at det kommer frem at en del har slike plager etter idrettskarrieren og at det ikke er så mye hjelp å få, sier Ane Liseth Fimreite.

Hun var en så lovende målvakt at hun fikk flere priser som tenåring hjemme i Sogn. Mens Sand spilte 35 kamper for Norge fra jenter 16- til U 23-landslaget spilte Fimreite 24 kamper på den nøyaktig samme stigen til Norges Fotballforbund.

I DAG: Ane Liseth Fimreite har det i dag langt bedre enn for to år siden.

I 2011 voktet hun buret i jenter 19-landslagets EM-finalen. På laget var i tillegg til Hegerberg og Graham Hansen også Guro Reiten, Maria Thorisdottir og Anja Sønstevold fra EM-troppen som i sommer spilte i England.

– Nå er toleransen blitt bedre for å se på en skjerm. Det er kjekt å følge med på landslaget, sier hun og ser EM på TV fra hjemmet i Sogndal.

Landslagsstjernene husker godt den tidligere lagvenninnen. Reiten beskriver henne som «lav, men helt sykt god».

– Hun har vært ekstremt uheldig. Slike konsekvenser av en fotballkarriere er det aller verste. Det er trist, sier Chelsea-spilleren.

– Jeg var og er veldig god venn med Ane. Hun var en liten keeper, men med stort potensial, sier Thorisdottir.

– Det er veldig trist at hun ikke kan spille fotball på grunn av det, sier Sønstevold.

Problemene for Ane Liseth Fimreite begynte en vinterdag i Kaupanger for 12 år siden. 16 år gamle Ane kolliderte med målstolpen i 1. omgang av en treningskamp mot Voss.

– Jeg var uvel, spilte videre, men så ga jeg meg i 2. omgang. Plagene kommer mer til syne i dagene etter. Jeg dro til legen. Han sa du er «good to go» til landslagssamling.

Hun understreker at hun i dag ikke bærer nag til legen.

Keepertalentet fra Vestlandet hadde året før debutert og spilte syv kamper med flagget på brystet og var naturligvis ikke vond å be.

– Jeg reiste selvsagt, sier hun.

LANDSLAGSPROFILER: Mens Ane måtte gi seg med fotballen, har både Maria Thorisdottir og Guro Reiten vært sentrale brikker for det norske landslaget de siste årene. Her fra VM i 2019.

– Jeg kan ikke helt huske om jeg sa fra om at jeg hadde krasjet med stolpen. Jeg følte meg sikkert okay og tenke at det gikk over.

17. mars 2010 inntok hun den faste plassen mellom stengene i Rivarolo tre mil nord for Torino. Norge ledet 3–1 ved pause, men Ane forsvant ut allerede da.

– Jeg husker kampen mot Italia veldig godt. Det var noe som ikke stemte. Jeg fikk hodepine, ble uvel og det var vanskelig å se ballen. Fokuset var ikke riktig og det var vanskelig å konsentrere seg.

Hun synes ikke det er enkelt å forklare.

– Som keeper skal du følge med ballen. Ikke at jeg så dobbelt, men det var vanskelig.

Etter den vonde opplevelsen var hun ute i flere måneder, men kom tilbake på landslaget i august. Året etter spilte hun EM-finale for U19-landslaget. Et godt mesterskap endte 1-8-tap for Tyskland i finalen.

– Jeg hadde slike plager da som jeg har hatt de siste årene. Jeg klarer ikke å huske at det var noe som preget meg i hverdagen, men hodeverket hadde begynt å murre. Det gjorde mer og mer vondt i nakken.

Ane Liseth Fimreite har en rekke ganger fått et kne, en albue eller ballen i hodet.

– Jeg fikk en ny smell i 2011 eller 2012. Jeg husker ikke helt. Men det er kanskje summen av alle smellene som har gjort meg dårlig. Jeg lurte etter den første gangen at jeg måtte ta det med ro i hvert fall den første uken etter en smell i hodet.

HODESMELLER: Ane Liseth Fimreite mener hun har hatt et titalls hjernerystelser.

Hun spilte sin siste landskamp i 2012, mens klubbkarrieren endte på Stemmemyren i Bergen 29. september året etter da hun spilte sin siste toppseriekamp for Sandviken. Fimreite fikk kyssesyken og spilte ikke året etter.

– Jeg husker henne veldig godt. Hun var ekstremt viktig for oss i 2011, hvor hun i EM-kvartfinalen mot England reddet et straffespark og vi vant 1–0. Det gjorde at vi fikk VM-billett året etter. Jeg husker henne som en treningsvillig jente med gode holdninger. Jeg besøkte henne i Sogndal hvor hun bodde. Hun var virkelig hel ved og en bunnsolid keeper, sier daværende landslagssjef for J19-landslaget, Jarl Torske til VG.

Han kan ikke huske at Fimreite kommuniserte noe rundt hodeskadene direkte til ham, men har fått med seg at hverken livet eller karrieren ble helt slik hun hadde sett for seg etter årene på landslaget.

– Jeg har skjønt at hun har slitt etter det og at hun måtte gi seg altfor tidlig. Det er vanvittig synd, sier Torske.

I 2015 var hun tilbake i form etter sykdommen og hadde tro på at hun kunne komme tilbake mellom stengene.

Men Ane kom aldri på banen.

Først var hun involvert i en bilulykke, på vei hjem fra Stavanger hvor hun hadde vært på trening med Klepp.

– Det ble ikke diagnostisert noen hjernerystelse. Jeg hadde ikke så voldsomme plager da, men det var litt som i 2010. Jeg reiste på trening og fikk beskjed om ta det med ro en uke. Det var krefter i sving i bilulykken.

Men så kom den store smellen. Målvakten mistet bevisstheten etter å ha fått en ball i hodet under en økt med 7-er-laget til Sogndal.

– Jeg burde kanskje ikke dratt på trening. Jeg fikk en hard ball fra kort hold rett i planeten. Jeg besvimte. Det ble en ny runde med hjernerystelse. Jeg har ikke spilt fotball etter det. Det var ikke tankene å fortsette. Så fikk jeg diagnosen PCS – langvarige hjernerystelseplager. Det var først da jeg forsto rekkevidden av dette, sier hun.

PÅ SYKEHJEM: Etter å slått hodet på nytt i 2019 måtte Fimreite bo på sykehjem. Der fikk hun næring gjennom sonde.

I slutten av 2019 fikk Ane Liseth Fimreite en ny hodesmell. Det skjedde ikke på fotballbanen, men på fest. Hun skled og slo hodet i en betongtrapp.

– Da ble jeg veldig dårlig, sier hun og ble lagt inn på sykehus. Etterpå ble det opphold på sykehjem for den unge kvinnen.

– Hadde fallet noe å gjøre med dine tidligere skader?

– Det var uflaks at jeg «trynet». Men jeg vet ikke hva det hadde å si at jeg hadde vært gjennom så mange hjernerystelser. Jeg var i hvert fall ikke frisk, sier hun.

I dag har hun 15 prosents stilling i en landbruksbutikk.

– Jeg har i dag nakkesmerter, hodeverk og problemer med hukommelsen, forteller hun. Men tilstanden er bedre enn i 2020 hvor hun fikk næring gjennom sonde på sykehjemmet. Fimreite trekker spesielt frem nevrokiropraktor Haakon Andresen som «virkelig god på hjernerystelsesplager».

Hun er i dag stand til å gjøre mer.

– Det er stort å klare å være aktiv igjen, på tross av plager. Folk ser meg på gode dager, og ikke når jeg ligger hjemme for å ta støyten og hviler meg tilbake i form. Slik er livet med en skjult sykdom.

EN GOD DAG: Ane Liseth på fjellet på en av sine gode dager.

– Hvordan tenker du tilbake på tiden med fotball?

– Jeg synes det fælt at det har skjedd og det var slik det skulle bli. Men jeg får ikke gjort noe med det. Jeg bruker lite tid og krefter på å tenke på det. Jeg prøver heller å være fremoverrettet.

– Angrer du noe?

– Det kan jeg ikke si. Jeg var den spillertypen jeg var. Som keeper må du kaste deg inn i det og slik må det være for å nå toppen. Jeg kunne kanskje unngått noen smeller, men det blir feil å si at jeg ikke skulle “pushet” etter at jeg fikk hodesmellene. Det var de rådene jeg fikk og jeg var ung og ivrig.

– Fikk du dårlige råd?

– Det var den kunnskapen som var. Du måtte ha besvimt for på at det skulle være en kraftig hjernerystelse. Det gjorde jeg ikke før på den aller siste fotballtreningen. Jeg bærer ikke nag til noen, sier hun til VG på sin 29-årsdag.

– I dag husker jeg hvor gammel jeg er, ler hun med galgenhumor.