Nå ser Doddo litt lysere på Brann

Les bloggen etter seieren.

Det har vært en vanskelig periode for Brann. Spillemessig har Brann hatt overtaket i de fleste av kampene, men de har ikke alltid gitt lønn for strevet. Ballen har gått hit og dit, sjelden i mål, og mens spillerne har opplevd stang ut har Lars Arne Nilsen stanget hodet i veggen. Han har fabulert, filosofert og funnet ulike svar på nederlagsgåten. Han har satset på det trygge, han har satset på jokere og omrokeringer, men han har slitt med å finne veien ut av uføret.

Brann har sittet igjen med knapper og glansbilder og altfor få poeng. Hjemmekampen mot Ranheim var spesielt ille. Da ble vondt til verre, og verre til trønderrock.  Bunnen var nådd. Kun lag i ekstrem motgang opplever slikt.

Det var viktig å snu den negative trenden, og det gjorde, takk og lov, Brann. Det er ikke tilfeldig at Brann vant på søndag. Den gjespende og omstendelige fotballen som ikke bare dreper all fotballinteresse, men også er lett å forsvare seg mot, var borte. I stedet fikk vi se et direkte Brann-lag som løp Stabæks unge spillere i senk. Brann hadde fylt tanken med høyoktan og presset høyt i høy fart.

Spillerne sto opp for hverandre. Kollektivet var tilbake, og humøret var tilbake. Med lette steg tok spillerne de tunge løpene.

Brann skapte nok sjanser til å ydmyke østlendingene totalt, men det ble med det ene målet som Veton Berisha scoret i første. Dermed ble det en nervepirrende avslutning der vi så for oss Gamle-Erik, Stabæk-mål og andre mørke hendelser.

Men det ble full pott, og etter en etterlengtet seier er den ingen grunn til å klage på uttellingen. Da er det bare å juble over poengene, over Branns temposterke oppvåkning, og over den offensive tilnærmingen. Resten for vi ta etter hvert. Det viktigste denne helgen var å vinne.

Seieren over Stabæk bar bud om bedre tider, men hvis jeg ikke erindrer helt feil gjorde også borteseieren over Tromsø det. Den ble som kjent – beklager at jeg igjen ripper opp i fadesen – fulgt opp av et sjokktap på hjemmebane. Vi skal være forsiktig med å tro på at det skal gå på skinner fra nå av. Det finnes betydelig tøffere lag å møte enn Stabæk, og ett av dem heter Sarpsborg 08. De kommer til Brann Stadion på torsdag, på norsk fotballs nasjonaldag, 16. mai. Først etter den kampen vet vi om Stabæk-seieren var et blaff eller om det var starten på noe stort.

Men er det ikke grunn til å være forsiktig optimist? LAN har lært seg å skille klinten fra hveten, han har lært seg å håndtere den store og sterke troppen. Det er ikke lenger tvil om hvem som skal stå i mål. Det er ikke tvil om hvem de fire i forsvaret er. Det er stort sett ikke tvil om hvem de tre på midten skal være, og på topp har Nilsen oppdaget at det kan være plass til både Berisha og Bamba.

Jo, jeg tror det er grunn til å være (forsiktig) optimist.