Vurderte å gi seg

<p>Han er blitt kalt en vits, tandoori-dommer og ble latterliggjort Norge rundt for tabbene i kamp etter kamp. Søndag dømmer Svein-Erik Edvartsen (32) cupfinalen, takket være en 80-åring.</p>

Hamar, Cupfinaledommer for Brann-Aalesund Svein-Erik Edvartsen i møte med sin venn og mentor, tidligere toppfotballdommer Henry ØbergFOTO DAG W GRUNDSETH
  • Øyvind Nordli
Hamar, Cupfinaledommer for Brann-Aalesund Svein-Erik Edvartsen i møte med sin venn og mentor, tidligere toppfotballdommer Henry ØbergFOTO DAG W GRUNDSETH

Det skiller nesten 50 år mellom de to: Årets cupfinaledommer, Svein-Erik Edvartsen og hans nære venn, mentor og dommerlegende, Henry Øberg. Da alt gikk imot 32-åringen var Øberg og dommersjef Rune Pedersen de som fikk ham til å fortsette.

Mørkt, kveld og en dag i november.

Året var 1994. Fotballaget til Svein-Erik Edvartsen ble tilbudt å være med på et dommerkurs. Storhamarturneringen på Ankerskogen i Hamar trengte flere kampledere. En tynn, mørk gutt i tenårene sto der sammen med lagkameratene foran instruktøren: Henry Øberg, dommersensor i eliteserien.

Alle visste hvem Øberg var. De hadde lest om ham i avisene, hadde hørt om ham fra OL og han hadde ledet 150 kamper i den øverste divisjonen.

Øberg var en dommer med autoritet.

«Var det virkelig hands?» , spurte en spiller lagkameraten midt under en kamp.

«Ja, det må jo være det. Øberg dømmer jo kampen,» svarte den andre.

Nå sto han der, rett foran ungguttene.

Edvartsen var spent. Da treningen var i gang, tømte unggutten lungene for luft og blåste i fløyta som om det var en tuba. Øberg klarte ikke helt å dy seg.

— Er det stasjonsmesteren på Hamar vi har her?

Da han var 15 år, skulle han dømme sin første fotballturnering. Spillerne han skulle lede, var 8 år. Storhamarturneringen ventet. 20 kamper i løpet av en helg. Belønningen var på 50 kroner pr. kamp; totalt 1000 kroner.

— Du kan godt si at jeg begynte å dømme for pengene, sier han og smiler.

Rask og langsom

Langs gågaten i Hamar er det stille. Pensjonistene sitter på en benk, ungdommer kjøper langfrimat og alt skrider frem i et stille tempo. Så kommer en med raskt ganglag, og så en med litt langsommere.

Vi hilser først på en godt levd mann.

— Hei, Henry Øberg.

Og en ikke fullt så gammel.

— Hei, Svein-Erik Edvartsen.

Øberg holdt på i 25 år, noen kaller ham legende. Edvartsen har såvidt startet. Likevel har cupfinaledommeren mellom Brann og Aalesund klart å gjøre seg bemerket.

Fra 1994 på Ankerskogen og frem til august 2008 var Edvartsens dommerkarrière som en opphetet konjunkturpil. Det var ikke antydninger til lugging. Alt pekte i riktig retning. En ny divisjon ble besteget i løpet av ett år. Normalt må en dommer bruke tre-fire år i 2. divisjon før han blir 1. divisjonsdommer

Edvartsen brukte tre kamper på å bestige den toppen.

KLAR FOR FINALE: Svein Erik Edvartsen (Foto: SCANPIX)

Dommerjobben fylte store deler av døgnet, for i tillegg til fotball var han også kampleder i ishockey.

— Jeg dømte egentlig fotball for å holde meg i form til hockeysesongen startet. Derfor fikk jeg et avslappet forhold til fotballdømmingen. Jeg skulle bare dømme én kamp, og så fikk jeg en til, og en til.

18. oktober 2004 debuterte han i eliteserien, 25 år gammel, Odd og Tromsø i Skien. Alt gikk lekende lett.

I 2007 ble han FIFA-dommer. Noe større kan ikke en fotballdommer oppnå. Europa ventet.

Men noe gikk galt i 2009-sesongen. Først i én kamp, deretter i to, tre, i fire kamper på rad.

Selv kaller han det å underprestere.

Kjetil Rekdal, finaleklar Aalesund-trener, kalte Edvartsen en vits. Noen mente han burde dømme miniputtkamper.

- Da jeg kom inn stadionporten klar for en ny kamp, og hun som selger vafler så bort på meg og ristet oppgitt på hodet, da skjønte jeg at dømmingen hadde vært svak en stund , sier han og smiler.

Vurderte å slutte

Han mistet FIFA-statusen og ble vurdert degradert fra eliteserien til 1. divisjon.

- Hadde jeg blitt flyttet ned, ville jeg sluttet. Ikke det at jeg mener jeg er for god for Adeccoligaen, men uten Tippeligaen finner jeg på noe annet å drive med.

Det ble mange samtaler med Øberg, med dommersjefen i Norges Fotballforbund, Rune Pedersen, og med familien.

— Jeg skjønte at noe måtte endres. Jeg hadde ikke taklet all medgangen over så kort tid. Jeg ble nærmest genierklært i 2008 for å ha blåst for holding og dømt straffe, noe som først ble bevist i store bilder i avisa dagen etter. Nå er jeg blitt bedre til å takle ros. Jeg er rett og slett blitt litt mer voksen, sier 32-åringen.

Edvartsen har dømt 95 eliteseriekamper. Øberg kommer etter med fly, båt eller bil, og har vært til stede på 70 av dem.

I timevis har de snakket og evaluert prestasjonene. Senior er mentor, junior lytter.

En gang i året har «far og sønn» sitt eget julebord, der bare de to går ut sammen. Da treffer de nye og gamle venner, og Øberg må ta noen dommerhistorier fra tiden da «tieren var gul og femmeren blå".

Som den her:

Under en kamp mellom Rosenborg og Lyn var det tre minutter igjen å spille. Stillingen var 2-2 og vi snakket om semifinale i cupen på Lerkendal. Ballen gikk over dødlinjen, dommer Øberg var veldig usikker, men valgte å blåse corner til Rosenborg.

Da kom Lyns Ola Dybwad Olsen løpende bort til Øberg.

— Du, hallo, det der var da ingen corner.

Øberg tenkte: «Tre minutter igjen, tvilsom corner, hmmm, da er det jeg som kan avgjøre kampen på en feil dommeravgjørelse.»

Han bestemte seg for å blåse den andre veien uansett hva som skjedde etter at corneren var tatt.

Hjørnesparket kom, Øberg blåste frispark til Lyn, og Rosenborgs Odd Iversen så ut som et spørsmålstegn.

- Hva var det da? , spurte Iversen.

— Du dytter ham i ryggen, sa Øberg.

— Det var f¿ ikke noe frispark, protesterte Iversen.

— Nei, det var ikke noen corner heller, svarte Øberg.

Bevismateriale

— Hadde jeg blåst for et slikt frispark i dag, nærmest for å kompensere, ville jeg blitt avslørt. Bare tenk på alle TV-kameraer vi har under en fotballkamp nå. De utgjør et helt annet bevismateriale enn før. Jeg tror det var enklere for en dommer å være "smart" i gamle dager, sier Edvartsen.

At verden går fremover, er også dommerne et bevis på. Når Edvartsen leder cupfinalen, kan han snakke med både linjedommere og fjerdedommer, under kampen. På begge armene har dommerne montert to små sendere. Hvis assistentdommer trykker på en knapp festet til dommerflagget, vibrerer senderen sammen med en lyd på armen til hoveddommeren. Selv om det er 25 000 tilskuere på Ullevaal, så hører og merker Edvartsen beskjedene. På den andre armen har han en sender som går til en handsfree. Da kan dommerteamet ha en åpen dialog seg imellom. En fotballkamp er som å være i en telefonkonferanse i 90 minutter.

Men det er klare restriksjoner på hva som kan sies underveis. Når ballen er innenfor 16-meteren, skal ingen si noe som helst til hverandre.

- Assistentdommerne har totalforbud mot å starte en setning med ordet IKKE. Hvis en roper: IKKE STRAFFE, og ordet IKKE blir overhørt, så kan jeg blåse straffe fordi det første ordet ble overhørt , sier han.

Hamar står stille, Mjøsa blinker i krystall, men tiden flyr, klokken er altfor mye og Edvartsen må trene, for det må du i dag som toppdommer. Hver eneste dag er han på tredemøllen. Han løper langt og fort.

Toppidrettsutøver? Ja, ingen tvil.

Edvartsen skal dømme cupfinalen fordi han er kvalifisert til oppdraget.

Takket være at han ikke snudde i motbakken.

Og en mentor på 80.