Ti ting vi lærte den rare sommeren
OM FOTBALL: De store ligaene har mer penger, bedre spillere og større klubber. Men på ett område har norsk fotball slått resten av Europa.
Ti runder er unnagjort. En tredjedel er spilt av Eliteserien 2020.
Her er ti inntrykk vi sitter igjen med i sommeren som ble så rar:
1: Tidenes norske eventyr
De har hverken mest penger eller de største stjernene. Men Bodø/Glimt feier likevel alle av banen. Det går så fort, det er så gøy å se på.
10 strake seirer, 38 mål, tidenes sesongstart og de knuser rekorder hver eneste gang de spiller fotballkamp.
Glimt er best i absolutt alt: Gjenvinning, kontringer, ballbesittelse og spill i etablert angrep. De behersker alle spillets faser.
Spørsmålet er om vi har sett noen lignende eventyrfortelling som Bodø/Glimt 2020.
England har sin Leicester-historie fire år tilbake i tid. Men i norsk målestokk ser vi ingen som kan måle seg med Glimt, i hvert fall ikke i moderne tid.
Det er ikke sikkert Bodø/Glimt vinner seriegull, fotballaget har likevel satt dype spor etter seg. Og de sporene vil være der «førr’ evig!».
2: 20.000 tomme seter
Fotballen fikk sin omstart i stort sett hele Europa, men det var ikke den samme fotballen slik vi hadde opplevd den tidligere. Fra England, Tyskland, Italia og Spania så vi bildene av 22 spillere og dommere i aksjon foran nakne tribunedeler. Vi fikk aldri noen lyd fra titusenvis av tomme stolseter.
For å si det forsiktig: Det har ikke vært noen god TV-opplevelse. Det har forringet fotballens verdi kraftig. Koronakrisen og de tomme tribunene har virkelig vist hvor viktige supporterne er.
Men på dette området slår norsk fotball ligaene med mest penger, de beste spillerne og de største klubbene.
For det er ikke alltid at det skal så mye til. 200 tilskuere innenfor portene, strategisk plassert foran TV-mikrofonene, har gjort TV-opplevelsen veldig mye bedre her hjemme enn i Europa.
Og så kan vi glede oss til den dagen 200 er blitt til 20.000 på tribunen.
3: Borte nesten like bra
Tommelfingerregelen er at 50 prosent av alle fotballkamper ender med hjemmeseier, 25 prosent uavgjort og 25 prosent med borteseier.
Så hvordan har de tilnærmet folketomme tribunene påvirket resultatene de første 10 rundene? Hvor stor har fordelen vært for bortelaget?
Vi hadde en sak fra gjenåpningen av tysk fotball som viste at klart flest poeng gikk til bortelaget.
På de 82 siste Bundesliga-kampene etter gjenåpningen endte 44 prosent med borteseier og kun 32 prosent med hjemmeseier.
Den trenden har ikke slått til her hjemme i Norge.
41 prosent har endt med hjemmeseier, 26 med uavgjort og 33 med borteseier. Det viker fra normalen, men langt fra så mye som i Tyskland.
For øvrig endte de 92 Premier League-kampene etter gjenåpningen med 43 prosent hjemmeseier.
Laget som trosser historien
4: Flere mål enn forrige tiår
Dette er selvfølgelig en smakssak, men jeg synes å ha sett flere vakrere scoringer i norsk fotball enn tidligere.
Det skytes fra alle umulige og mulige vinkler og distanser. Det er kuler og krutt, det er lekne dribleraid og svært godt oppbygde angrep, spesielt fra Bodø/Glimt som har scoret ufattelige 3,8 mål i snitt på de 10 første rundene.
Men dette kan aldri måles. Det blir føleri.
Det som kan måles er antall scoringer. Og der har 2020-sesongen fått en fin start.
På 80 seriekamper er det scoret 234 mål. Det gir et snitt på 2,9 mål i hver eneste kamp.
Til sammenligning ble det scoret i snitt 224 mål etter 10 kamper i hele forrige tiår.
5: Ingen quick fix i Trondheim
Rosenborg spiller uten form og fasong, de skaper knapt målsjanser, trønderne er langt unna de fartsfylte og sjarmerende årene på 90-tallet med sin «sirup-fotball» i 2020.
Rosenborg, Lerkendal og Trondheim har vært sett på som angrepsfotballens høyborg. Og nå får de det virkelig ikke til i angrep.
Norges klart største klubb ligger 15 poeng bak serieleder Bodø/Glimt, de har 10 poeng opp til serietoer Molde.
Nå venter supporterne på at en kneoperert Åge Hareide skal melde seg klar.
Men er det så lett?
Kanskje problemet stikker dypere enn treneren?
Kanskje det er noe galt med kulturen? Eller ledelsen? Og har RBK de rette spillerne?
Det kan se ut som en quick fix ikke er nok på Lerkendal.
Ekspertene har talt: Dette er Eliteseriens fineste og styggeste drakter
6: Fagermos forsvarsmur
Trener Dag-Eilev Fagermo gjorde en viktig og riktig vurdering da han tok over Vålerenga i januar: Ikke forandre for mye for raskt.
Den tidligere Odd-treneren bestemte seg for å ta tak i det som er lettest å gjøre noe med raskt: forsvarsspillet.
Vålerenga hadde på samme tidspunkt i fjor ti innslupne mål, det samme som denne sommeren, men årets forsvarsspill virker likevel mer robust. Det ser tryggere ut på Valle.
De fire siste kampene har ikke laget sluppet inn baklengsmål. Nå er Vålerenga nummer tre på tabellen.
Og hvem vet hvordan det vil se ut når Fagermo får skikkelig sving også på angrepsspillet?
7: Klubbfølelsen var ikke død
Det er lett å peke på fotballspillere. At de er selvopptatte, tjener for mye penger, at de er uten klubbfølelse. I hvert fall sammenlignet med hvordan det var en gang.
Det er derfor det er så herlig befriende å se en 20 år gammel unggutt stå på direktesendt TV og si at han takker nei til millioner av kroner i lønnsøkning.
Jens Petter Hauge vil heller vinne seriegull i hjembyen Bodø enn å spille høstsesongen for belgiske Cercle Brügge.
Klubbene var i realiteten enige. Men det var Hauge som sa nei til Belgia og pengene der.
Det er et visst snev av gambling i det Hauge gjør. En fotballkarriere er kort. Han kan bli stygt skadet, og karrieren kan være ødelagt neste uke. Derfor er det ikke lett å si nei til et tilbud som gir ham nærmere 10 ganger så høy lønn.
Samtidig: Det kan være at 2020 er Hauges ene mulighet til å vinne seriegull med klubben i sitt hjerte.
8: Ligaens poengkonge
Det mangler ikke på spillere som har imponert i de ti første rundene. Vi kunne valgt nesten hele Bodø/Glimts lag. Eller Kristiansunds Amahl Pellegrino, spissen med de elleville målene. Og hva med hovmester Magnus Wolff Eikrem, Molde-spilleren med det helt spesielle blikket?
Men én mann har likevel skilt seg ut. Han har spilt både seg selv og lagkameratene gode.
Philip Zinckernagel, Bodø/Glimts nummer ti, har scoret syv ganger. Minst like imponerende: Han har assistert åtte mål.
Det gjør ham til konge av poengligaen, ett foran sin danske lagkamerat og hybelkamerat Kasper Junker.
Glimt-stjerner vegrer seg mot å dra: – Har det ikke travelt
9: Brann og Bergen i villrede
Resultatene var sterke i starten, men så gikk litt av luften ut av Brann-ballongen. I de siste kampene har de ikke virket i nærheten av det nivået som de beste lagene har inne.
Er det én ting vi har lært denne spesielle sommeren, er det at Branns bunnivå er fryktelig lavt.
Som i høst, etter en svart avslutning på sesongen, pekes det på trener Lars Arne Nilsen.
Er han riktig mann til å inspirere og lede dette Brann-laget videre etter at pilen har pekt ned i lang tid?
Hvordan skal en mann som har defensiv struktur som spesialitet, få et lag til å sprudle offensivt?
Vi vil ikke få alle svar, men vi kan få noen, når Brann møter Strømsgodset i Drammen i kveld.
Med tap der brenner det i Bergen. Og da blir det ikke lett å være Brann-trener.
10: Bommene på tabelltipset
«Hvert år er det et nyopprykket lag som overrasker eller overpresterer», skrev vi og plasserte Aalesund på 11.-plass på vårt tabelltips.
At vi aldri lærer!
Vi lot oss blende av fjorårets rekordsesong med 79 poeng på nest øverste nivå. Vi trodde at seiersrekken skulle forlenges i 2020, men vi glemte noen helt vesentlige ting:
1) Aalesund har for få gode fotballspillere.
2) Det er et helt annet trøkk og en annen intensitet i Eliteserien enn på nivået under.
Aalesund har usle tre poeng på 10 kamper, de ligger likt med skjema til ni poeng når serien avsluttes, og i dag møter de et annet nyopprykket lag som ikke har vunnet i 2020: IK Start.
Når vi først er inne på tabelltips og bom: Med en tredjedel av sesongen ferdigspilt ser det ikke spesielt pent ut av vi plasserte Odd på 13.-plass. At vi aldri lærer ...
