Doddo: «Det er verken lidenskap eller lidelse igjen, kun apati»
BTs Brann-blogger Doddo synes det ser mørkt ut nå, men han har likevel ikke gitt opp håpet.
Det skal Brann ha, de opplever sjelden nederlag. På de syv siste eliteseriekampene har de bare tapt én eneste gang. Det sier sitt om hvor solid forsvaret er, og det forteller noe om moralen i spillergruppen. Brann kollapser ikke. Hvis de taper, taper de ikke (i serien) med mer enn ett mål.
Sett fra den ene siden ser det altså ikke så ille ut.
Fra den andre siden ser det derimot mørkere ut. Laget spiller så intetsigende fotball at det har tappet hele byen for nesten all Brann-energi. Mot Bodø/Glimt var det til stede under 5.000 stille bergensere. Det er nesten ikke til å fatte. Bergen er ikke bare Norges nest største by, det er også en by som er viden kjent for sin Brann-entusiasme. Den var i hvert fall kjent for det. Nå har flammen har sluknet.
Det er verken lidenskap eller lidelse igjen, kun apati.
Brann-ansatte i møte: Nå diskuteres løsninger på tilskuerkrisen
13.000 tomme seter har et budskap til Brann: Det må endring til
«Det finnes en grense»
Brann-supportere er ikke den trofaste gjengen som vi trodde det var. Opp gjennom tidende har supporterne tålt både nesten-sesonger, mellomsesonger og nedrykkssesonger. De har vært tålmodige, håpefulle og høyrøstede. Men det går en grense også for dem, og den grensen heter uavgjort, den heter få mål, og den heter kjip og kjedelig.
Ingen trodde at Branns supportere hadde en slik grense, men det har de altså. Det er nye og globale og bedagelige tider. Brann opererer i underholdningsbransjen, og i den konkurrerer de mot hele verden. Da frister det lite med et Stadion-besøk der det scores sensasjonelt lite. Da lokker det mer med puber og Premier League, myke sofaer og varme hytter.
Brann har forstått at noe må gjøres. Det holder ikke lenger med å appellere til supporternes lojalitetsgen. De må friste oss med noe mer, og det gjorde de i forkant av kampen mot Bodø/Glimt. Vi ble lovet et angripende Brann-lag.
Brann-spilleren sier at frykt for å mislykkes ødelegger for laget
«Spilte slik vi drømmer om»
Brann prøvde å være mer direkte og mer offensive, og i perioder av kampen lyktes de med det. Dessverre var de periodene så korte at det ikke rikket på inntrykket som har festet seg, det om at Brann er et lag som ikke evner å begeistre.
Mesteparten av tiden ble sittende og se misunnelig på Glimts kvikke og tekniske spillere. Nordlendingene spilte slik vi drømmer om at Brann skal spille en vakker dag.
Den dagen håper jeg ikke er så langt unna. Ja, jeg vet det, det høres urealistisk ut, men ballen er fortsatt rund, og ingenting snur så fort som i fotball.
Dessuten kan jeg ikke slutte å håpe. Hva skulle jeg gjort, da?
