Doddo trodde på medalje til Brann. Her oppsummerer han sesongen.

Les Brann-supporter Eduardo Andersens analyse av hva som har gått galt.

Da vi ikke trodde at det ikke kunne bli verre, gikk Brann hen og tapte 1–5 på hjemmebane. Det er nesten ikke til å fatte hvor dypt Brann har sunket på kort tid.

Ja, de har hatt en trøblete høst før, men de har ikke hatt for vane å kollapse. Den fine tiden da Branns forsvar var ansett som solid er forbi. Nå renner målene inn. At det ikke er flere kamper igjen skal vi prise oss lykkelig over.

Det er ikke mye positivt å si om denne sesongen. Noen gode øyeblikk har det vært, men de klarer ikke å endre på oppfatningen av at 2019 har vært en skuffelse, i hvert fall for de naive av oss som trodde på medalje til Brann.

Den offensive delen av spillet har vært aller mest skuffende. Med både Berisha og Bamba på topp trodde vi at Branns problematiske angrepsspill skulle være en saga blott.

Så feil kan man altså ta.

Brann er, ved siden av Lillestrøm, det laget som har scoret færrest ganger i hele Eliteserien. Molde, laget vi skulle ha konkurrert mot, har 40 mål flere enn Brann. 40!

Brann-styret må finne ut hvor problemet ligger, og hvem som har hovedansvaret for de bitre tapene og de store skuffelsene. Det bli neppe en enkel jobb. Hvorfor et lag lykkes, eller hvorfor det mislykkes, er sammensatt. For å skape suksess er det veldig mange som må trekke i samme retning. Ikke bare trenere og spillere, men en hel klubb.

Det er en kunst Brann ikke har mestret i år. I det siste har folk og spillere beveget seg i ulike retninger. Kollektivet, det som en gang var suksessfaktoren til Lars Arne Nilsens Brann, har gått i oppløsning. Spillerne står ikke opp for hverandre.

Eivind Lunde, Vibeke Johannesen, Rune Soltvedt og Lars Arne Nilsen har gjort en god jobb med klubben. De har fått kontroll på økonomien og gitt klubben sportslig fremgang.

Det har knapt vært annet enn smil og latter mellom dem. Men nå er det trøbbel i paradis. Publikum, fundamentet som storklubben lever på, er alt annet enn fornøyd. De krever en endring.

Firkløveret står overfor en ny situasjon. De må takle presset utenfra, og denne gangen kan de ikke bare lytte til hverandre, de må også lytte til supportere og spillere.

Les også

Fem minutter ut i podkasten fikk Doddo nok. Hør Brann-rablingen her.

Først og fremst er det treneren som er under lupen. Det er naturlig nok han som må bære mye av ansvaret for svake resultatene. Det betyr ikke at Lars Arne Nilsen er blitt en dårligere trener, det kan like gjerne være at kjemien mellom spillere og trener har opphørt, eller at tilliten spillerne hadde til sin trener har smuldret opp.

Det vil i så tilfelle ikke være første gang at noe slikt skjer i historien. De fleste trenere har en utløpsdato.

Før eller siden mister de grepet på laget. Rune Skarsfjord hadde stor suksess med Brann i 2011. To år etterpå var han uønsket. Mons Ivar Mjelde lyktes med alt i 2007. Året etterpå var han ute av klubben. Fra England kjenner vi skjebnene til Claudio Ranieri og Mauricio Pochettino.

Styret og ledelsen må identifisere problemet. Det må tas grep. Om det er treneren som må bort, den sportslige lederen eller halve spillerstallen, vet ikke jeg.

Jeg bare vet at det må tas grep. For Brann kan ikke fortsette i det samme sporet som om ingenting har skjedd.