Sejersted på pallen igjen: – Han er en råtass på ski
Det er mange som har ventet på at Adrian Smiseth Sejersted skulle bli en alpinist helt i verdenstoppen. Nå er han det.
De interesserte, de som fulgte litt ekstra med i norsk alpint visste det: Adrian Smiseth Sejersted var et talent helt utenom det vanlige. Men stortalentet ble voksen, kjørte renn, ble skadet, kom tilbake, kjørte renn, ble skadet. De som hadde store forventninger til talentet fra Stabæk var i ferd med å glemme gutten.
Helt til et skirenn i franske Val d’Isère tidligere denne måneden. Supertalentet viste seg frem. Styrke, teknikk og dristighet. Det ble annenplass i super-G. Hans første pallplass i verdenscupen. Han var 26 år, og nå innfridde han forventningene som var lagt på hans skuldre ti år tidligere.
Det norske laget som gjerne kaller seg «Attacking Vikings», har fått nok en våpendrager i kampen om pallplasser.
Nedtur med en gang
Men nedturen etter gjennombruddet kom allerede i rennet etter. Super-G i Val Gardena. Bare 39. plass. Kunne det være at han hadde mistet det så fort?
Den annenplassen var likevel ikke bare et tidlig-i-sesongen-blaff skulle det vise seg. På den femte juledagen i italienske Bormio var han nok en gang den raskeste vikingen. Rett nok var Ryan Cochran-Siegle suveren. Men han var foran sine forbilder og læremestere på landslaget, Aleksander Aamodt Kilde (4. plass) og Kjetil Jansrud (6. plass).
– Jeg har tenkt mye etter Val Gardena. Jeg var ganske fornøyd etter runden og syntes det var rart at det gikk såpass mye tid. Jeg konkluderte med at jeg svingte for mye og manglet det lille slippet som du må ha. Deretter gikk jeg videre. Du kan ikke grave deg for mye ned. Det var godt å få tilbake selvtilliten i dag, sa han på telefon til Aftenposten etter pallplassen i Bormio tirsdag.
En råtass
Det som nå har skjedd med 26-åringen overrasker ikke de andre på landslaget.
– Han er en råtass på ski, sier landslagssjef Steve Skavik til Aftenposten. Han er ikke overrasket over at 26-åringen fra Bærum endelig har slått til.
– Han kjører så fint, binder sammen buene og får farten med seg hele veien, sier sjefen for de norske alpinistene.
– Fortsetter han slik, kan han vinne super-G-kulen, sier Aleksander Aamodt Kilde.
Skadeforfulgt
Talentet var det aldri noen tvil om. Det var skadene. De som kommer når man kaster seg ned fjellsider på blank is i 130 kilometer i timen – og faller.
Her er bare noen av uhellene som har forsinket gjennombruddet til 26-åringen:
- 17. januar 2020: Faller i Wengen. Hjernerystelse og muskelskade i brystet. Sesongen er over. Da hadde han vist lovende takter og hadde hatt flere plasseringer på topp ti tidligere i sesongen.
- 19. januar 2018: Kneskade foran Kitzbühel-utforen. Undersøkelser i Innsbruck i stedet for konkurranse.
- Februar 2017: Tatt ut til VM i St. Moritz. Men kneskade ødelegger mulighetene. Korsbåndet er problemet nok en gang.
- 21. oktober 2014: Fremre korsbånd ryker under storslalåmtrening i Pitztal.
Til tross for stadige avbrekk og et lite utall av plasser mellom 20 og 40 har han aldri tvilt. Det var ikke der han hadde tenkt å være som alpinist.
– Jeg har nesten alltid hatt stor tro på egne ferdigheter, sier han.
Utfor neste
Når han nå er ferd med å stabilisere seg blant de beste i super-G i verden, er det utfor som er neste mål. Allerede onsdag er det første sjanse. Han er rangert som den 26. beste i disiplinen.
– Jeg føler at jeg er god nok til å slå meg inn blant de ti beste. Og med noen år med hard trening og erfaring er målet å komme seg opp blant de tre-fire beste i verden.
Den jobben starter nå allerede.
