Sport

Jacobsen: - Min største nedtur kom etter at jeg vant Hoppuka

Anders Jacobsen forteller om et inderlig ønske om å bevise at han kan slå tilbake.

Anders Jacobsen koser seg på landslagssamling på Fuerteventura. I triatlon var det svømming, sykling og løping. Anders Jacobsen fullførte med stil.
  • Mette Bugge
    Mette Bugge
    Journalist

Fuerteventura (Aftenposten): I 30 varmegrader og etter fredagens første treningsøkt, føler skihopperen seg litt uggen i kroppen.

— Jeg hadde feber før jeg dro, og har ikke blitt helt pigg igjen, sier han.

Jacobsen liker ikke å kaste inn håndkleet i Syden, men er blitt klokere. Derfor får han lov til å droppe styrkeøkten, og heller ta den igjen dagen etter.

— Vanligvis hadde jeg kommet til å bite tennene sammen, men jeg er blitt smartere og mer erfaren, sier Jacobsen, akkurat ferdig med å spise en is.

Kanskje ga han for mye da han var aller raskest i den uhøytidelige triatlonkonkurransen dagen før. Han vant likevel ikke, for han bommet på idealtiden, og det irriterer ham veldig.

— Selv før start på triatlon, som ikke betydde noe som helst, var jeg veldig nervøs, skjelven og måtte tisse, ler 28-åringen.

Vil bevise at han er god

Han er så desidert tilbake, hopperen fra Hønefoss og Vikersund Flying Team. En ny kneoperasjon i april har vært vellykket. Legene tok en sene fra låret og laget et nytt etter fallet i Planica i mars 2011, og nå var det fortsatt noe rusk.

Bare et arr er igjen av historien.

— Jeg koser meg i motgang og vil så gjerne bevise at jeg kan komme tilbake. Det er ikke så mange hoppere som har klart det etter korsbåndoperasjon.

- Er det tøffe fallet i Planica din største nedtur som aktiv?

— Nei, min største nedtur kom allerede i 2007/08 sesongen etter at jeg vant Hoppuka. Da ble lekenheten i skihoppingen borte. Jeg følte at jeg ble brukt for alt jeg var. Forventningene var høye, også fra min side. Gleden forsvant fordi jeg visste at «nå må jeg».

Må kontrollere viljen

Han har aldri mistet vinnerviljen på veien. - Jeg er med i konkurranse for å vinne, ellers skjønner jeg ikke hvorfor man skal være med. Jeg hater å tape.

- Men denne iveren må vel kontrolleres?

— Ja, så absolutt. Det er en av mine svakheter i hoppbakken, men også styrke. Jeg gir ikke opp etter et dårlig skihopp i første omgang, og kan ta igjen i andre omgang hvis jeg klarer å holde fokus. Men viljen må styres. Å være offensiv i hoppbakken vil prege deg til mer fremdrift, til å søke det rå. Jeg må tenke motsatt: Kjør det passivt, kjør det rolig, for adrenalinet tar deg likevel opp til 100 prosent.

Han har nesten 90 hopp på plast hittil. Snart er det hopping på snø, trolig i Norge.

Nå sitter Jacobsen på terrassen ved hotellet, mens lagkameratene gir det siste med vekter ikke langt unna.

Tankene går til mange ting, ikke minst kona Birgitte, sønnen Isac på 3,5 år og datteren Sophie på fire måneder.

— Birgitte har mer enn 50 prosent av aksjene. De tre er en viktig del av teamet mitt. Vi er et lag, og jeg hadde ikke klart meg uten at hun hadde stilt opp, sier han.

Uansett om familiefaren er hjemme i lange perioder, og dermed kan bidra mye, faller alt på kona når han er borte.

— Jeg tar ett år av gangen. Jeg har alltid gjort det, ikke minst nå med tanke på familiesituasjonen, men også på motivasjonen. Og går det bra i vinter, er det vel trolig ikke noen grunn til å legge opp, flirer han, før veteranen tusler på rommet for å ta en hvil.

Han ønsker å være klar til neste økt.

Les også

  1. Stöckl ba om kritikk fra de andre trenerne

Les mer om

  1. Hopp