Sport

Iført olabukse løp Karsten Warholm (7) inn til sin aller første gullmedalje. Nå kan det bli VM-medalje.

– Mye av mestringen finner jeg i treningen. Jeg er ganske enkel sånn sett. Jeg må ikke være på en stor stadion, sier Karsten Warholm, som i morgen skal i aksjon på Olympic Stadium i London.

14 år etter at han vant det lokale gateløpet, er Karsten Warholm (21) klar for å ta opp kampen med verdenseliten.

  • Erlend Nesje
    Journalist

LONDON: Karsten Warholm har over 100 medaljer i ulike aldersbestemte mesterskap. De neste dagene er sunnmøringen Norges største håp i friidretts-VM i London. Her er historien til norsk idretts nye wonderboy.

Ulsteinvik, sommeren 2003: Dimna IL arrangerer gateløp rundt rådhuset i Ulsteinvik. I gutteflokken er det én som skiller seg ut; Karsten på 7 år. Han er ikke her for å løpe, han skal kun se på, og står med hendene godt gjemt i dongeribuksen.

Men kameraten Kristian Dragsund Mork overtaler Warholm til å delta. Med startnummer 93 løper gutten i dongeribukse fra alle sammen på den 300 meter lange løypa rundt rådhuset.

Det var Warholms første løp, hans første seier, hans første gullmedalje.

– Folk sto rundt løypa og heiet på meg. De følelsene appellerte til meg. Det var slik det startet. Jeg fikk lyst til å trene, jeg begynte i barnegruppa til Dimna, og så gikk det slag i slag, forteller Warholm 14 år etter.

London, august 2017: Norsk friidrett er sulteforet på suksess. Det er gått seks år siden Andreas Thorkildsen vant sølv i spyd, Norges hittil siste VM-medalje i friidrett.

På Olympic Stadium i Øst-London er Norge representert med 13 utøvere i VM. Det er sagt og skrevet mye flott om den nye og sultne generasjonen med norske friidrettsutøvere.

Det største håpet er Karsten Warholm, som søndag formiddag løper forsøk på 400 meter hekk. Han har smadret norske rekorder, han har utklasset verdenseliten, han har vunnet 400 meter hekk i Diamond League to ganger.

Det snakkes om finaleplass og muligheter for VM-medalje.

Men det er én mann som ikke har tatt ordet VM-medalje i sin munn: Warholm selv. I 2017 hadde han ett stort mål: U23-EM. Der vant han gull på 400 meter hekk.

Les også

Hun gråter av både glede og sorg. Isabelle Pedersen tror følelsesutbruddene er en fordel i VM.

Karsten Warholm med medaljen som bevis på at han vant gateløpet i debuten.

– Jeg har god tid

– Vi må sette ting i perspektiv. Det er ikke 2017 eller 2018 som er viktigst, det er sluttsummen vi jobber mot, sier Warholm.

Med «vi» mener 21-åringen trener Leif Olav Alnes og ham selv. Med sluttsummen tenker Warholm langt frem i tid, et OL i 2020 eller 2024, eller et VM eller EM mellom der.

Warholm vet at det tar tid å etablere seg i en så teknisk krevende øvelse som 400 meter hekk – og at de beste pleier å være nærmere 30 enn 20 år.

Men om han får muligheten til medalje her i London, sier han ikke nei takk.

– Men jeg har god tid. Jeg MÅ ikke noe nå.

– På Instagram-profilen kaller du deg selv en «mosjonist fra Ulsteinvik»?

– Jeg liker fortsatt å tenke at jeg gjør dette fordi det er morsomt. Mentalt er jeg fortsatt på mosjonistnivået. Jeg driver med dette fordi det er gøy! Men etter hvert blir det mer og mer seriøst, det blir viktigere og viktigere – selv om sporten er det viktigste av det uviktige.

– Er du ydmyk?

– Ja, det vil jeg påstå. Det kan høres litt feil ut når jeg sier det, at det kan tyde på det motsatte, men jeg håper at jeg fremstår som ydmyk. Jeg er ydmyk i forhold til den prosessen vi er i nå. Jeg tar ingenting for gitt. Av og til må man også være tøff i dette. Når jeg er på banen, tenker jeg at jeg fortjener det. Jeg legger jo ganske mye i dette. Jeg føler at jeg har noe å kjempe for hver gang jeg går i startblokka.

Les også

Karsten Warholms (21) mål er verdenstoppen. Men han har ikke dårlig tid.

Trente på sandstrand

Multitalentet fra Ulsteinvik startet med å spille fotball. Etter seieren i gateløpet rundt rådhuset ble det friidrett for alle pengene: Løping, lengde og høyde. Warholm var allsidig og nysgjerrig.

Men barndomstrener Arve Hatløy forteller at det hadde sine utfordringer å drive med friidrett i Ulsteinvik. På Nordvestlandet er det mye is og snø. Og ettersom Dimna ikke fikk en egen hall før i 2015, måtte det tenkes kreativt i treningsarbeidet.

Løsningen ble den 300 meter lange Osnessanden. Intervalløktene ble lagt til sandstranden ved havgapet.

– For oss var det praktisk. Og samtidig var det trening på en annen type underlag. Jeg tror det var et viktig virkemiddel, sier Hatløy, som trente Warholm fra han var 12 til 20 år.

Hatløy så tidlig at eleven hadde stort potensial.

– Karsten har hatt relativt jevn fremgang hele veien. Han har hatt en fin progresjon i utviklingen. Men han var ingen barnestjerne. Han var god i hopp, altså lengde og høyde, i 13–14-årsalderen. Men på den tiden var det 10–15 i landet som var bedre enn ham i løping. Likevel så vi at løping var mest naturlig for Karsten.

Guttungen tok steg hvert år og for fire år siden ble han juniorverdensmester i mangekamp.

Da skjønte mange at det var en kommende friidrettsstjerne i emning.

Les også

Treneren om Warholm: – Han er en unik type

Friidrettsmisjonær

Det er snaue 1300 kilometer i luftlinje mellom Osnessanden og Olympic Stadium.

Det er stor forskjell på intervalløkter i minusgrader og VM-løp foran 50.000 tilskuere.

Men Warholm ser det ikke slik.

– Mye av mestringen finner jeg i treningen. Jeg er ganske enkel sånn sett. Jeg må ikke være på en stor stadion. Det kan være de små tingene jeg gjør på trening jeg finner glede i. Det er det grunnleggende.

– I et Aftenposten-intervju under Rio-OL sa du at «du var der for å skape oppmerksomhet til friidretten», kan du utdype det?

– Friidrett har alltid betydd mye for meg. Men når jeg hører Leif snakke om de gode, gamle dager virker det som friidretten hadde en annen standing. Det kan nok handle litt om hvordan vi utøvere har fremstått på, at vi ikke har slått helt an. Og ikke minst resultatene. Jeg vil være med å snu den trenden. Jeg mener dette er en sport som kan fenge flere.

– Du høres ut som en misjonær for friidretten?

– Ja, det er nok riktig. Jeg ser det som en viktig oppgave. Fordi jeg liker det jeg driver med.

Så glad ble Karsten Warholm etter å ha vunnet 400 meter hekk på Bislett.

– Friidretten har en belastende dopinghistorikk. Når du står på startstrek, tenker du på at han eller han er dopet og om det er en rettferdig kamp?

– Alle blir fristet til å tenke på det, jeg også naturligvis. Mitt store mål er å komme dit at jeg kan vinne VM en dag. Alle vil jo det. Men hvis jeg tenker at han er dopet, og så slår jeg han, hva tenker andre om meg da? Når jeg nesten har anerkjent at hans prestasjoner er umulig uten dop? Man vet jo at det skjer. Og det er kanskje lettere å dra frem når det går dårlig. Jeg skal prøve å være litt stor der og la tvilen komme dem til gode til det motsatte er bevist. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg ikke driver med slikt.

– Tenker du at «nå skal jeg vise dem at det er mulig å vinne på redelig vis»?

– Det er kanskje en litt drøy filosofi, men vi skal trene så hardt at de som doper seg tar en pille for mye og så blir tatt. Vi har kost oss litt med den tanken. Men jeg tror at man kan komme veldig langt med hardt arbeid og dedikasjon. De som doper seg vil ta en snarvei, de vil slippe «stresset» rundt det å nå toppen.

– Hvis du så at en i friidrettsmiljøet dopet seg, hvordan ville du reagert?

– Da hadde vi tatt en alvorsprat. Det er vanskelig å si før man eventuelt er i en sånn situasjon. Men det er jo svindel. Jeg ville gjort det jeg kunne for å få stoppet det, uten at jeg vil si så mye mer om det.

Les også

«Da idretten skrek etter en ny stjerne, dukket Usain Bolt opp. Er han tidenes aller største?»

Bor i kollektiv

Warholm flyttet til Oslo i august 2015. Her bor han i et kollektiv på Tåsen sammen med tre kamerater.

Ved siden av friidretten studerer han økonomi og administrasjon. På forsommeren var han ferdig med det første året i bachelorgraden.

– Jeg ville inn i det sosiale miljøet. Leif sa det kunne bli tungt å kombinere idrett og studier. Men vi ble enige om å prøve. Det ble en slags overskuddsgreie. Mer som en avlastning. Det er fint å ha noe som tar hodet litt bort, at jeg kan flykte litt.

– Det er ikke alle 21-åringer som ser det slik?

– For meg er det viktig. Det å ha et sosialt miljø, gjøre ting med venner. Livet utenfor idretten er også viktig, svarer hekkeløperen.

Selv om Warholm nå er Oslo-boer, er hjemstedet veldig viktig for ham. Han løper fortsatt for Dimna IL – ingen Oslo-klubb.

– Det handler om identitet og tilhørighet. Ulsteinvik er stedet jeg vokste opp. Det er der jeg har de første minnene fra. Det er mange der som anerkjenner resultatene mine og setter pris på det jeg har prestert.

På fire dager i juni vant han Diamond League-øvelsen to ganger (Oslo og Stockholm). I rene prispenger tjente han 160.000 kroner på de fire dagene.

I tillegg har interessen fra sponsorer økt. Men Warholm sier at han ikke er opptatt av penger. Det er ikke derfor han løper. Penger er bare en nødvendighet for å opprettholde satsingen.

– Hvor mye er du verdt om 10 år?

– Det kommer jo an på resultatene. Det er en jobb som skal gjøres. Men jeg håper at jeg klarer å beholde meg selv oppi dette her. At jeg fortsatt kommer til å ha den samme holdningen til ting som jeg har hatt. Jeg håper folk ser verdien i det. Forhåpentligvis er jeg verdt såpass mye at satsingen kan forsvares.

Les mer om

  1. Friidrett
  2. Karsten Warholm
  3. OL
  4. London
  5. Andreas Thorkildsen
  6. Friidretts-VM