På banen er Norge-kapteinen uredd. Utenfor har hun en helt spesiell frykt.

Da kaptein Stine Bredal Oftedal dukket opp, var det med et ansikt som manglet søvn.

KUMAMOTO: En usminket Stine Bredal Oftedal hadde knapt sovet etter nederlaget mot Spania, det som hindret Norge i å nå den største drømmen.

På rommet, med strekspiller Kari Brattset Dale, ble det ikke sagt så mye. Begge var preget av tårer og vonde tanker.

Dale ringte mannen sin, som for tiden er hjemme i Norge. Paret bor ellers i ungarske Györ.

På det lille rommet snakket Bredal Oftedal med sin Rune Dahmke, kjæresten og den profesjonelle håndballspilleren i tyske Kiel. Hans trøstende ord ga en viss lindring.

– Han vet hva han skal si når jeg er langt nede, hvilke støttende ord han skulle bruke. Rune betyr mye for meg. Han kjenner meg som ingen andre, sier hun.

– Å vise sårbarhet er en styrke

Det ble langt på natt, etter en adventsstund som har vært hyggeligere tidligere, at romvenninnen falt til ro. Dagen etter var ikke spillerne helt der oppe igjen, men de trodde de skulle greie det før bronsefinalen mot Russland søndag.

– Det å vise sårbarhet er en styrke, mener Marta Tomac, som også er playmaker.

Det at Bredal Oftedal gråt så åpenlyst i hallen, foran TV-kameraene, i garderoben og på hotellet, beviste at selv den sterkeste kan ha noen svakhetspunkter. Det er ikke farlig.

For alle som kjenner Bredal Oftedal vet at hun er sterk mentalt. Hun kommer alltid tilbake. Det var ikke tilfeldig at hun ble plukket ut til å bli kaptein i 2015. Da etterfulgte hun Karoline Dyhre Breivang, som hadde 305 landskamper og var en bauta.

– Det var et ærefullt oppdrag. Jeg kjente på det. Og så var det en enorm tillitserklæring, forklarer Norges-sjefen.

Hun fikk ikke noe kapteinsbind, for det er for lengst over og ut. Men hun fikk en rolle.

For landslagstrener Thorir Hergeirsson og de andre i trenerteamet var det et naturlig valg. De så en spiller som hadde egenskapene som trengs i et landslag, det å gå foran, men også være der for medspillerne.

– Hun har vokst i lederrollen de siste årene og blitt enda tydeligere, sier Hergeirsson.

Islendingen har med henne en venstre hånd inn i mannskapet, en som er perfekt for oppgaven. Hennes autoritet merkes, også for TV-seere under en timeout.

Har sine særegenheter

Men hvem er egentlig Stine Bredal Oftedal fra Nittedal i privaten, når hun ikke er på banen og hestehalen vipper opp og ned?

Selv bruker hun ord som vinglepetter og konfliktsky.

Hun er ikke bare en av verdens beste håndballspillere, noe som er bevist i utallige store opptredener på banen, enten det er hos det ungarske topplaget Györ, i Champions League eller på landslaget.

Turboen har noen særegenheter hun ikke er så glad for. Den 169 cm høye utøveren går gjerne i taklinger med motspillere som veier 20 kg mer, men hun er redd for duer. De er ekle og uforutsigbare. Derfor pleier hun å løpe hvis hun ser dem.

Banemesteren

Bredal Oftedal har stått frem som landslagets gigant i VM, før det sa stopp mot Spania. I forrige verdensmesterskap ble hun kåret til mesterskapets mest verdifulle spiller. Det var siste gang Norge møtte og slo Russland med 17 (!) mål. Kapteinen sørget for åtte.

– Omtenksom, åpen, ærlig, medmenneskelig og varm er ord lagvenninnene bruker om henne. De beundrer sjefen på og utenfor banen.

Landslagstreneren fyller på, og beskriver henne som «en kontrings- og angrepspiller av rang, ekstremt rask, har temposkifte som få, samtidig som hun har et håndballhode, overblikk og er flink til å sette andre i gode posisjoner. Hun er i fantastisk utvikling som kaptein».

Allerede som ung var hun en ledertype. Nittedølen likte å føre an, enten det var på skolen eller i håndballen. Tidlig visste hun hva hun ville bli – håndballspiller.

Det var naturlig å drømme stort for den fotrappe bakspilleren som dunket inn mål etter mål. Hun var av samme 1991-årgang som Nora Mørk. De var rivaler på hvert sitt klubblag, men kom tidlig inn på yngre landslag. Der ble de venner.

Allerede i junior-EM i 2010, da Norge tok gull, ble Bredal Oftedal valgt ut på All star-laget, akkurat som Sanna Solberg. Det var gjevt, men en slik kåringen kom senere aldri så høyt som det å vinne en tittel.

Den lange veien mot toppen

Utøveren brukte fire år på å etablere seg på landslaget, for hun fikk sjansen allerede i 2010. Men først under EM i 2014 sa det pang. Bredal Oftedal fikk sitt store gjennombrudd. Derfor er nettopp det mesterskapet det mest minneverdige øyeblikket fra håndballbanen.

– EM i Ungarn ble veldig stort. Den gangen var det mange av de etablerte stjernene som hadde lagt opp, og det var noen spørsmål rundt troppen. Likevel tok vi gull.

Hun tar gjerne også med øyeblikket da hun var med på å vinne Champions League det første året i ungarske Györ. Bakspilleren visste jo at hun kom til en god klubb, men likevel gjorde det noe med henne å ta den tittelen. Valget om å forflytte seg fra franske Issy Paris etter fire år, føltes riktig.

– Jeg har vært heldig med de avgjørelsene jeg har tatt i livet, og har aldri angret.

Motgangen i starten på landslagskarrieren ble brukt til å bygge seg videre opp. Derfor kan hun sette seg inn hvordan de har det, de som under dette VM har fått minimalt med spilletid.

Siden hun selv er et eksempel på at tålmodighet lønner seg, er hun rett person til å prate litt ekstra med nykommerne. Da forteller hun hvor motivert hun selv ble av fremgang i hverdagen, i klubbhåndballen.

Hun satte seg delmål som å lære noe mer på hver eneste treningsøkt, få til noen detaljer, og så prøve det ut i kamp.

Og så er det noe hun hater

Perfekt, alltid godt forberedt, ansvarsfull, ikke noe tull, en typisk flink pike. Jo da, Bredal Oftedal har hørt det, og mye stemmer.

Men hun vil ikke være noe glansbilde.

– Jeg er konfliktsky, sier playmakeren, som i utgangspunktet hater å måtte ta avgjørelser som går ut over noen, eller at noen blir lei seg.

Men det må hun en sjelden gang. For selv på et landslag, der alle ønsker å vinne noe stort, kan det hende at det er uenighet eller forskjellige syn på saker og ting. Da må kapteinen trå til.

Det å være omtenksom har hun ingen problemer med. Det ligger i henne. Når det kommer til å være streng og autoritær, har hun måtte skyve vekk lysten til å gjemme seg.

– Jeg har lært meg til å slå ned på ting hvis det er nødvendig.

Hun sier som et haleheng, med litt svakere stemme:

– Men jeg liker det ikke.

Beskjedenhet på banen er ingen dyd

På banen har hun selv måttet ta imot råd, som å være litt mer ego og tenke mer på seg selv. Derfor er hun blitt en spiller som kan dra lasset, men ikke alene. Hun verdsetter medspillerne, roser dem og kommer med veiledende ord.

– Jeg er en vinglepetter, kommer det fra spilleren som gjerne byr på flere av sine «verste sider».

– Jeg tenker veldig mye og kan være ubesluttsom. Jeg er analytisk og bruker tid til å komme til et svar.

– Hva er det folk antar eller misforstår om deg?

– De vet ikke at jeg til tider kan være god til å skjule en viss irritasjon, ikke nødvendigvis på banen. Men jeg kjenner på ting jeg også, legger hun til.

– Hva liker du med deg selv og hva liker du ikke?

– Jeg liker at jeg relativt god på å se ting fra flere sider. Det jeg ikke liker er at jeg lett kan få dårlig samvittighet for noe og gi meg selv skylden.

Med familien i ryggen

Norge-sjefen er stolt over å ha blitt den håndballspilleren hun i tidlig alder håpet å bli: Proff, en som har god mestringsfølelse, som aldri har tenkt at ikke jenter/kvinner skal få til ting. Troen på seg selv har hun med hjemmefra, og den solide støtten fra familien, som er svært håndballinteressert.

Sander Sagosen, spilleren som ble kåret til verdens beste i fjor, er svoger. Han er sammen med søster Hanna, som meldte at hun ga seg som spiller i Danmark for få måneder siden.

– Jeg har lært mye av Sander, som har en urokkelig selvtillit. Han er god på å komme seg videre fra ting. Og han har sendt meg meldinger, også etter Spania-kampen, bare med godord. Han sier et tap er sånn som skjer, sier hun.

Så var det broren da, som også spiller håndball, moren som fortsatt er håndballtrener i lokalklubben Nit-Hak og faren som er den eldste datterens agent.

Rune Dahmke har sklidd naturlig inn i denne familien.

Møter sin gamle trener

For alle i gjengen på landslaget er det ikke vanskelig å svare på spørsmålet hvem som er VM-gjengens mest forelskede spiller. Bredal Oftedal må dele førsteplassen med Marta Tomac.

Før julefeiring med familien i Nittedal, har hun en jobb å gjøre. Kampen mot Russland blir tøff.

Der møter Bredal Oftedal Russlands landslagstrener Ambros Martín, som i sin tid hentet henne til Györ. Han er også klubbtrener i Rostov Don.

– Han er en smarting. Da må vi bare være smartere, ler Stine Bredal Oftedal.

Hun har våknet og virker piggere etter intervjuer på løpende bånd med norske medier.

Dert er som om hun er blitt mer opplagt og ivrig etter å komme i gang med forberedelsene.

Medspillerne gir henne klapp på skulderen på vei mot hotellrommet.