Hun gråter av både glede og sorg. Isabelle Pedersen tror følelsesutbruddene er en fordel i VM.

– Å være et emosjonelt menneske kan også ha sine fordeler, sier Isabelle Pedersen.

– Skal jeg bare stå sånn, eller skal jeg se inn i kameraet?

Isabelle Pedersen står på Aker brygge, mens fotografen knipser i vei. Hun har fått beskjed om å se litt alvorlig ut. Så bryter hun ut i latter.

Noen få sekunder tok det før smilet var umulig å skjule. Det har alltid vært enkelt å se hvordan hekkeløperen fra Bergen har det. Det synes når hun er i ekstase, det synes når hun er knust. I dag er hun nærmest det første.

Isabelle Pedersen er en idrettsutøver hvor følelsene florerer. På godt og vondt.

Kontrastenes år

Vi skrur klokken halvannet år tilbake i tid. Vi er i januar 2016. Det er et halvt år til OL i Rio. For Pedersen er lekene i Brasil ikke bare sesongens store mål, men kanskje karrièrens viktigste mesterskap. London-OL fire år tidligere ble fulgt fra sofaen hjemme. Da hadde hun et brudd i foten.

Men i januar blir 25-åringen syk. Hun fikk nyrebekkenbetennelse, en alvorlig og sjelden urinveisinfeksjon.

– Det var ting jeg ikke turte å si. Jeg hadde smerter i bekkenet, hoften, nyrene og opp til magen frem til mai. Jeg hadde enorme smerter. Uansett hva jeg gjorde på trening, lurte kroppen på hva jeg drev med. Jeg skulle i utgangspunktet ikke trent på halvannen til to måneder, men vi tok utgangspunkt i at det var en blærebetennelse og kjørte på etter tre uker. Systemet var totalt overkjørt, forklarer Pedersen.

Hun kvalifiserte seg i utgangspunktet ikke til OL i løpet av sesongen. Da den siste muligheten til å kvalifisere seg under EM i Amsterdam gikk i vasken, var det en gråtkvalt Pedersen som ble intervjuet av NRK.

– Jeg er bare enormt skuffet, og kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe på det beste, sa hun til NRK.

Det beste skjedde. Hun ble likevel tatt ut til OL. Plutselig var tårene snudd til glede. Plutselig var piningen gjennom våren verdt det.

– Hadde det vært hvilken som helst annen sesong så hadde jeg sagt at vi tok ferie. Jeg måtte hvile. Men i en OL-sesong så var det bare å bite tennene sammen. Medlidenhetstoget hadde gått, smiler hun.

Trengte nye erfaringer

Vi setter oss på en restaurant på Aker brygge. Pedersen ler, smiler og forteller åpenhjertig. Men når vi fortsetter praten om 2016-sesongen får hun også et alvorlig uttrykk.

– Innimellom er livet svart/hvitt. Det er ikke alltid så fargerikt som veggen bak der, sier hun og peker på en gedigen vegg fylt med fargerik kunst.

På den tiden bodde friidrettsutøveren i USA. Hun hadde flyttet dit for å søke nye utfordringer. Det var ny by, ny treningshverdag og ny trener. I starten gikk det bra, men etter hvert var det noe som manglet.

– Jeg kjente det ble så langt unna. Hele min primærgruppe, venner, familie og kjæreste ble så langt unna. Når alle mine nærmeste var ti tidssoner unna, da merket jeg at det ble litt ensomt, forklarer hun.

– Angrer du på at du dro?

– Nei. Jeg trengte den erfaringen. I tillegg var det medisinske støtteapparatet der borte bra, de rensket godt opp i kroppen. Jeg fikk en bedre forståelse for min egen kropp og hvordan den fungerte. Det at jeg gjorde den turen der var veldig bra. Jeg måtte ha ny input.

– Men du dro hjem etter et år?

– Det var verdt det. Hvis du skal gå rundt og angre på alle valg som ikke gikk helt etter planen, så har du et kjipt liv. Jeg bare fant ut hva som ikke fungerte. Tingene fungerte der borte, men det var et par ting jeg fant ut at kunne være like bra hjemme. Jeg trenger å ha gode mennesker rundt meg om jeg skal ha det bra med meg selv.

– Kan også ha sine fordeler

De som har fulgt med på friidrett de siste årene, har sannsynligvis også sett hvilket følelsesmenneske Pedersen er. Hun har grått av glede og grått av sorg. For noen virker det kanskje slitsomt, men Pedersen selv tror det er en styrke.

– Det at jeg har mye følelser kan bli sett på to måter. Folk kan tenke at det er negativt fordi de tror at jeg har så mye i hodet. Men for meg gjør det at når det virkelig gjelder, når jeg må, så presterer jeg fordi alle de følelsene blir samlet inn i ett løp. Jeg gjorde det i Beijing. Jeg gjorde det i Rio, jeg gjorde det på Bislett i år, sier Pedersen.

Hun anslår at 70–80 prosent av hekkeløp dreier seg om mentale egenskaper. Den siste tiden har hun blant annet jobbet med å tørre mer. Blant annet må hun tørre å løpe med maksimal hastighet inn mot en hekk.

For å takle den mentale sperren, har hun trent med amerikanske Christina Manning etter at hun kom hjem fra USA. Hun er blant favorittene til å ta seg til VM-finale i London.

– Du må stenge stemmene i hodet ute. Du kan ikke være redd for hekkene, du må satse alt du har, som «ei flaggermus ut av helvete», mot hekkene. Fryktløst, sa Manning til NRK tidligere denne sesongen.

– Refleksene dine vil at du skal beskytte deg selv for å overleve. Det har aldri vært naturlig å løpe alt du kan mot en gjenstand. Hjernen din får helt panikk og tror du kommer til å skade deg. Det er det vi trener på, å normalisere noe som går så fort, sier Pedersen.

Sparringen med den amerikanske hekkeløperen har gjort godt for Pedersen. Det syns også treneren hennes, Charles Ryan.

– Når det gjelder fryktløshet og mental innstilling, er de veldig, veldig like. Det er årsaken til at de er så gode treningspartnere, sier han til statskanalen.

Marginene i toppidrett er ørsmå. Det gjelder i aller høyeste grad også på 100 meter hekk. Hun har etter hvert innsett at det første tidelet av et løp i stor grad avgjør sluttiden hennes. Da handler det om å bruke følelsene rett i tiendedelen etter at starten går.

– Det å være et emosjonelt menneske kan også ha sine fordeler. Det har aldri vært noe problem å bruke følelsene riktig. Når det først samles nok energi der, så er det energi som kan brukes til noe positivt.

– Masse i hodet som skal på plass

Årets sesong har, som karrièren ellers også har virket å være, vært en berg-og-dalbane. På Bislett Games i juni satte hun ny personlig rekord med 12,75.

– Jeg vet at hvis jeg gjør et Bislett-løp igjen i en semifinale, så skal jeg være i en VM-finale. Det er fullt realistisk hvis jeg gjør de tingene jeg skal. Og det må jeg gjøre. Jeg kommer til å være vanvittig skuffet hvis jeg ikke gjør det jeg skal.

I generalprøven til VM gjorde hun ikke det hun skulle. Da løp hun et av sesongens dårligste løp og ble klokket inn på 13,03.

Når Pedersen setter føttene i startblokkene neste uke, handler det derfor å kanalisere alle følelsene, alle oppturene og nedturene, inn i det første tidelet av løpet.

– I de siste løpene har det vært tydelig at en dårlig start gjør at jeg ikke får samme fart mot slutten av løpet. Da må vi bare fikse starten da, så går slutten som vi vil den skal gå, smiler Pedersen.

Pedersen tørker hendene etter middagen. En hel pizza har gått ned i løpet av intervjuet.

– Du vil kanskje ikke ta meg i hendene nå, jeg er så fettete på fingrene, unnskylder hun seg med et smil om munnen.

Samtidig vet hun at dagene før VM kommer til å handle om tøffere mentale prøvelser enn et intervju med Aftenposten.

– Det er masse i hodet som skal på plass. Men er du god nok, så er du til stede. Noen ganger er det tøffere enn andre ganger. Men er du til stede, så kan alt skje.

Isabelle Pedersen er en idrettsutøver hvor følelsene florerer. På godt og vondt.