Sport

Lund Svindal overbevist om at han kjører VM: - Jeg er villig til å tøye strikken litt til

Aksel Lund Svindal (33) er på vei tilbake fra sin tredje alvorlige skade og er overbevist om at han kjører VM i februar.

KAMPKLAR: Aksel Lund Svindal forklarer hvordan kneskaden oppsto under fallet i Kitzbühel i januar. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

  • Erlend Nesje
    Erlend Nesje
    Journalist

- Får vi seg deg i VM i vinter?

- Ja, dere gjør det!

Torsdag morgen reiser alpinkongen til Chile sammen med landslagskompisene.

Etter fem uker på snø er 33-åringen nærmere et svar på når han er tilbake for 100 prosent. Og om han kan rekke fartsrennene i Lake Louise siste helgen i november.

For veien tilbake etter korsbåndsskaden han pådro seg i Kitzbühel sist vinter, har vært kronglete.

Som NRK meldte sist helg: Aksel Lund Svindal holdt skadeomfanget skjult i et halvt år. I tillegg til korsbåndskaden hadde menisken løsnet. Og enda verre: En bruskskade gjorde rehabiliteringsperioden mer komplisert.

— Når korsbåndet ryker går kneet i en posisjon det ikke skal være i. Hvis jeg sklir på gulvet her behøver det ikke å være så ille. Men jo mer energi det er, jo verre blir det. Det er som å få noe ut av ledd. Det blir røsket ut, og da er sannsynligheten for følgeskader større. For min del var det menisken som ligger mellom som løsnet. Pluss at det drar av et bein. Brusken er ... det blir aldri så bra som før. Det handler om at det skal bli så bra som mulig, utdyper Lund Svindal overfor Aftenposten.

Optimistisk og kampklar

Vi møtte ham på Toppidrettssenteret før avreise til Chile. Skadeomfanget var langt verre enn først antatt. Omgivelsene frykter at det i verste fall kan være karrièretruende.

Selv er Lund Svindal meget optimistisk. Og kampklar. Selv om han nå kjemper blod, svette og tårer for å komme tilbake fra sin tredje alvorlige skade.

- Hva gjenstår før du er der du skal være?

— Et korsbånd trenger ni måneder før man kan si at det er perfekt. Det gjenstår to måneder før jeg er der. Og på de to månedene håper jeg brusken kommer dithen at den ikke gir smerter, at den er så hard at den ikke ødelegger seg. Det er derfor jeg ikke løper. Jeg vil spare knærne til det jeg trenger dem til, og det er å stå på ski. Derfor er det blitt mye sykling.

- Mange lurer på om du kan være ferdig. Får vi se deg i VM i St. Moritz i februar?

— Ja, vi gjør det! Nå er jeg litt mer offensiv enn en ortoped ville vært. Men jeg tror dette kommer til å fungere. Det kan bli litt trøblete av og til, men det kommer til å fungere.

MØTTE PRESSEN: Aksel Lund Svindal og Dr. Christian Fink under en pressekonferanse på Privatklinik Hochrum i Innsbruck, der nordmannen to dager tidligere ble operert etter å ha røket fremre korsbånd under et fall i utforrennet i Kitzbühel. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB SCANPIX

Tre alvorlige skader

Under pressekonferansen i Østerrike i slutten av januar fortalte ikke alpinisten hele sannheten om skaden. Legene ville ikke gi noen garantier. De ba 33-åringen om ikke å snakke høyt om det, at han på den måten ville få arbeidsro de neste seks-syv månedene, at han slapp å svare på spørsmål om karrièren var truet hver eneste uke.

— Hva er prosentsjansen for at du kjører Kitzbühel-utforen og VM?

— Ting er aldri 100 prosent. Jeg er ikke noen prosentkar. Det er et sånn fotballspråk. Jeg svarer at jeg gir meg selv en veldig god sjanse. Jeg er veldig optimistisk. Men det er ikke noen garanti.

Han skadet seg stygt under utfortrening i Beaver Creek i 2007 og mistet en hel sesong. I oktober 2014 røk venstre akilles under barmarkstrening i Sölden. Og i januar i år gikk det galt igjen under Kitzbühel-utforen.

- Dette blir forhåpentligvis ditt tredje comeback. Tåler du ett til?

— Det er selvfølgelig et spørsmål som folk liker å stille. Det vet jeg ikke. Noen spurte om det etter akillesskaden, det ble antydet at jeg ikke tålte flere. Men, jeg tror det kan gå én gang til. Nå har jeg hatt to på to år og jeg håper ikke det blir tre på tre år. Det hadde vært noe dritt. Spørsmålet er jo også hva det eventuelt er.

- Hva risikerer du ved dette?

— Jeg risikerer noe av helsen for livet etter. Men den rehabiliteringen jeg har vært gjennom nå, som har vært ideell for å komme tilbake til idretten, den er også ideell for å komme tilbake for å fungere normalt i livet. Men det å reise tilbake til Kitzbühel er ikke en ideell rehabilitering for alt det som skal skje etterpå ... Det er der "helsen går", når du skal begynne å konkurrere igjen, å ta risiko. Men det er jeg villig til å gjøre. For det er ganske fett. Jeg er villig til å tøye strikken litt til.

FALT STYGT: Aksel Lund Svindal klarte å stå oppreist etter fallet i Kitzbühel. Så ble han sendt til sykehus i helikopter. Foto: DOMINIC EBENBICHLER, REUTERS

Må terpe detaljer

I Chile kommer han til å trene separat fra de andre norske fartskjørerne de to første ukene. De andre vil kjøre fort og på tid med én gang, mens Lund Svindal skal gjøre "de kjedelige tingene", som å terpe på små tekniske detaljer.

— Jeg må vinkle det til noe positivt. Det er ingen som forventer at jeg skal kjøre fortest i verden med én gang. Nå skal jeg gjøre de enkle tingene, det blir som å være tilbake på barneskolen. Jeg skal begynne der, jeg skal teste meg litt, så øke belastningen, og så ser jeg hvordan kneet reagerer. Hvis kneet hovner opp må jeg ta en pause en dag. Jeg skal touche grensene og se hvor de er.

- Fartsrennene i Lake Louise er målet. Når vet du om du er klar for det?

— Jeg tipper at jeg vet i midten av november. Men hvis det går til h ... vet jeg det lenge før det. Men jeg håper jo ikke det!

- Du fyller 34 år i desember, du har vunnet alt som vinnes kan, hva er det som driver deg?

— Jeg synes det er utrolig gøy og så er jeg heldig som får være sammen med så mange bra folk. Det å reise sammen med laget. Nå reiser vi til Chile sammen. Jeg synes det er like kult som å reise på verdenscuprenn og VM. Det er fett! Vi er en j ... bra gjeng som reiser sammen. Når vi kjører for eksempel VM så er det én runde og så er du ferdig. Det er kult å vinne. Men når vi er i Chile kjører vi 10 runder om dagen. Og vi bruker ikke så mye tid på pressekonferanser og seremonier og alt det rundt. Vi kjører på ski sammen, vi spiser lunsj og middag sammen, mens det under konkurranse er armer og bein hele dagen. Og så ser vi kanskje hverandre til middagen kl. 19. - Det høres ut som du ikke er klar for å gi slipp på livet som idrettsutøver?

— Nei, ikke helt ennå. Samtidig er jeg veldig avslappet til det. Når jeg er ferdig så er jeg ferdig. Jeg er jo heldig som har fått drevet på med dette i mange år.

- Er du mentalt innstilt på at det nærmer seg slutten?

— Nei, egentlig ikke. I det du har det, så ser du mot slutten. Jeg gjør ikke det enda. Skjer det, så skjer det.

- Det er bare halvannet år til OL?

— Planen er å være med der. Men jeg ser ikke dit. Akkurat nå ser jeg på det som er mye nærmere i tid. OL er fett, det, men levebrødet er det vi driver med hele sesongen. Jeg synes det er såpass rått at jeg ikke må ha et OL for å beholde motivasjonen.

- Hvordan beholder du sulten?

— Jeg tror sult og glede går hånd i hånd. Ting som er gøy vil du pushe til det ekstreme hver dag. Det er mye kulere å vinne et renn hvis du vet du har kjørt helt rått.

- Har du kjørt ditt råeste skirenn?

— Det er et godt spørsmål. Jeg håper ikke jo ikke det, men det kan hende. Hvis jeg skal trekke frem det råeste skirennet jeg husker, så var det Beaver Creek i fjor. Da jeg vant og Kjetil ble nummer to. Da var det 10 minus, blå himmel, helt vindstille, perfekte forhold, sinnssykt fet løype, høy hastighet. Det var ganske vilt, men det var så gode forhold at det var helt greit. Jeg var syv tiendedeler foran Kjetil og han var syv tiendedeler foran nestemann igjen. Det var en perfekt dag.

Les mer om

  1. Alpint