Armstrong måtte overtales

Ingen sykkelrytter gjennom tidene har fått mer oppmerksomhet enn Lance Armstrong, og det på grunn av en vill idé som sportsdirektøren hans fikk.

Sportsdirektør Johan Bruyneel (bak rattet) måtte overtale Lance Armstrong til å gå for å vinne Tour de France for ti år siden. Siden den gang har det det blitt syv triumfer før Armstrong la opp i 2005. I år er de to tilbake.

Året var 1998, og den da 34 år gamle belgieren Johan Bruyneel hadde gitt seg som profesjonell sykkelrytter. To etappeseire i Tour de France var høydepunktet for en rytter med det han selv beskriver som et begrenset talent. Han var i villrede med hva han skal satse på, men helt fra det blå kom det perfekte jobbtilbudet. Amerikaneren Lance Armstrong, som han bare kjente såvidt, ville ha ham som sportsdirektør for US Postal. Det var starten på en av idrettens største suksesshistorier.

I boken We might as well win forteller Bruyneel om sitt forhold til mannen som så langt står med syv seire i Tour de France – og som er tilbake fire år etter at han sist klatret til topps på podiet i Paris.

Lance Armstrong var for alvor på vei tilbake til sykkelsporten etter sin nærkamp med døden. Han hadde beseiret kreft i testikler, hjerne og lunger. Verdensmesteren fra Oslos glatte gater i 1993 ble sett på som en endagsrytter med muligheter i klassikerne. Men mot slutten av året tok han en uventet fjerdeplass sammenlagt i Spania Rundt. Der ble kimen til ideen født hos Bruyneel, som da var kommentator for Eurosport.

Etapper?

Etter at han hadde akseptert jobben, fortalte han Armstrong at han ville bruke alle kreftene på Tour de France. Ganske enkelt fordi det er det største innen sykkelsporten.

–Okay. Hvilke etapper. Jeg kan sikkert vinne et par, svarte Armstrong.

–Niks. Jeg vil se deg på podiet i Paris. Jeg har lyst til å vinne hele greia, repliserte Bruyneel, og la ikke skjul på at det også var en personlig ambisjon.

Det tok en stund før han fikk overbevist Armstrong.

–Jeg pepret ham med mail og telefoner der jeg hele tiden poengterte målet for 1999-sesongen, forteller han i boken.

Etter hvert begynte Armstrong å tro, han også. Og som sykkelrytteren senere har fortalt: –Jeg hadde ikke så mye å tape.

Ensporet.

Etterpå handlet alt for de to – og stort sett hele US Postal-laget – om å forberede seg til å vinne Tour de France.

Mens alle andre lag stilte godt rustet under en lang sesong for å synliggjøre sponsoren mest mulig, prøvesyklet Armstrong med Bruyneel bak i bilen de viktigste Tour-etappene gang på gang. Fryktelig kjedelig selvsagt, og allerede første året holdt amerikaneren på å gi opp.

–Vi er kommet for langt inn i sesongen til å snu nå, men neste år skal jeg konsentrere meg om klassikerne, fortalte han Bruyneel.

Men det ble som sportsdirektøren ønsket, det ble alltid det.

Norske Steffen Kjærgaard var med på Armstrongs vinnerlag to ganger, og forteller at det aldri var noen tvil om hvem som var sjefen.

God leder.

–Det er blitt fremstilt som om det var Armstrong, men det var helt feil. De hadde kanskje sine diskusjoner på tomannshånd, men Bruyneel, som var en veldig god ledertype, tok avgjørelsene, forteller den nåværende sportssjefen i Norges Cykleforbund.

Lance Armstrong starter forordet til We might as well win med å skrive at han ikke ville ha vunnet Tour de France uten Bruyneel. Ikke én gang, for ikke å snakke om syv.

–Et taktisk geni som alltid var til stede for meg, skryter amerikaneren.

Som i 2000 da de skulle teste løypa opp til Hautacam, en vond og lang stigning i Pyreneene. I et forferdelig vær med sludd og snø prøvde de å finne det eksakte stedet å starte et angrep på. Armstrong foran og Bruyneel bak og på siden med hodet ut av bilruten. Da de etter flere timers slit endelig hadde kommet til toppen, snudde Armstrong seg til sportsdirektøren og sa: «Det er noe feil. Jeg forsto ikke denne klatringen. Den er ikke min venn. Kan vi ta den på nytt?»

Det gjorde de selvsagt, og nettopp disse forberedelsene er nok én av de viktigste forklaringene på suksessen. Samtidig som Bruyneel rekrutterte ryttere som kunne blitt utfordrere, men som nøyde seg med å falle ett steg ned på rangstigen og gjøre grovarbeidet.

Ny kaptein.

I år er forutsetningene litt annerledes. Et kragebensbrudd i slutten av mars forpurret mye av forberedelsene som skulle vært gjort på de vanskeligste Tour-etappene. Dessuten har laget Astana nå en annen kaptein – i hvert fall offisielt. Når Bruyneel i morgen møter pressen i Monaco, har han med seg Alberto Contador, vinneren av Tour de France for to år siden. Et smart trekk for å forsøke å overbevise alle om at det ikke er tvil innad om hvem det skal kjøres for fra start.

Bruyneels smartness kommer også frem i boken når han forteller om hvordan han bevisst nektet å la Armstrong vinne etapper hvor han kunne fløyet fra konkurrentene. Da franske aviser brukte overskrifter som «Umenneskelig» og «Fra en annen verden», med halvveis skjulte hentydninger til doping, ville direktøren ha fokuset over på andre. Han visste det ville komme etapper senere hvor Armstrong kunne avgjøre.

Dopingspekulasjonene har forfulgt verdens mest dopingtestede idrettsmann, og mange har spurt hva han er på?

–Jeg er på sykkelen – seks, syv timer hver dag, svarte Armstrong på en av Nike-reklamene sine.

Nå er han der igjen!

Les også: