Jakobs metode

Han skjelver, fryser og kjenner på de kraftige hjerteslagene.

Pusten er tung og pulsen høy.

Men det er normalt foran store løp. Han skal være nervøs, for på en uforklarlig måte skaper usikkerheten og redselen en prosess som til slutt ender i trygghet.

Jakob Ingebrigtsen enser såvidt de 12 konkurrentene på stolene ved siden av seg i callroom, løpernes venterom.

Så går han gjennom de faste rutinene foran løp.

Tar på heldrakten. Fester startnummeret. Knyter lissene på piggskoene.

«Gå ut hardt, men ikke for hardt», hvisker 20-åringen til seg selv.

Minutter senere smeller startskuddet på herrenes 1500-meter i Tokyo-OL.

Resten er vakker friidrettshistorie.

3.28,32 er gulltiden som sikret evig heltestatus for løperfenomenet fra Sandnes, men som ikke endret noe i hans eget liv.

Vinner i godt selskap

– Det har vært noen runder her, ja, nikker Ingebrigtsen og skuer ut over et Sandnes stadion badet i sol.

131 dager etter bragden på friidrettsstadion i Tokyo, møter Ingebrigtsen oss for å motta Aftenpostens gullmedalje.

Han har googlet seg frem til tidligere vinnere og synes det er stas å være i samme selskap som Erling Braut Haaland, Magnus Carlsen, Ada Hegerberg og Petter Northug, for å nevne noen.

– Sånne kåringer, det kan jo ikke være lett. Hvordan rangere idretter opp mot hverandre? Det er så mange gode prestasjoner, men jeg synes det er veldig stas å vinne, smiler han.

I år var ikke juryen i tvil om hvem som skulle vinne. For et OL-gull på kongedistansen 1500 meter, attpåtil med en kanontid, er en av de største prestasjonene i norsk idretts svært omfattende historie.

Så se glad Jakob Ingebrigtsen er etter å ha løpt i mål på 3.28,32.

En stolt 20-åring med gullmedaljen på 1500 meter.

Pappa Gjert var rørt da sønnen vant OL-gull.

Ser hele tiden fremover

En skulle jo tro at et slik øyeblikk ville forandre livet til en 21 år gammel gutt fra Sandnes.

Men det eneste som er unormalt med Jakob Ingebrigtsen, er at han virker så forbausende normal.

– Har du klart å fordøye det du har vært gjennom?

– Ja, det vil jeg si. Ihvertfall så mye som det er mulig. Det er vanskelig, og jeg vet ikke hvor mye man trenger å fordøye. Det er jo veldig gøy for idrettsutøvere å få til store ting. Men litt av grunnen til at en har havnet i den posisjonen, er ved å legge det man har gjort bak seg og heller se fremover.

– Hvordan motiverer du deg til veien videre når du allerede har vunnet det største?

– Det med motivasjon er i utgangspunktet enkelt, men likevel en komplisert sak. Jeg har lenge jobbet mot det å vinne OL, som på en måte har vært hovedfokus. Man har selvfølgelig delmål på veien, men det endrer seg ganske mye når man har fått det til.

– Snakker du med pappa Gjert eller rådfører du deg med andre om motivasjon?

– Nei, jeg snakker ikke så mye med andre.

VM-gull og verdensrekord

Det som motiverer Jakob Ingebrigtsen på kort sikt er VM-gull i Eugene i juli, og så ønsker han å slette verdensrekorden på 1500 meter før karrieren er over. På lang sikt er det snakk om å løpe lengre distanser.

– Det skal fortsatt litt til før jeg er helt fornøyd. For min del er det lett å motivere seg videre, men man får jo en liten støkk i seg når en vinner OL.

– En støkk?

– Ja, på en måte. Den beste måten jeg kan si det på er at det er såpass stort, det er en så stor ting som gjør at du endrer perspektiv.

– Hvordan endrer det perspektivet?

– Det er vanskelig å sette ord på, men det å vinne OL påvirker alt. Når det har vært hovedmålet, og så er man ferdig med det målet, kan man ikke bare se seg ferdig med sesongen og si: «Ja, neste år skal jeg jobbe mot OL». De har jeg gjort i 10–15 år, derfor endrer det seg nå. Samtidig er det en del ting jeg synes er gøy i tillegg til det å vinne mesterskap og slå rekorder: Det er å se egen utvikling.

Når toppen i 2025

I et intervju med oss i oktober i fjor, sa Ingebrigtsen at han ville nå toppen av karrieren i 2025.

Han står fortsatt for den spådommen. Og det kan bare bety én ting, 21-åringen har mye fint foran seg de neste sesongene.

– Utvikling trenger ikke nødvendigvis bety å forbedre seg ett sekund i året. Fremgang trenger ikke å være mer enn bittelitt. På trening har jeg ikke løpt så mye fortere de siste tre årene, fordi det er en stor belastning. Jeg tror at jeg kan løpe fortere på trening, men det er ikke noe poeng fordi det er en for stor risiko. Med utvikling det neste året vil jeg være fornøyd med å perse.

– Det er to sekunder og 32 hundredeler fra din pers til verdensrekorden på 1500 meter.

– Det er ekstremt mye. Det er ikke så langt ned fra 3.30 til 3.28, sier folk som har ganske god peiling. Men det er ganske mye. Det er ekstremt mange som har løpt under 3.31, men ikke mange under 3.29.

– Er det noen utenfor friidrettsmiljøet du ser opp til eller henter inspirasjon fra?

– Ikke noen jeg kommer på ... Men jeg er veldig glad i idrett, jeg følger med. Jeg henter mye inspirasjon fra gode prestasjoner. Det er noen karakterer som skiller seg ut med ekstreme holdninger knyttet til det å prestere.

– Hvem tenker du på?

– For eksempel Max Verstappen i Formel 1. Jeg tåler ikke trynet på mannen. Men han har en indre driv og holdning til det å konkurrere som er helt ekstrem. Jeg tror det er hovedgrunnen til at han vant VM nå, og bare det. Det er en ganske syk ting. Det er enkelt, men veldig brutalt.

– Kan du kjenne deg igjen i det?

– Ja, men så er det å kunne holde på det. De fleste har kankje vært innom det, men det er ganske vanskelig å ha et jag selv når du vinner det som er mulig å vinne. Det er vanskelig å holde jaget videre.

Mindre syk enn tidligere

Ingebrigtsen hevder at ingenting i livet er forandret etter OL-gullet. Den største forandringen kom da han og kjæresten skaffet hunden Maximus rett før pandemien traff verden.

Den lille familien går turer i naturen sammen, men ellers holder OL-vinneren seg mye hjemme.

– Jeg er like isolert nå som jeg var før pandemien. Jeg merker at jeg er mer frisk, folk tar mer hensyn. Det var et ganske stort problem frem til 2019. På skolen var det ingen som tok hensyn, som gjorde at jeg fikk trening og konkurranser ødelagt. Sånn sett er det en fint med mer avstand. Men vi heier selvfølgelig ikke på det som skjer nå.

Han vurderer å doble i VM i Eugene, med både 1500 og 5000 meter, dersom programmet tillater det.

Og selv om Ingebrigtsen senest i sommer viste at han er ypperste verdensklasse også på 5000 meter, etterlater han ingen tvil om hvilken distanse han prioriterer også de neste årene.

– Så lenge jeg greier å vinne, er 1500 meter distansen jeg trives best med å løpe. Det er en veldig fin arbeidstid, det er en veldig fin lengde. Og så er det ekstrem prestisje knyttet til den øvelsen. Medaljer og rekorder på 1500 meter henger veldig høyt.

– Men på lengre sikt?

– Når jeg blir gammel og treig, må jeg tenke på noe annet. Gjert ønsker at vi skal løpe 5000 og opp, trolig fordi det handler mer om treningen som legges ned. På 1500 er det mer opp til utøverne, en kan gjøre langt flere feil i feltene der. Mens på 5000 og 10.000 er det ikke så mange feil jeg kan gjøre, der er det mer Gjert som trener som kan gjøre feil. Derfor er nok det mer prestisje for Gjert. Samtidig er det ikke så intenst, det er bedre for dem som ser på: Da blir de ikke så redde.

– I OL 2028 er du 27 år, kan det være mulig å doble med OL-gull både på 5000 og 10.000?

– Ja, absolutt. Det er noe jeg tenker på. De største løperne i historien greide å doble og blir husket i lang tid. Det hadde vært gøy, men ikke nødvendigvis på bekostning av et gull på 1500 meter.

Uenige om trening før OL

I boken «Gjerts metode» forteller pappa og trener Gjert at Jakob utfordret ham på treningsmetodene før OL. Gjert ønsket en såkalt superkompensasjon, som kort fortalt betyr å bryte ned kroppen gjennom hard trening over en periode, for så å hvile seg til et nivå som gjør at kroppen er sterkere enn før den harde treningen.

– Ja, nå skal kanskje ikke jeg si noe annet ..., nøler Jakob.

– Men ... vi har en ganske fin dynamikk fordi han ikke har vært løper selv. Derfor tror han veldig på noe. Og i hans filosofi er det sånn det fungerer. Men for oss som faktisk har løpt og trent, og vært gjennom topper og bunner i trening og konkurranser, vet hvordan følelsen skal være og hvilke trening som gir hvilke følelser. Og om man kan løpe fortere. Han pusher på mye trening inn mot mesterskap, mens vi vil ha minst mulig trening. For da føler vi oss bedre. Saken var slik: Han ville at vi skulle trene mer, vi ville trene mindre. Han var redd for at vi skulle gå tom fordi det var et langt mesterskap. Mens vi brukte argumentet med at vi aldri noen gang har følt oss tomme. Og da ender det med at vi finner en mellomting.

– Er det komplisert med pappa som trener?

– Ne, egentlig ikke. Vi har et såpass langt partnerskap i bransjen, vi vet godt hvor vi har hverandre. Vi vet at han vil mer enn det som er lurt, vi vil mindre enn det som er lurt. Det er svaret vårt på hans påstand. Så treffes vi litt over midten. Og det fungerer jo.

– Ser du for deg Gjert som trener resten av karrieren?

– Ja, jeg ser ingen grunn til at de ikke skal skje.

– Har du noen ganger vært så irritert at tanken om å gi seg har slått deg?

– Nei, det er sjelden knyttet til trening og konkurranser. Det er mest alt det andre. Og det blir man aldri kvitt.

– Vi får jo et visst innblikk i livene deres i serien Team Ingebrigtsen?

– Ja, gjør man egentlig det?

OL-vinneren ler under munnbindet.

– Nei. Det er mye man ser, men mye man heller ikke ser. Alt du ser er ekte, det er ikke noe skuespill. Men det at man får gjort intervjuer etterpå, gjør at det blir mykere. Vi får forklart oss etter krangler eller situasjoner der det smeller. Men sånn er det ikke på ekte. Slenger du noe drit må du stå for det. Da kan du ikke komme to måneder etterpå og legge inn et videoklipp der du sier: «Ja, det var fordi jeg var så glad i dem».

– Så serien lyver litt?

– Egentlig ikke, men alt virker gjennomtenkt hvis du får en forklaring.

– Det er med andre ord en redigert versjon av familien Ingebrigtsen.

– Ja, selvfølgelig. Men det blir jo så bra som det blir. Man får et innblikk i hvordan vi tenker og jobber. Men det er ikke så spennende til daglig.

Familie og motor

For til daglig handler det stort sett om trening, familie, kjæreste, hund og motor.

Jakob kjører motorsykkel, en Yamaha, og det våte underlaget i Sandnes er ikke ideelt og har skapt litt redsel hos pappa Gjert.

I tillegg har Jakob to Mercedeser, en av dem en gammel klassiker: En Mercedes 190E, som ble laget på 80-tallet for å vinne det tyske konstruktørmesterskapet Deutsche Tourenwagen Masters (DTM).

– Det er kanskje litt sært, men det gir meg mye. Jeg er glad i motor.

– Hva betyr jula for deg?

– Det er en fin unnskyldning for å være med familie og venner. At man av tradisjon er tvunget til å være det, det er jo noe jeg ofte har valgt bort. Vi samles i jula og så går vi videre etter det.

– Og på menyen?

– Ribbe og pinnekjøtt. Det er mange kresne folk.

– Og på treningsmenyen?

– Hvilken dag er julaften på?

– En fredag.

– Ja, da har vi to rolige joggeøkter og en styrkeøkt mellom der. Vi løper 10–12 kilometer på begge økter.

– Altså en halvmaraton tilbakelegges på julaften?

– Ja, men hvis julaften hadde vært på tirsdag eller torsdag ville det vært to intervallkøkter. På lørdager pleier vi å ha bakkeintervall, og da kan du ikke ha den store julefrokosten som du ellers ville hatt.

Når julefeiringen er over reiser teamet på høydeleir i Sierra Nevada i Spania. Vanligvis er de i Sør-Afrika på denne tiden av året, men å reise dit var uaktuelt slik verden ser ut.

– Vi er tvunget til Sierra Nevada, en forferdelig plass. Det blir en måned på institusjon, men det ligger høyt og det gir effekt.

– Men pappa Gjert gikk ned nesten 10 kilo sist dere var på treningsleir der?

– Ja, og det forteller vel alt om stedet!