Alexander Stöckl: – Det som gjør trenerjobben spennende er kriser og motstand

Alexander Stöckl har lært noen lekser som preger ham som trener.

INNSBRUCK: Grått vær og lett duskregn tok imot skihopperne i Innsbruck.

I resepsjonen på Alphotel er det journalister, mobiltelefoner, kameraer og PC-er.

Der inne er også den norske landslagstreneren, Alexander Stöckl. Han er fornøyd med den laginnsatsen i starten av Hoppuka. Først og fremst med nyttårsrennet, men som han konstaterer:

– Vi mangler en som er helt øverst.

Må reise seg igjen

På hoppukedeltagernes eneste fridag er de norske, slovenske, japanske og tyske skihopperne tilgjengelig så lenge det er behov.

Østerrikerne bor for seg selv på et hotell nær Seefeld. I den leiren er stemningen trykket.

Stöckl føler med sine landsmenn, og vet hvor tungt det er når det blir tilbakefall og nedturer.

Gregor Schlierenzauer endte på 19. plass som best i nyttårsrennet. Det verste resultatet på 39 år.

– Jeg er overrasket. Det virker som om selvtilliten er borte, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg synes synd på alle nasjoner som sliter, det kommer mye kritikk og tid, som man trenger, får man ikke.

Stöckl forteller at han får litt dårlig følelse, for han har vært der selv også. Det er tungt å dra seg opp igjen, men det vil gå - tror han.

Mye rom for følelser

Han står på trenertribunen når hopperne skal i aksjon. Ansiktet forteller ofte umiddelbart hva han mener om hvert enkelt hopp. Et stort smil og high five til assistenten Magnus Brevig behøver ingen ord.

Når han tar hendene foran ansiktet og lager grimaser, sier det også alt.

Treneren er med på alle opp- og nedturer følelsesmessig.

– Hvordan har du det når du ser dine aktive lykkes, som blant andre Anders Fannemel med sin 3. plass i Garmisch?

– Det gir en ekstremt god følelse på vegne av utøverne. Jeg vet hvor mye som ligger bak. Det er vanskelig å formidle hvor mye som kreves for å lykkes, og ikke minst hvor fort gjort det er å lande for tidlig. Utøverne jobber lenge for de korte øyeblikkene der de kan stå øverst.

Må hele tiden vokse som trener

Han var trener på skigymnaset i Stams, og hadde vært juniorlandslagstrener i Østerrike, da han slo til på tilbudet fra Norge.

I de årene er det blitt mye suksess, men Stöckl har også kjent på hvordan det er ikke å få det til som forventet.

Sånn sett ble OL i Sotsji i 2014 langt unna det han og resten av gjengen hadde håpet på. Det at Norge havnet utenfor pallen i lagkampen, var vondt å ta inn over seg.

– Det som gjør trenerjobben spennende er kriser og motstand, kommer det fra mannen som begynner å få god erfaring i dette yrket.

– Når det butter må du finne en løsning. En trener er en problemløser.

– Hva er det viktigste du har lært i disse årene i den rollen?

– Det er alltid å ha utøverne i sentrum. Dette handler ikke om meg, men at hopperne får mulighet til å utvikle seg. Jeg er glad for at jeg hadde nok år før jeg ble landslagstrener for å skjønne hva som var det viktigste.

– Hva tenker du på?

– I min jobb som trener på skiskolen i Stams, var det et større ansvar enn å utvikle elevene til toppidrettsutøvere. Det var gutter og jenter fra 14–19 år som skulle komme seg bra gjennom skolen, de skulle få sosial kompetanse og bli bra mennesker. Da fikk jeg erfaring i å se helheten.

Han legger til at på det høye nivået hopperne er nå, handler det bare om topprestasjoner, men samtidig må man ikke glemme mennesket som står bak.

Hold munn og lytt!

En av de viktigste læresetningene som Stöckl har tatt til seg som trener er denne:

– Det er viktig å lytte mer enn man prater.

Som trener har han en lederrolle, og forventninger om at alle tror sjefen kan alt og har svar på det meste. Slik er det ikke.

– Det er så mange som har kunnskap og vet noe om teknikk og utstyr. Da må man lytte til dem. Noe annet er uklokt og man går glipp av mye informasjon.

Østerrikeren har også erfart at han må finne avstand.

– Det handler om at når det koker til enhver tid, skal man trekke seg tilbake å finne nok avstand til å kunne se helheten. Når man står midt oppe i det til enhver tid, blir man blind.

Han husket godt sine første hoppuker, der det er trøkk fra dag én.

– Da var jeg kanskje ikke så flink til å finne tid for meg selv, om det så bare var noen korte øyeblikk.

– Det var alltid journalister som ville ha svar, venner som ville hilse på, bekjente som ville ha billetter, samtidig som vi skulle få utøvere til å prestere.

Han slår ut med armene i skinnsofaen for å understreke at det kjentes håpløst.

Stöckl i praktslag

Stöckl tok over som landslagstrener etter finske Mika Kojonkoski i 2011. På rekordtid lærte han seg norsk. Nå har han og fruen kjøpt hytte, og der kan østerrikeren slappe skikkelig av på sommeren, sammen med samboeren og vesle Isabell på snart to år.

Nå vet han at når samboer Ina kommer til Innsbruck, skal han verne om egentid. Datteren er hos bestemoren.

Det tredje rennet i Bergiselbakken, som starter med kvalifisering onsdag, gleder han seg til. Han er på hjemmebane i Østerrike. Han har et lag han er stolt av, en gjeng aktive og et støtteapparat som jobber intenst for å lykkes.

Det er en herlig stemning i laget, som korsbåndskadede Kenneth Gangnes også sluttet seg til tirsdag.

– Jeg har en god følelse i kroppen, sier sjefen og serverer et stort smil.

Alexander Stöckl er i alle fall i form. Så får vi se om vi får en nordmann på toppen av pallen i løpet av hoppukas siste to konkurranser.