TOKYO (Aftenposten): I løpet av halvannet døgn gikk håndballkvinnene fra å være sønderknuste til å spille sin beste kamp og ta OL-bronse. Hva skjedde? Og hvordan?
Norge-Sverige 36–19: Det var sent fredag kveld. Bussturen fra Yoyogi-hallen til OL-leiren tok 30 minutter. Spillerne satt tause i setene. Noen gråt fortsatt etter det sviende slaget mot ROC (Russland). Farvel til finale og et mulig gull.
Da reiste trener Thorir Hergeirsson seg. Han sto i midtgangen mens bussen kjørte. Islendingen sa at det var tid til å tenke fremover, at det gikk mot en ny dag, og at det fortsatt var en medalje å kjempe om.
Så overtok en Kaptein Sabeltann-sang lydanlegget. Det er tradisjon. Musikken ljomet og fylte noe av tomrommet:
Jeg kommer alltid tilbake / Jeg er på evig jakt / Aldri en dag skal du glemme meg / Hver eneste natt, må du være på vakt
Et varemerke for det norske laget er nettopp å komme tilbake.
Nora Mørk etter semifinalen mot ROC.Foto: Martin Slottemo Lyngstad Nora Mørk under bronsefinalen mot Sverige.Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Middagen ble fortært nærmere midnatt. Det var ingen møter. Spillerne tuslet i seng med tankene sine. De kvernet. Stine Bredal Oftedal sov lite. Medspillerne fortalte det samme. Nora Mørk sov godt. Camilla Herrem lå og vred seg.
Lørdag var det en fysisk og mentalt sliten gjeng som møtte til frokost.
Senere på dagen skulle Camilla Herrem ta ordet. Dét ble starten på snuoperasjonen.
Les hele saken med abonnement