Da Thea var 15 år, merket foreldrene at noe var galt. Senere ble hun verdens beste i sin idrett.
– Spiseforstyrrelser rammer skummelt mange, men i praksis blir lite gjort, mener psykiater.
15 år gammel begynner Thea Therese Vingmark Næss å spise mindre og blir mer opptatt av sunn mat. Humøret er dårligere, og hun er mer taus og innesluttet. Er hun blitt tynnere?
Mor og far forstår ikke helt hva som foregår, men de vet i alle fall én ting. Noe har skjedd med datteren. Men hva?
Dette er typiske tegn på en ungdom som har fått en spiseforstyrrelse, ifølge psykiater Finn Skårderud.
Onsdag holdt han foredrag på den digitale konferansen til Sunn idrett, organisasjonen som ble tatt inn i Norges idrettsforbund 1. januar i år. Norges idrettsforbund (Nif) ser alvoret og ønsker å løfte dette temaet.
Konferansen ble startskuddet for å gjøre utøvere, trenere og foreldre i Idretts-Norge oppmerksomme på at det er mulig å få råd, hjelp og kunnskap om forebygging. Og tips til den vanskelige samtalen.
Når kroppen kjennes annerledes
Thea Therese Vingmark Næss er nå blitt 35 år og har et langt og innholdsrikt liv som kickbokser bak. Hun tok blant annet en rekke NM-, EM- og VM-gull.
Næss beskriver at hun ikke taklet at at kroppen forandret seg i overgangen fra ung til voksen, og at hun mistet kontrollen da hun var rundt 15 år.
– Jeg slet og hadde et anstrengt forhold til spising en periode frem til jeg var 19 år, men fikk hjelp. Foreldre og treneren min Daimi (Akin) var tidlig på og så den negative endringen, spesielt holdningsmessig til kropp og trening, sier Næss.
Hun sier at det ikke var noen «quick fix» å komme ut av det.
– Det tok tid og jeg måtte jobbe med hodet og tankene, forklarer Næss.
Veteranen er glad for at de rundt brydde seg. Treneren gikk så langt at han satte et ultimatum. Eleven fikk ikke lov til å gå kamper uten at hun la på seg mer muskelmasse.
– Det var en av de gulrøttene som fikk meg til å tenke i riktig retning, sier den senere suksessrike mesteren.
Fikk du med deg denne om Næss? Verdensmesteren (34) og treneren (48) bor på 34 kvadrat. Toppidretten har sin pris.
Var døden nær
Maratonløper Marthe Katrine Myhre (35) har vært gjennom mye av det samme som Næss. Hun var langrennsløper da hun merket at kroppen endret seg.
– Jeg begynte å sammenligne meg med andre i idrettsmiljøet og så hvem som gikk fort på ski og hvordan de så ut.
Som 13–14-åring hadde det gått stadig bedre i løypa, men så gikk det tyngre en liten periode.
– Jeg fikk panikk. Hva skjer?
Hennes lette løsning var å kutte mat. Plutselig presterte hun mye bedre. Deretter gikk det fort til at hun ikke var idrettsutøver i det hele tatt, men så tynn at hun havnet på sykehus. Døden nær.
– Jeg savnet hele tiden nok kunnskap blant dem som skal hjelpe. Og det må bli lettere å få riktig hjelp.
Myhre håper at Nifs vilje til å fokusere på dette skal gi signalet som er nødvendig for å hindre at altfor mange unge rammes. Hun etterlyser et bedre hjelpeapparat.
Norsk gullhåp tåler ikke sin egen idrett. Nå gir han opp drømmen.
Tenk om det var et virus?
Akkurat det gjør Finn Skårderud også, som har jobbet med temaet spiseforstyrrelser i 35 år.
Flere ganger under sitt foredrag spurte han: Tenk hvis det var et virus? Han svarte selv:
– Da hadde veldig mye sett annerledes ut nå. Da ville det vært nødvendig å sette inn en rekke tiltak. Hvordan oppstår sykdommen? Hvordan smitter den? Hva kan gjøres for å begrense omfanget? Hvor mange behandlere trengs? Da hadde epidemiologene rykket inn og fortalt i beste sendetid om omfang og spredning. Og minst tre statsråder, fra helse, kultur og utdanning, hadde satt inn strakstiltak.
Han viste dessuten til tall som IOC presenterte i fjor. Det er ulike undersøkelser som oppgir alt fra null til 19 prosent hos menn og tilsvarende seks til 45 prosent hos kvinner.
– IOC legger også til at utøvere ofte benekter symptomer og således underrapporterer. Det er faktisk meget vanskelig å finne kulturer med like store forekomster av spiseforstyrrelser som idrett.
Psykiateren er bekymret for 14-åringene som ikke har noe støtteapparat rundt seg.
– Spiseforstyrrelser rammer skummelt mange, men i praksis blir lite gjort, mener han.
Må bli tiltak satt i system
Professor Jorunn Sundgot Borgen ved Norges idrettshøgskole er også ekspert på dette fagfeltet.
En tidligere undersøkelse på toppidrettsgymnas viste at 14 prosent av jentene og tre prosent av guttene hadde en spiseforstyrrelse. På landslaget var tallene tilsvarende 20 og åtte prosent.
– Det viktigste er å sette inn forebyggende tiltak i system. Vi har utarbeidet et slikt program, som er testet ut på toppidrettsgymnasene. Resultatene viste at der det ble satt inn forebygging, var det null nye forekomster året etter. På kontrollskolene var det en økning i spiseforstyrrelser på 12 prosent
Sundgot Borgen mener at temaet fortsatt er hysj, hysj.
– Etter alle disse årene er det fremdeles så mystifisert. I ytterste konsekvens dreier det seg om psykiske lidelser. Det skal liksom ikke toppidrettsutøverne ha noe med. Pluss at mange engster seg for skyldfordeling. Trenere og foreldre er redd for det.
Hun legger til følgende:
– Hvis ikke disse forebyggende tiltakene blir satt i system, kommer vi bare til å se en trist utvikling.
